Arkitektnytt

Hvilket syn på Mies forfekter Knutsen og Hølaas? Det er antagelig dekkende sammenfattet i Knutsens artikkel 8.8.97, der han reservasjonsløst gjengir et Sibyl Moholy-Nagy-sitat med sin egen tilføyelse (understreket av meg): «... van der Rohe var ‘en forræder mot oss alle og alt vi kjempet for’, dvs. Bauhaus, modernismen og demokratiet.»

Jeg beklager at mine innvendinger mot Hølaas og Knutsen har virket «nedlatende». Hensikten har kun vært å problematisere deres ideologisk-moralske påstander om Frank Lloyd Wright, Le Corbusier og Mies, påstander som etter min mening virket farlig bombastiske og overfladiske. Jeg har prøvd å trekke inn noen historiske og psykologiske momenter for bedre å forstå våre fremstående arkitekters sosiale handlinger.

Også Elaine S. Hochmans Architects of Fortune – Mies van der Rohe and the Third Reich, New York 1989, 382 s. (til slutt fant Frid Welde den i et antikvariat), har jeg nå lest. Nedenfor noen betraktninger bygget på boken.

Hochmans forord
I forordet forteller forfatteren hvorfor hun begynte å skrive om den «gåtefulle» store arkitekten (1886–1969), og da spesielt om hans fire år under Hitler (1933–37) (s. xiii). Hun viser til et symposium i Chicago i mai 1964 der det fremkom «rykter om Mies’ anstrengelser for å skaffe seg oppdrag fra nazi-regjeringen»: Sibyl Moholy-Nagy uttalte at Mies «var en forræder mot oss alle og alt vi kjempet for» da han «i juli 1933 (...) aksepterte (...) oppdraget med Reichsbank» (s. xiv).
Videre påsto Moholy-Nagy at Mies som «den eneste i Bauhaus’ ledergruppe» hadde undertegnet «en patriotisk appell» til støtte for nasjonalsosialismen. Denne anklagen ble gjentatt i 1979 av Ise Gropius, enke etter Walter Gropius.

Etter Hochmans oppfatning var både Walter Gropius (1883–1969) og Lazlo Moholy-Nagy (1895–1946) ansett som «rivaler» av Mies. Hun mener at de to enkene av den grunn ble allment betraktet som «bitre og kranglevorne» (cantankerous), og at ryktene ble «virtually ignored» (s. xiv).
Hochman introduserer sine egne hypoteser: at det (i USA) er vanskelig å finne tyskere som forlot sitt hjemland «purely out of a sense of moral indignation» , og at Mies «left, in fact, because Hitler fancied himself an architect» (s. xv).

Hun mener også at siden vi alle godtar Mies’ stil, er vi medskyldige i stilens «moralske prinsipper» (s. xv). Ved å undersøke «the nature of the relationship between Mies and the Nazis, we gain insight not only into his architecture, but into our own moral assumptions» (s. xvi).
Boken er et energisk forsøk på å tegne et figur/grunn-bilde av Mies/Tyskland.

Barndom og ungdom
Vi følger Mies fra barnsben av i Aachen, som det femte og yngste barnet til Michael og Amalie Mies. Faren var stenhuggermester ved domkirken. Mies’ skolegang ble avsluttet ved byens fagskole. Fra femtenårsalderen var han tegner hos lokale entreprenører, gipsmakere og arkitekter, men han leste også en mengde bøker, og ble særlig influert av idealistisk filosofi. Nitten år gammel jobbet han noen måneder hos en arkitekt Martens i Rixdorf (Berlin) med ornamentdetaljer i tre, før han ble innkalt til militæret og fikk lungebetennelse. Deretter begynte han som student i atelieret til Jugendstil-arkitekten Bruno Paul ved «the Academy of Arts and the School of Berlin Arts and Crafts Museum» (s. 33). Her gjennomførte han, enogtyve år gammel, sitt første (og vellykkede) eneboligoppdrag (Villa Riehl), og han besøkte Italia. Den unge arkitekten ble ført inn i en berlinerkrets av ledende intellektuelle og finansfolk som Adolf Goldschmidt, Heinrich Wölfflin og Walther Rathenau. Flere av dem ble hans klienter senere.

