Arkitektnytt

Var våre helter i bunn og grunn nazister/fascister? Eller ideologisk bevisstløse og opportunistiske kunstner-egoer? Hvor styrt var de av sin «kunstneriske skaperkraft»? Og i hvilken grad smuglet de inn udemokratiske, autoritære og fascistiske elementer i det «moderne formspråk», som Hølaas til nå har oppfattet som «demokratisk», ja til og med «sosialdemokratisk»?
Jeg synes at Hølaas’ spørsmålsstillinger fremdeles er uklare, men til dels vidåpne og interessante.

Le Corbusier
LC «må minst ha vært stripete» (i sitt forhold til Pétain), fremholder Hølaas.

Riktignok: Ifølge Adolf Max Vogt: Le Corbusier: The Noble Savage, MIT 1998, s. 335, som Hølaas henviser til, og flere andre LC-biografier, oppsøkte LC virkelig Pétain i Vichy høsten 1940 og ba om å få tegne gjenoppbyggingsprosjekter.

Ifølge Raeburn and Wilson (ed.): LC – Architect of the Century, London 1987, fikk LC (sammen med Perret og Freyssinet) Vichy-regjeringens tillatelse til å praktisere som «ukvalifiserte» arkitekter. I 1941 ga Pétain LC kontrollen over Statens bolig- og eiendomsorganisasjon, og LC besøkte Algiers. Da han i 1942 fikk sin plan for byen refusert av borgermesteren, søkte han støtte hos CIAM, men forgjeves, og han dro tilbake til Paris, hvor han arbeidet med Le Modulor og sine malerier, frem til frigjøringen.

Hvordan bedømmes LCs forbindelse med Pétain i bøkene? Forholdet nevnes kun i de summariske livsløpsoversiktene. Ingen drøfter muligheten av et fascistisk sinnelag eller simpel opportunisme hos LC. Kan de ha fortiet sine mistanker av respekt for Geniet? Skjuler det seg her spennende forskningsfelter for ekstra ivrige antifascister eller moralister? Man skal vel aldri si aldri.

Selv har jeg i farten vanskelig for å fremmane andre ideologier hos LC enn «individualisme» (hver bidige av de 15 000 sitteplassene i Sovjetpalass-utkastet skulle tegnes), «humanisme» (hans kubistiske arbeiderboliger i Pessac ble forvandlet av beboerne til kitsch, men han skal ha sagt: «Livet har forrang fremfor arkitekturen») og «urbanisme» (han var ekstremt opptatt av byene som de reelle kulturutviklere).

Hølaas’ referanse, A. M. Vogt, avstår fra å gå dypere inn i LCs psyke i årene 1940–42, selv om han antyder at det kan være noe «wet laundry rotting in the cellar» her
(s. 334–335).

Vogt fremhever imidlertid det dobbelt tragiske ved sabotasjen mot LCs førstepremieprosjekt for Nasjonenes Forbund i Genf 1927. For det første umuliggjorde skrinleggelsen «an irreversible change» i «the self-articulation of modernism». For det annet hensatte affæren LC personlig i «a deep crisis over many years», som etter Vogts mening bl.a. resulterte i en «konflikt mellom bygning og by-utopi». (Hovedtemaet i Vogts bok er dog sammenhengene mellom LCs skolebarnopplevelse av 1890-årenes arkeologiske funn av arkaiske hus på stolper i Genfersjøen, og hans senere bruk av «pilotis», som kulminerte arkitektonisk med Villa Savoye og League of Nations.)

Algiers-saken har Hølaas også funnet på et nettsted, redigert av Marco Venturi (http://www.planum.net/ archive/lec.htm). I 1931 var LC invitert til en konferanse i Algiers om byens fremtid. Landet og byen gjorde sterkt inntrykk; former fra både moskeer og boliger der synes å ha inspirert ham i flere etterkrigsarbeider. Halvannet år senere presenterte LC, uten å ha noen klient, prosjektet «Obus» («Granat» ifølge ordboken) for Algiers, bl.a. med den berømte, lange, buede blokken med motorvei på taket. I 1933–34 tegnet han planene B og C, og i 1939 D og E. Alle ble refusert.

Kan det spores en utvikling i prosjektene henimot noe fascistisk?
Venturi fremhever de første forslagene, der «the integration of different cultures, architectural styles and life-styles are granted, at least on a formal level, by the coexistence in the same huge infrastructure», mens planen av 12. juli 1941 (nylig gjenfunnet i et lokalt arkiv) «is based on pedestrian movements (...) and on a clear cut between Europeans and indigenous. In face of the formal integration of the former versions, here a rift between communities becomes evident, with a Social Relationship Center as a link in the middle (...) The huge viaduct is replaced by highways embracing the city.»

Planens «rift between communities» kan jo oppfattes som et fascistisk, rasistisk trekk, men bare et nøye studium av hele Algiers-saken vil vel kunne avdekke planenes (eventuelt) vekslende, ideologiske karakterer.

