Nyheter
Ideologier og moral (IV)
Jeg synes – som vel også Knutsen – at det er forferdelig å se Mies van der Rohes underskrift på Aufruf der Kulturschaffenden til støtte for «den unge fører» (vist som faksimile datert 17.8.1934 i Hochmans bok s. 223). Dermed ble jo Mies en del av det propaganda- og mafiaapparatet som etter det «frie» valget to dager senere kunne registrere 84,6 prosents oppslutning om Hitler som «Fører og Rikskansler» (i et nazistisk utformet embete basert «legalt» på unntaksloven, «das Ermächtigungsgesetz», av 23.3.33).
15. mars 2005
Imidlertid har jeg – virkelig helt uten intensjoner om å ærekrenke hverken Andreas Hølaas eller Knutsen – forsøkt å vurdere Mies’ underskrift i en annen og videre kontekst enn det åpenbare og sjokkerende forræderiets. Jeg må – forhåpentligvis uten å virke nedlatende – få påstå at forholdet er mer komplisert enn Hølaas og Knutsen vil ha det til. Jeg viser på ny til Hochman, som dokumenterer at Mies var «under Nazi surveillance», (s. 219), og at han kan ha vært satt under press (kfr. hennes understrekning av «finally» i brevet fra Rosenberg til Goebbels s. 220). Vi vet (og etter all sannsynlighet visste Mies) at metodene til Gestapo og SA omfattet alt fra personlig trakassering til konsentrasjonsleir og død, både for det mennesket som skulle bøyes, og dets familie.
Knutsen deler øyensynlig Hochmans karakteranalyse av Mies som en «ren», apolitisk kunstner, som skulle kunne gå over lik for å få et hvilket som helst oppdrag. Dette er en oppfatning Hochman tydeligvis er blitt besmittet med av Philip Johnson, som har sagt «I’m for sale. I’m a whore. I’m an artist» og projisert dette videre på Mies (s. 283). I sin bok anvender hun en slik hypotese første gang (på sviktende grunnlag) i forbindelse med Mies’ Luxemburg-Liebknecht-monument.
Dette monomane synet på Mies’ personlighet mener Knutsen antagelig skal bekreftes av historien om Mies og tekstilutstillingen, et oppdrag som Mies, ifølge Knutsen, skulle ha gjort «anstrengelser», dvs. knegått nazimyndighetene, for å få.
Ifølge Hochman fikk Mies imidlertid ikke dette oppdraget av nazistyret, men av «his long-standing patron Hermann Lange, president of the Association of German Silk and Velvet Manufactureres (osv.)» i mai 1936 (s. 264), og det ble ferdig prosjektert av Lilly Reich og Mies samme sommer (s. 272) (H. refererer her til Arthur Drexlers Mies-bok 1960), selv om utstillingen skulle finne sted først utpå våren 1937.
En gang først på vinteren 1937 grep imidlertid Göring av diverse politiske og propagandamessige grunner inn (s. 281) og annekterte («appropriated») beskytterrollen for tekstilutstillingen (Hochman bygger her på samtaler med Albert Speer), og Mies ble innkalt til et møte i Berlins nazi-byråd.
Ene og alene på grunnlag av samtaler (ca. 40 år senere) med Mies’ assistenter Herbert Hirche (som Mies, ifølge datteren, ikke hadde særlig tiltro til) og Egon Hüttmann skriver så Hochman et teatermanus om hva som kan ha foregått på møtet mellom Mies og byrådets «Chairman», både med hensyn til Mies’ tenkte tanker underveis og hva som ble sagt(!). Denne teaterscenen er det Knutsen siterer fra i Arkitektnytt 04/05. Særlig teatralsk synes jeg den setningen er som Knutsen har fremhevet: «I’ll be happy to do whatever you want.» I alle fall lyder den ikke særlig miesisk.
Avslutningen av den oppdiktede dialogen virker kanskje noe mer realistisk (s. 284-285):
(The chairman:) «You must resign the commision at once.»
(Mies:) «I have a contract (…) I will not resign. You are exceeding your bounds in ordering me to do so.»
«Herr Professor, if I may, it is you who are exceeding…»
«I will not resign!»
