Nyheter
Ikke alle får «Leve med kulturminnene»
25. februar la miljøvernminister Knut Arild Hareide fram regjeringens nye nasjonale politikk for vern av våre kulturminner. Meldingen «Leve med kulturminner» gir bud om ny satsning, politisk og økonomisk, for å verne om vår felles kulturarv. En arv om vår felles historie, som altfor lenge har blitt neglisjert, som har fått lov å forvitre og nærmest råtne på rot gjennom årtier.
5. april 2005
Ny satsning og nye mål fortjener derfor honnør, i alle fall i den grad de også blir etterlevd i praksis.
Meldingen heter så treffende «Leve med kulturminner». Vi skal ikke bare leve for dem, men med dem, fordi de angår oss alle. De er viktige for vår identitet, de er viktige for forståelsen av vår samtid, og ikke minst er de viktige for at vi bedre skal kunne forme en bærekraftig fremtid. I meldingen understrekes det at kulturminnevern er verdiskaping, at kulturminnene må bli tilgjengelige for folk flest, og avslutningsvis slår meldingen fast at kulturminnevernet uomtvistelig er knyttet til menneskeverdet.
Så godt kan det sies – og likevel er så lite forstått av regjeringen selv.
I dag stenges store grupper av kvinner og menn i alle aldre ute fra å leve med kulturminnene. Ifølge regjeringens egne tall er det 770 000 i Norge som er funksjonshemmet. 330 000 av oss er bevegelseshemmede. Vi er med andre ord ingen marginal gruppe. Vi er bare blitt marginalisert av storsamfunnets vilje til å stenge oss ute fra fellesskapet.
Norsk Kulturarvs kvalitetsmerke «Olavsrosa» er et hederstegn, og selv sier de at «Innehavarar av kvalitetsmerket Olavsrosa har ein sterk profil i formidlinga av norsk kulturarv.» Norges Handikapforbund har kartlagt 92 kulturminnesmerker som har fått Olavsrosa. Kun 15 av dem var tilgjengelige for funksjonshemmede! Det bekrefter mer enn at Norsk Kulturarv selv ikke vektlegger «tilgjenglighet for folk flest» når de utdeler sitt «kvalitetsstempel». Dette vitner bare om toppen av et isfjell, hvor vi fortsetter en systematisk neglisjering av at funksjonshemmede ikke får «leve med kulturminnene», og at vi ikke er inndefinert som del av begrepet «folk flest».
En slik holdning, og ikke minst fraværet av fornyet handling for å gi et reelt innhold i målet om å skape «tilgjengelighet for folk flest», som står sentralt i meldingen, vitner om en vernepolitikk som i seg selv er blitt antikvarisk.
Hvilke biologiske egenskaper er akseptable som ekskluderingsgrunn fra muligheten til å «leve med kulturminnene»? Ikke kjønnsbestemte biologiske forskjeller, går jeg ut ifra, selv om det ble gjort tidligere, og også er en del av minnene fra en svunnen tid? Heller ikke hudfarge, forutsetter jeg? Selv her har vi i norsk historie og samtid fortsatt mange nok skampletter, men vi viderefører heldigvis ikke praksisen av den grunn. Gangfunksjonen, hørselen og synet? Ja, slik er det nemlig. Slike biologiske egenskaper, som mange av oss har permanent i oss, gir samfunnet «alibiet» for å fortsette sin atskillelsespolitikk for oss.
Det burde være et tankekors at mens vi her i landet ikke klarer å gjøre kirkene tilgjengelige for alle, så evner de å gjøre det i selveste Peterskirken i Roma! Mens vi ikke engang evner å gjøre vårt nåværende Storting tilgjengelig for alle valgbare kvinner og menn i dette landet, så har de i Athen klart å gjøre Akropolis tilgjengelig for alle! Tilgjengelighet for folk flest dreier seg ikke om å «skjende» fortidsminnesmerkene, det dreier seg om å innse at man ikke skal «skjende» vår tids forståelse av og forpliktelse til begrepene menneskeverd og likeverd.
Ved utgangen av 2004 hadde 43 land innført anti-diskrimineringslover for funksjonshemmede. I Norge diskuterer vi fortsatt om funksjonshemmede er diskriminert!
Det er det både synd og skam at dagens melding fra Regjeringen om en ny nasjonal politikk for vernet om kulturminnene «for folk flest» er en videreføring av en antikvarisk ekskluderingspolitikk. Tre små avsnitt er viet den utfordring jeg trekker frem her, og de bærer kun bud om god vilje, og ingen fornyet evne. En slik sekularisert forståelse av kulturminnevernet er ikke vern, men hegemoni. Dette hegemoniet bevarer tanken om at de som ikke har «riktige» biologiske egenskaper, fortsatt kan ekskluderes fra fellesskapet, menneskeverdet og likeverdsidealene som meldingen «Leve med kulturminnene» renner over av.