Hvorfor gikk LC til Pétain i 1940?
Svaret kan kanskje finnes i en helhetlig analyse av LCs faglige og psykisk-moralsk-ideologiske utvikling sammenholdt med hans totale handlingsfelt? Inntil videre mener jeg at dommen «stripet» er for tynn.

Frank Lloyd Wright
Hølaas viser på ny til Lewis Mumford, som i 1941 ble forferdet over FLWs «isolasjonisme» og brøt vennskapet (midlertidig). Også Hølaas frikjenner nå FLW: «for all del, han var ikke nazist».

Likevel antyder Hølaas at det kan ha vært noe muffens i FLWs sosiale tenkning. Han refererer fra et foredrag av ham (hvor og når?) om «the common Man», som ble avsluttet (?) med spørsmålet: «What about the uncommon Man?» Det virker som om Hølaas tror at dette bare dreiet seg om den selvopptatte eneren FLW. Mente ikke FLW at han som arkitekt var opptatt av alle «uncommon»?

Mies van der Rohe
Mies er den som får hardest kritikk av Hølaas. Han skal ha vært en «forræder» (mot Bauhaus); han «undertegnet en oppfordring om å slutte opp om Hitler»; han «leflet» med nazistene etter Hitlers kupp i 1933 og tegnet sågar utkast til ny sentralbank for dem. Hitler foretrakk imidlertid Albert Speer, og «derfor» dro Mies til Chicago (i 1938).

Det har dessverre ikke lykkes meg å finne Elaine Hofmann/Hochmans bok «Architects of Fortune», ei heller noen bok av Sibyl Moholy-Nagy, som Bengt Espen Knutsen og Hølaas kan ha bygget sine utsagn på.

I katalogen til utstillingen Mies van der Rohe – Europeiske arbejder 1907–1938 på Charlottenborg 1980, s. 22 ff, kan man imidlertid lese en ganske utførlig beretning (av Sandra Honey) om Bauhaus’ siste år.

Bauhaus ble som kjent startet av Walter Gropius i 1919, og var de første årene en ekspresjonistisk skole. Fra 1923 til 1927 gikk den inn for «den nye arkitektur». Fra 1927, da kommunisten Hannes Meyer ble skolens leder og den første professor i bygningskunst, og frem til 1930, viet den seg til datidens funksjonalisme, «die neue Sachlichkeit». Berømt er Meyers definisjon av arkitektur som kjemi. Meyer hadde en heterogen lærerstab og liten respekt, og studentene opptrådte uortodokst. Skolen hadde et elendig rykte i byen (Dessau). Borgermesteren forlangte Meyers avgang. Deretter ble Mies (etter forslag fra Gropius) utnevnt til direktør for skolen sommeren 1930. Studentene holdt tumultaktige protestmøter, og bystyret lukket skolen i tre uker. En del av opprørets ledere ble utvist. Mies nektet å gjøre rede for sin politiske innstilling.

Under Mies’ noe strengere ledelse ble studentkollegiet innredet til tegnesaler og verksteder. Ellers overlot han administrasjonen til den nytilsatte læreren i romkunst, Lilly Reich. Mies selv underviste i boligarkitektur. Den lokale opposisjonen mot skolen ble beroliget. Nazistene erobret imidlertid flertall i bystyret i begynnelsen av 1932, og skolen ble lukket den 1. oktober. Straks leiet Mies da for egen regning en tom lagerbygning i Berlin (hvor nazistene ennå ikke var kommet til makten) og gjenåpnet skolen den 25. oktober med noe under 100 elever (flere hadde takket nei på grunn av bygningens standard).

Etter brutale gatekamper og terroraksjoner tok Josef Goebbels, nazistenes distriktsleder i Berlin, kontroll over byen. Skolen ble mer og mer preget av den politiske kampen og de forskjellige partiinteressene. Da en eller annen heiste hakekorsflagget den 30.1.33 (Hitlers maktovertagelse), ba Mies om å få det fjernet. Den 11.4.33 gjennomførte Gestapo og SA en razzia i skolen. De fant ingenting, men avisene skrev løgnaktig at Mies var flyktet til Paris, og at illegale trykksaker var konfiskert. Skolen ble forseglet. For å få den gjenåpnet oppsøkte Mies Gestapos hovedkvarter annenhver dag i tre måneder, og fikk til slutt tillatelse, men den innebar nazistisk føring på sammensetning av både lærerstab og studieplan. Bygningen ble forlatt og avlåst av Mies den 22.7.1933.

I David Spaeth: Mies van der Rohe, London 1985, s. 88–93, gjengies Mies’ detaljrike fortelling om Bauhaus’ endelikt (1953). Han avslutter med at han viste frem brevet fra Gestapo til lærerkollegiet, bestilte champagne og ba dem godkjenne sitt forslag om å skrive tilbake: «Thank you very much for the permission to open the school again, but the faculty has decided to close it! (...) Everybody accepted it, and was delighted. Then we stopped.»

I 1933 ble Mies sammen med 29 andre arkitekter innbudt til å konkurrere om den nye Reichsbank-bygningen. Mies fikk en premie for sitt moderne, om enn symmetriske og monumentale anlegg.

