Arkitektnytt

Hølaas peker på at Mies van der Rohe tegnet minnesmerket (elegant kubistisk i tegl) over kommunistlederne Karl Liebknecht og Rosa Luxembourg (myrdet 15. januar 1919 av sosialdemokratene, ikke av nazistene som Hølaas tror), men var Mies selv kommunist? Eller hadde han noen politisk ideologi i det hele tatt? Hølaas tviler på det: Var «budskapet så politisk hult» eller var Mies «så opptatt av å skape den moderne estetikk at han kastet over bord dets politiske innhold,» spør han. Han har lest et sted at Mies «leflet» med nazistene etter kuppet i 1933 og sågar tegnet utkast til ny sentralbank for dem. Hitler foretrakk imidlertid Albert Speer, og «derfor» dro Mies til Chicago (i 1937), etter Hølaas’ oppfatning.

Walter Gropius gis et mindre belastende, moralsk skussmål idet Hølaas unnlater å nevne at også han prøvde seg med prosjekter overfor nazimyndighetene i Tyskland. Kanskje også Gropius hadde økonomiske motiver i tillegg til (eventuelle) politiske grunner for sin emigrasjon?
Bildet av Le Corbusiers «demokratiske holdning» eller mangel på sådan blir ifølge Hølaas «mangesidig og komplisert». Le Corbusier «hadde stor innflytelse på sovjetrussisk arkitektur i 20-årene», men i 1941–42 søkte han og fikk oppdrag av Vichy-regjeringen (Frankrikes quislinger), «selv uten noen Beaux Arts-grad», noe Hølaas mener kan forklare mangelen på oppdrag til LC etter krigen.

Frank Lloyd Wright ville basere sin arkitektur på demokrati, fremholder Hølaas, men hans Broadacre City (med fire mål jord – one acre – til hver familie (noe for Ottar Brox)) var muligens forbeholdt USA? FLW inntok i alle fall et «isolasjonistisk standpunkt» overfor Europa. Han «angrep det engelske imperium, men sa intet om slavestaten til Hitler,» påpeker Hølaas.

Den moralske fordømmelsens grunnlag
Hølaas mer enn antyder at modernismens fire ledende arkitekter var bortimot ideologisk bevisstløse tilhengere av Hitlers nazistyre, men hvor grundig og nøyaktig er den politisk-ideologiske research han bygger på? Mener han at de historiene han fremkaster i artikkelen er tilstrekkelig grunnlag for en så drabelig fordømmelse? Hva med andre historiske detaljer som eksempelvis Alvar Aaltos besøk hos Speer i Berlin i 1942? Eller den studiereisen en stor gruppe av norske arkitekter sommeren 1940 gjennomførte i Tyskland? Vil Hølaas virkelig utstede moralske dommer på grunnlag av så spinkle og isolerte fortellinger?

Etter min mening er det ikke bare folk som er tiltalt for kriminelle handlinger som har krav på en så grundig gjennomgang som mulig av både anklage og forsvar (til og med Quisling fikk jo det), men også mennesker som «bare» utsettes for moralsk kritikk må få sine gjerninger analysert ut fra en helhetsvurdering.

En utbytterik øvelse i så måte kunne kanskje være å etterprøve på godt og vondt de moralske dommene som NALs granskningsutvalg avsa mot enkelte medlemmer i 1945. Dokumentene ligger antagelig ennå i forseglede kasser på loftet i Josefines gate. Odd Brochmann kommenterer to av disse sakene ( – disse arkitektene, Oslo 1986, s. 56): Én av de anklagede fikk ikke i tide bevist at hans tyskerarbeid hadde dekket over aktiviteter for Hjemmefronten, og han begikk selvmord. Professor Sverre Pedersens unnskyldninger for å ha ledet BSR (Brente Steders Regulering) ble ikke tatt til følge, selv om han blant annet mente å ha handlet under tvang. (Han hadde to aktive sønner i England og – ikke nevnt av Brochmann – en tredje sønn i tysk arrest med dødsdom over seg.) Dommen gjorde at studentene ved NTH aksjonerte mot ham.

Ideologisk orientering
Jeg synes Hølaas er lovlig upresis i sin omtale av ideologier. Riktignok sier han at «fascisme, nazisme, kommunisme, sosialisme stod steilt mot hverandre» (i tyveårene) (min uthevning), men han antyder ikke hva forskjellene var. Tvert om mener han at de fire ismene hadde en ting felles: «Nemlig troen på å forbedre menneskenes kår på jorden, hvor forskrudde tankene enn var, og hvor selektive de var i valget av hvem som hadde menneskeverd.» En utrolig forenklende påstand.
Hølaas har sans for sosialismen, som etter hvert fløt over i sosialdemokratiet, den ideologi Hølaas øyensynlig bekjenner seg til. «De tre førstnevnte ismene» avskriver han som «autoritære». Dette er for lettvint. Alle ismer, inklusive imperialismen og markedsliberalismen, har i praksis vist seg både autoritære og brutale. Imidlertid: Hitlers «nasjonalsosialisme», med sin nådeløse likvidering av både indre og ytre motstandere av «Føreren», står i en særstilling og burde omtales distinkt for seg. I Hitlers bok «Mein Kampf» (1924) var denne ismen klart og tydelig programmert til umenneskelighet.