1908–12 arbeidet han hos modernisme-forkjemperen Peter Behrens (hvor også Gropius og Le Corbusier hospiterte et par år). Mest kjent er Behrens’ AEG-fabrikk (1909). Mies var bl.a. saksarkitekt på den tyske ambassade i St. Petersburg. Deretter, frem til 1937, var Mies «freier Architekt» i Steglitz, Berlin.

Mies som ektemann
I 1913 giftet han seg med Ada Bruhn, «tall, imposing, and handsome» samt «wealthy» (med et avbrutt forhold til Wölfflin bak seg). Mies var imidlertid «totally committed to his art», og «krympet seg under» (cringed from) Adas krav til familieliv. De fikk tre døtre, men han ble en «karikatur» av en ektemann, og Ada var på selvmordets rand. Etter krigen skilte han seg reelt, om ikke formelt (s. 45). Når døtrene kom på besøk, ba han sin assistent ta seg av dem. Ada «became a lifelong semi-invalid, subject to bouts of depression» (s. 57).

Mies’ sosiale sinnelag
Hochman skriver om Tyskland like etter den første verdenskrig: «The convergence of German modernism with the interests of the working class took place in November 1918» (s. 46), og hun gjør rede for «Novembergruppen» av ytterst radikale kunstnere, som Gropius og flere andre arkitekter sluttet seg til året etter.

Hva gjorde Mies på denne tiden? På side 49 nevner Hochman så vidt at «(e)ven Mies (...) appears to have been briefly touched by the moral fervor of the times», men hun er uklar på hva det innebar.
Så vidt jeg kan se, underslår Hochman simpelthen slike fakta som at Mies var medlem av Novembergruppen, formelt fra 1921, at han i flere år (1922–25) var «Director of architectural exhibitions of the Novembergruppe», samt at han i 1923–26 var «Chairman of the Zehnerring» (Mies van der Rohe, New York 1986, s. 102).

Hun nevner Mies’ ord om arkitekturens mål: «to create order out of the desperate confusion of our time» (s. 51), men drøfter heller ikke her Mies’ sosiale interesser.

Det kan synes som om Hochman, trass i sin vide fortellerramme, er for opptatt av å se Mies som en selvsentrert, asosial og opportunistisk l’art-pour-l’art-kunstner. Eksempelvis mener hun at Mies den 12.1.26 «joined the Society of German Friends of the New Russia», ene og alene av den grunn at han var «undoubtedly (min understrekning) intending to further ingratiate himself with Herr Fuchs» (s. 54). Fuchs var medlem av komiteen for Liebknecht-Luxemburg-monumentet, og Mies fikk tegne både det og utvidelsen av Fuchs’ hus, opprinnelig tegnet av Mies for Perls. Hochman mener tydeligvis at han måtte forstille seg og smiske for Fuchs for å få disse oppdragene. Jeg tviler.

Fra og med 1921 hadde Mies fremstått stadig tydeligere som en ener blant tyske arkitekter. Også Hochman fremhever det, men hun undersøker hverken hans faglige eller sosiale intensjoner.

Mies og Bauhaus 1930–33
Gropius anbefalte i 1930 Mies som ny leder av Bauhaus. Trass i faglig uenighet (s. 90), mente han antagelig at Mies hadde den dyktighet og autoritet som kunne berge skolen fra umiddelbar kollaps (s. 94).

I to år utkjempet Mies et tofrontslag mot de mest militante, radikale studentene og mot myndighetene (nazister og sosialdemokrater) i byen Dessau, som stadig truet den «politiserte» skolen med nedleggelse. Høsten 1932 måtte han altså flytte skolen til Berlin, der den ble stengt den 11.4.33.

Både på grunn av den politiske situasjonen og sin faglige innstilling kom naturligvis Mies til å prege skolen på en annen måte enn Gropius og Meyer hadde gjort før ham. Bl.a. insisterte Mies sterkt på «de rene kvaliteter» i arkitekturen og den kunstneriske frihet så vel fra «the modern way of life» som «Germanness» og «racial suitability» (s. 94 ff.).

Hochman er kritisk til dette, men ellers mener jeg hun stort sett understøtter den fremstillingen jeg har gitt av forholdet Mies/Bauhaus i Arkitektnytt 18/04.

Die Machtübernahme
Det påståes av og til at Adolf Hitler kom til makten med «legale midler». Da godtar man etter min mening ulovlige lover som «legale», og man anser en politisk styring som «legal» selv om den er basert på terror à la mafia.