Meldingen heter så treffende «Leve med kulturminner». Vi skal ikke bare leve for dem, men med dem, fordi de angår oss alle. De er viktige for vår identitet, de er viktige for forståelsen av vår samtid, og ikke minst er de viktige for at vi bedre skal kunne forme en bærekraftig fremtid. I meldingen understrekes det at kulturminnevern er verdiskaping, at kulturminnene må bli tilgjengelige for folk flest, og avslutningsvis slår meldingen fast at kulturminnevernet uomtvistelig er knyttet til menneskeverdet.
Så godt kan det sies – og likevel er så lite forstått av regjeringen selv.
I dag stenges store grupper av kvinner og menn i alle aldre ute fra å leve med kulturminnene. Ifølge regjeringens egne tall er det 770 000 i Norge som er funksjonshemmet. 330 000 av oss er bevegelseshemmede. Vi er med andre ord ingen marginal gruppe. Vi er bare blitt marginalisert av storsamfunnets vilje til å stenge oss ute fra fellesskapet.
Norsk Kulturarvs kvalitetsmerke «Olavsrosa» er et hederstegn, og selv sier de at «Innehavarar av kvalitetsmerket Olavsrosa har ein sterk profil i formidlinga av norsk kulturarv.» Norges Handikapforbund har kartlagt 92 kulturminnesmerker som har fått Olavsrosa. Kun 15 av dem var tilgjengelige for funksjonshemmede! Det bekrefter mer enn at Norsk Kulturarv selv ikke vektlegger «tilgjenglighet for folk flest» når de utdeler sitt «kvalitetsstempel». Dette vitner bare om toppen av et isfjell, hvor vi fortsetter en systematisk neglisjering av at funksjonshemmede ikke får «leve med kulturminnene», og at vi ikke er inndefinert som del av begrepet «folk flest».
En slik holdning, og ikke minst fraværet av fornyet handling for å gi et reelt innhold i målet om å skape «tilgjengelighet for folk flest», som står sentralt i meldingen, vitner om en vernepolitikk som i seg selv er blitt antikvarisk.
Hvilke biologiske egenskaper er akseptable som ekskluderingsgrunn fra muligheten til å «leve med kulturminnene»? Ikke kjønnsbestemte biologiske forskjeller, går jeg ut ifra, selv om det ble gjort tidligere, og også er en del av minnene fra en svunnen tid? Heller ikke hudfarge, forutsetter jeg? Selv her har vi i norsk historie og samtid fortsatt mange nok skampletter, men vi viderefører heldigvis ikke praksisen av den grunn. Gangfunksjonen, hørselen og synet? Ja, slik er det nemlig. Slike biologiske egenskaper, som mange av oss har permanent i oss, gir samfunnet «alibiet» for å fortsette sin atskillelsespolitikk for oss.
Det burde være et tankekors at mens vi her i landet ikke klarer å gjøre kirkene tilgjengelige for alle, så evner de å gjøre det i selveste Peterskirken i Roma! Mens vi ikke engang evner å gjøre vårt nåværende Storting tilgjengelig for alle valgbare kvinner og menn i dette landet, så har de i Athen klart å gjøre Akropolis tilgjengelig for alle! Tilgjengelighet for folk flest dreier seg ikke om å «skjende» fortidsminnesmerkene, det dreier seg om å innse at man ikke skal «skjende» vår tids forståelse av og forpliktelse til begrepene menneskeverd og likeverd.
Ved utgangen av 2004 hadde 43 land innført anti-diskrimineringslover for funksjonshemmede. I Norge diskuterer vi fortsatt om funksjonshemmede er diskriminert!
Det er det både synd og skam at dagens melding fra Regjeringen om en ny nasjonal politikk for vernet om kulturminnene «for folk flest» er en videreføring av en antikvarisk ekskluderingspolitikk. Tre små avsnitt er viet den utfordring jeg trekker frem her, og de bærer kun bud om god vilje, og ingen fornyet evne. En slik sekularisert forståelse av kulturminnevernet er ikke vern, men hegemoni. Dette hegemoniet bevarer tanken om at de som ikke har «riktige» biologiske egenskaper, fortsatt kan ekskluderes fra fellesskapet, menneskeverdet og likeverdsidealene som meldingen «Leve med kulturminnene» renner over av.