I 1934 leverte Mies et bidrag til konkurransen om tysk paviljong på verdensutstillingen i Brussel. Her satt Albert Speer, og i siste instans Hitler, i juryen. Sistnevnte skal etter sigende ha kastet Mies’ tegninger på gulvet og trampet på dem.

Fra 1933 til 1938 hadde Mies bare fire oppdrag i Tyskland: to eneboliger (1935) og to prosjekter for Krefeld silkeindustri: fabrikkbygning (1932–33) og kontorbygning (1937), det siste gjennomført av Lilly Reich. Han overlevde økonomisk på (etter hvert minkende) royalties fra sine gamle møbelpatenter.

I 1937 reiste han til USA for å tegne Resor House i Wyoming. I 1938 var han tilbake i Berlin, men bare for å pakke. I slutten av 1938 begynte han som direktør ved IIT i Chicago.

Hvordan kunne Mies finne på å levere bidrag til de to statlige konkurransene i 1933 og 1934? Og dét selv om den samme staten hadde fraranet ham både levebrød og betydelig kapital ved å stenge skolen? «Leflet» han med nazimyndighetene? Ja, til en viss grad gjorde han vel det. Kanskje var Mies blant de mange tyskere som de første par årene håpet at Hitler trass i all brutalitet bare var en politisk døgnflue?

I alle fall kan jeg vanskelig se at Mies opptrådte som en nazistisk sympatisør, enn si medløper.
Flere har bemerket at tredvetallsprosjektene hans jevnt over er tyngre og mer lukkede enn tyveårenes lette og åpne komposisjoner. Hvordan dette skal tolkes, mener jeg må vurderes i en analyse av den generelle, internasjonale arkitekturutviklingen på tredvetallet.

Liebknecht og Luxembourg
Hølaas mener at Liebknecht og Luxembourg ble myrdet av «reaksjonære offiserer». Kanskje. Men hvem førte kommandoen?

Tre epokegjørende begivenheter fant sted i Berlin den 9.11.1918: keiseren abdiserte; landets første sosialdemokratiske regjering ble etablert; og den tyske republikk ble proklamert, med det røde flagget til topps (Chr. A. R. Christensen: Verden igår og idag Oslo 1935, første bind: Kaos, side 102 ff.). Den 11.11.18 kapitulerte som kjent landet.

Borgerskapet var satt ut av spill, men kampen mellom sosialdemokratene og sosialistene (de «uavhengige» og spartakistene) startet allerede 10.11.. Til å begynne med var Tyskland en slags sovjetrepublikk, men den 19.12.18 oppnådde sosialdemokratene i «revolusjonsparlamentet» flertall for å holde valg til en grunnlovgivende forsamling. Spartakistene med Liebknecht og Rosa Luxembourg i spissen gikk inn for boikott av valget og «arbeidet febrilsk for å reise massene mot klasseforræderne». Den 5.1.19 kom det i Berlin til store demonstrasjoner og okkupasjon av politistasjoner, jernbanestasjoner og avisredaksjoner. Regjeringens nyeste medlem, Noske, sa seg da rede til å «gjøre blodhundens arbeid». Han samlet tropper og angrep aviskvartalene med artilleri. Luxembourg og Liebknecht ble arrestert den 15.1.19 og «under fluktforsøk» skutt av politiet. Også en hel del av sosialistene fra de besatte bygningene ble stilt opp mot en mur og skutt uten videre formaliteter.

Nettopp denne muren dannet hovedmotiv for Mies’ utkast til monument over de to revolusjonære lederne (Spaeth, op.cit., s. 45). Mies satt i stuen til kunstsamleren og kommunisten Edward Fuchs og diskuterte utvidelsen av huset, da Fuchs en passant spurte Mies om han ville kommentere utkastet til et monument laget av en annen arkitekt. Mies så på det. Han fant at den neo-klassisistiske designen ville bli kostbar, og «antithetic» til det de to kommunistene hadde stått for. Fuchs sa seg enig. Men hva ville Mies gjøre isteden? Mies sa først han ikke hadde «the slightest idea (...) but as most of these people were shot in front of a brick wall, a brick wall would be what I would build as a monument» (brev til D. D. Egbert, gjengitt i Mies van der Rohe, Architectural Monograph, London 1986, s. 55). Mies laget en stor kulltegning av den symbolske veggen. Fuchs viste den til monumentkomiteen, og utkastet ble akseptert. Monumentet ble bygget ved «the graveside of the martyrs» i Berlin–Friedrichsfelde i 1926. Materialet var billig teglsten, som var blitt brent for lenge eller i for høye temperaturer. Utformingen var dels kubistisk, dels De Stijl-inspirert.
Stedet ble utslettet av naziregimet.

Det «sosialdemokratiske formspråket»
Jeg håper at Hølaas ved anledning vil skrive om det. 

Minnesmerket over Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht av Mies van der Rohe, 1926, Friedhof Berlin–Friedrichsfelde. Foto: Bauhaus-Archiv.