Nazipartiet (NSDAP) kom riktignok den 30.1.1933, som ett parti av flere, inn i en koalisjonsregjering på konstitusjonelt vis, men øyeblikkelig tilranet Adolf Hitler seg (ulovlig) all utøvende makt, bl.a. med kontroll over politiet (ved Göring og SA) og massemediene (ved Goebbels).

For å oppnå flertall i Riksdagen for partiets drastiske endringer av konstitusjonen arresterte innenriksminister Göring (ulovlig) ganske enkelt tilstrekkelig mange medlemmer av opposisjonen (Hochman s. 70). Den 23.3.33 fikk Hitler sin Ermächtigungsgesetz, som ga ham «rett» til å regjere ved dekreter i fire år. Disse kom i rask rekkefølge som «lover». Nazistene fikk eksempelvis ene-«rett» til å styre statens personalpolitikk på alle områder og alle nivåer (7.4.33); all u-nazistisk, politisk virksomhet ble stemplet «ulovlig», all individuell kritikk av regimet likeså. De første konsentrasjonsleirene kom allerede i midten av mars. Hochman går ikke nærmere inn på hvordan alt dette overhodet var mulig i et så hurtig tempo.

Kan Hitlers statskupp simpelthen ha overrumplet motstanderne? De første, spontane streiker og masseprotester (oftest kommunistledede) ble brutalt eliminert av politi og overdøvende løgnpropaganda. Hverken kommunistene eller sosialdemokratene (SPD) greidde å etablere noen ny strategi for den uventede situasjonen. SPD arrangerte riktignok en massedemonstrasjon i Berlin den 7.2.33, men forholdt seg ellers avventende. De ville ikke gjøre noe som kunne provosere NSDAP! (Karl Christian Lammers: Hitlers modstandere. Det andet Tyskland 1933–1945, Kbhn 1996, s. 50 ff.)

Mies og konkurransen om Reichsbank i 1933
De tredve innbudte arkitektene i konkurransen om ny Reichsbank fikk programmet tilsendt i begynnelsen av februar 33, og leverte i juli. Blant deltagerne var Heinrich Tessenow, Hans Poelzig, Gropius og Mies. Formann for juryen var Peter Behrens (Hochman s. 109).
Sannsynligvis hadde ikke Hitler influert noe på utskrivingen av konkurransen. Derimot stod han ifølge Hochman klart bak skrinleggelsen av resultatene.

Sibyl Moholy-Nagy mente altså (i 1964) at Mies var «a traitor to all of us and a traitor to everything we had fought for (...) (w)hen he accepted in July 1933, after the coming to power of Hitler, the commission for the Reichsbank» (s. xiv). Hun måtte jo da nødvendigvis mene det samme om flere av konkurransedeltagerne, bl.a. grunnleggeren av Bauhaus, Walter Gropius.
Jeg synes at hennes uttalelse skyter over målet. Ideelt sett burde selvsagt alle demokratiske deltagere ha unnlatt å levere, i protest mot det pågående statskupp. Men da forlanger man mer av dem enn av de ledende, demokratiske politikerne, som stod håndfalne overfor overmakten.

Mies som medlem av the Prussian Academy of Art
Ihht. «loven» av 7.4.33 ble «uønskede», jødiske og «bolsjevistiske» medlemmer av Akademiet etter hvert byttet ut med nazimyndighetenes kandidater.

Det er etter min mening ingen grunn til å tro at Mies innerst inne reagerte annerledes på dette enn Akademiets gamle ex-president Max Liebermann, som på ekte «grov» berlinervis («derb», iflg. Goethe) utbrøt: «Jæ kan’ke eta så mye som jeg har løst te å spy.» (Sitert fra Kjell Risviks oversettelse av Günter Grass’ Mitt århundre, s. 97. Se også Hochman s. 139).

Hochman mener imidlertid at Mies mer enn andre var «terribly proud of his membership (...) ungraced as he was by the privileges of high birth or formal education, the usual handmaidens of esteem in Germany» (s. 140). Ble han mer enn andre styrt av forfengelighet?
Mies og ni andre medlemmer ble i et brev 13.5.33 fra Kulturdepartementet bedt om «to decline» (avstå fra) sine utnevnelser av 1931 (s. 139 ff.). Han ble altså indirekte stemplet som «uønsket» av de nye myndighetene.