«You must…»
«I will not!»
«Herr Professor, for your own sake, sir, I think you should reconcider. There seems to be some incriminating evidence on you…» (Hochmans kommentar: «a none too discreetly veiled threat on his life».)
«I…will…not …resign!» sier Mies og «stormer» ut av rommet, alt dette ifølge Elaine S. Hochman.
Sikkert er det at en dialog fant sted, og at Mies kort tid etterpå mottok «a summons ordering his removal from the Textile Exhibition and commanding him to turn over all his plans to Ernst Sagebiel» (Görings arkitekt) (s. 285).
Noen dager eller uker deretter (sannsynligvis rundt midten av februar 1937, den nøyaktige dato er ukjent (s. 350)), flyktet Mies fra Tyskland.
Knutsen deler øyensynlig Hochmans karakteranalyse av Mies som en «ren», apolitisk kunstner, som skulle kunne gå over lik for å få et hvilket som helst oppdrag. Dette er en oppfatning Hochman tydeligvis er blitt besmittet med av Philip Johnson, som har sagt «I’m for sale. I’m a whore. I’m an artist» og projisert dette videre på Mies (s. 283). I sin bok anvender hun en slik hypotese første gang (på sviktende grunnlag) i forbindelse med Mies’ Luxemburg-Liebknecht-monument.
Dette monomane synet på Mies’ personlighet mener Knutsen antagelig skal bekreftes av historien om Mies og tekstilutstillingen, et oppdrag som Mies, ifølge Knutsen, skulle ha gjort «anstrengelser», dvs. knegått nazimyndighetene, for å få.
Ifølge Hochman fikk Mies imidlertid ikke dette oppdraget av nazistyret, men av «his long-standing patron Hermann Lange, president of the Association of German Silk and Velvet Manufactureres (osv.)» i mai 1936 (s. 264), og det ble ferdig prosjektert av Lilly Reich og Mies samme sommer (s. 272) (H. refererer her til Arthur Drexlers Mies-bok 1960), selv om utstillingen skulle finne sted først utpå våren 1937.
En gang først på vinteren 1937 grep imidlertid Göring av diverse politiske og propagandamessige grunner inn (s. 281) og annekterte («appropriated») beskytterrollen for tekstilutstillingen (Hochman bygger her på samtaler med Albert Speer), og Mies ble innkalt til et møte i Berlins nazi-byråd.
Ene og alene på grunnlag av samtaler (ca. 40 år senere) med Mies’ assistenter Herbert Hirche (som Mies, ifølge datteren, ikke hadde særlig tiltro til) og Egon Hüttmann skriver så Hochman et teatermanus om hva som kan ha foregått på møtet mellom Mies og byrådets «Chairman», både med hensyn til Mies’ tenkte tanker underveis og hva som ble sagt(!). Denne teaterscenen er det Knutsen siterer fra i Arkitektnytt 04/05. Særlig teatralsk synes jeg den setningen er som Knutsen har fremhevet: «I’ll be happy to do whatever you want.» I alle fall lyder den ikke særlig miesisk.
Avslutningen av den oppdiktede dialogen virker kanskje noe mer realistisk (s. 284-285):
(The chairman:) «You must resign the commision at once.»
(Mies:) «I have a contract (…) I will not resign. You are exceeding your bounds in ordering me to do so.»
«Herr Professor, if I may, it is you who are exceeding…»
«I will not resign!»
«You must…»
«I will not!»
«Herr Professor, for your own sake, sir, I think you should reconcider. There seems to be some incriminating evidence on you…» (Hochmans kommentar: «a none too discreetly veiled threat on his life».)
«I…will…not …resign!» sier Mies og «stormer» ut av rommet, alt dette ifølge Elaine S. Hochman.
Sikkert er det at en dialog fant sted, og at Mies kort tid etterpå mottok «a summons ordering his removal from the Textile Exhibition and commanding him to turn over all his plans to Ernst Sagebiel» (Görings arkitekt) (s. 285).
Noen dager eller uker deretter (sannsynligvis rundt midten av februar 1937, den nøyaktige dato er ukjent (s. 350)), flyktet Mies fra Tyskland.