I et brev 18.5.33 (s. 142) svarte Mies at siden han ikke hadde hatt noen innflytelse på sin utnevnelse (nomination), måtte han også nå «overlate til Kulturministeriet å avgjøre saken» (settle this matter).

Jeg mener at andre motiver enn forfengelighet ligger bak Mies’ brev, bl.a. selvoppholdelsesdrift. Det er uklart hva som ville ha skjedd hvis han hadde etterkommet nazimyndighetenes anmodning.

Mies’ støtteerklæring til Hitler – og flukt
I slutten av 1934 flyktet Gropius ut av landet. Hvorfor flyktet ikke Mies like tidlig?
Var han så naiv at han trodde han i ubegrenset tid skulle greie å opprettholde sin borgerlige respektabilitet og faglige integritet under det nye regimet? Hochman synes å helle til denne oppfatning. Samtidig fremhever hun imidlertid at Mies’ nære assistent og venninne Lilly Reich allerede i 1933 «viewed things differently (...) She felt that his position as Germany’s foremost modernist architect and director of the Bauhaus – the country’s most politicized symbol of modernism – placed him in a particularly vulnerable position» (s. 73). Skulle ikke Reich ha greidd å overbevise Mies om det?

Sannsynligvis har heller en viss optimisme preget Mies (også dette antydet av Hochman). Mange tyskere trodde, i alle fall et par års tid, at Hitler snart ville falle. Tidligere kriseregjeringer hadde jo heller ikke vart mer enn et år eller to.

Hochman peker likeledes på det psykologiske moment hos mange tyske demokrater i denne tiden: at det var «feigt» å flykte. Enda et moment (unevnt av Hochman) er vel at Mies muligens følte ansvar for sine tre døtre og sin (sinnslidende) kone.

I alle fall prøvde altså Mies å holde ut. Sammen med Gropius, Herbert Bayer og Lilly Reich fikk han tegne (riktignok ukreditert) seksjoner av «German People – German Work»-utstillingen som åpnet i Berlin 21.4.34. Og i juni 34 ble han (av Goebbels’ ministerium) innbudt til å delta i konkurransen om den tyske paviljong for verdensutstillingen i Brussel 1935 (se Arkitektnytt 18/04), samt bedt om å tegne bensinstasjoner langs Autobahn (s. 210).

Ekstra tungt er det å se Mies’ navn under «Aufruf der Kulturschaffenden» til støtte for «den unge fører», som ble offentliggjort den 18.8.34 (s. 223). Dagen etter stemte 38 millioner tyskere for Hitler som ny president.

Hochman dømmer ikke Mies ut fra dette heller. Hun siterer et brev fra Alfred Rosenberg til Goebbels: «Professor Mies van der Rohe, the creator of a memorial for Liebknecht and Rosa Luxemburg, finally (my italics) conceded.» (s. 220). Hun antyder altså at han kan ha vært under press.

Med en stadig «deteriorating financial situation» (s. 230) greidde Mies så vidt å oppholde livet i 1935 og 36, inntil det skar seg på avgjørende vis i forholdet til Reichsminister Göring våren 1937. Mies arbeidet med en tekstilutstilling, men den ble sponset av regjeringen, og på slutten av planlegningen fant Göring at han ville være dens høye beskytter (s. 284). Mies ble kalt inn på teppet med beskjed om at hans deltagelse var «offensive», og at han måtte trekke seg. Han nektet iltert. Kort etter måtte han likevel gi fra seg alle tegningene til Ernst Sagebiel, Görings yndlingsarkitekt.

Da flyktet han, med sin brors pass, over grensen til Nederland.

Samme bok – to måter
Hochmans bok gir etter min mening et befriende mangefasettert bilde av Mies og Tyskland. Hun presenterer et utall hypoteser om mennesket Mies, dog uten å nå de store mål som er nevnt i forordet.

Hun tilkjennegir i enkelte sammenhenger sin mening, men boken som helhet er fullstendig åpen for leserens vurderinger.

Bengt Espen Knutsen/Andreas Hølaas og jeg har nok lest boken på to vidt forskjellige måter.

Mies van der Rohe i sin leilighet i East Pearson Street i Chicago, 1964. (Foto: Werner Blaser: «Mies van der Rohe», Birkhäuser Verlag, 1997.)