Arkitektnytt

Av de alle de 250 ting nylig avdøde urbanist Michael Sorkin mente en arkitekt burde kunne, ble jeg glad NAL-president Gisle Løkken trakk frem nettopp punkt 247. Mot slutten av sin lange liste, valgte Sorkin å fremheve intet annet enn begjæret.  

247. Dybden av begjær

Desto større var skuffelsen da jeg leste et av de første innleggene som kom i idédugnaden Løkkens artikkel la opp til Aritektnytt. I lys av koronakrisens isalosjon slo arkitekt og skribent Anette Dietrichson Bruun et slag for balkongen. Dette rommet «forbinder hjemmet vårt med omgivelsene, gaten, parken eller skogen utenfor og kan gi følelse av frihet og et avbrekk i vår innestengte tilværelse.» 

Jeg ble ikke skuffet fordi jeg ikke unner dem uten balkong litt mer sol. Det var mer en sorg over fravær av begjær av noe som overskrider (kjernefamiliens) hjem. For er ikke balkongen det fremste symbol på den isolerte familien?  Bør vi ikke ønske oss det motsatte, å komme oss ut og møte hverandre? 

Det var jo nettopp der drabantbyutviklingen slo feil. Selv om den var initiert av Arbeiderpartiet, endte den i en borgerlig hverdag hvor vi var nok med oss selv. Hver nordmann i hver sin bolig, med hver sin balkong. Som vi vet idag, sluknet begjæret etter noe annet, noe nytt, noe bedre, noe mer sosialt med Arbeiderpartiet. 

Derfor bør enhver arkitekt kjenne til romanen "Forsøk på å beskrive de ugjennomtrengelige" av Dag Solstad, for å forstå hvor melankolsk sosialdemokratiet kan være. Idet vi sluttet å tro på sosialismen og vårt samfunn ble redusert til én familie, ett hjem, én TV, døde også troen på en bedre fremtid. Hva som forsvant – leser jeg i Solstad – er begjæret etter det sosiale, det vil si, sosialismen.

Å begjære er å begjære (er) å begjære

Uten å ha lest de nyeste studiene utført av IKEA, vil jeg tørre å påsta at begjæret etter en bolig er et av de fremste i Norge. Du skal ikke se bort ifra at begjæret etter andre mennesker også kan reduseres til kvadratmeter. 

Begjær er imidlertid ikke bare og bare: Problemet med begjæret, sier den slovenske filosofen Slavoj Žižek til stadighet, er at vi ikke vet hva vi egentlig begjærer. Dessuten, begjær er ikke bare et begjær etter et objekt, men også et begjær etter begjær. Å være tilfredsstilt, påpeker Žižek, er dermed ikke en følelse av lykke, snarere tvert imot. Den ultimate følelse av melankoli, sier han, er nettopp å miste begjæret sitt. Slik tror jeg mange føler det på sine balkonger, slik følte ihvertfall jeg det idet idédugnaden var redusert til en balkong. 

«248 Dårskapens høyder»

Da Sorkin valgte å følge opp sitt 247. punkt om begjærets dybde med at en arkitekt bør kjenne til dårskapens høyde, tror jeg ikke han siktet til arkitektens fantasi. Der «politikk programmerer vår arkitektur» som Løkken skriver med referanse til Sorkin, betyr ikke dét at arkitekten ikke skal drømme, snarere tvert imot. I det bygde er det eiendomsinteressene som står for dårskap – arkitektene som representerer håpet. 

Som Løkken påpeker, så Sorkin det nødvendig «at vi må utvikle utopien – som eksperiment og som fremtidsforskning.» Žižek sa en gang at filmkunst er det ultimate perverses kunst idet det ikke gir deg hva du begjærer, men heller lærer deg hvordan du skal begjære. Hvis det er blitt slik at filmer og eiendomsmarkedet er det som produserer våre begjær idag, tror jeg det begjæret for det første simpelthen reproduserer hva som allerede finnes idag – men det kommer aldri til å bringe oss til lykken i livet, for du kommer til å få det, men du kommer aldri til å finne lykken i din bolig med balkong. For lykken er der ute. 

Så hva vi trenger, er kanskje heller offentlige parker, det vil si (metaforiske og bokstavlige) sletter hvor alle er velkommen. Det vil si, steder hvor vi ikke alltid vet hva vi vil ha, annet enn at vi vil ha noe. 

Jeg tror det idag er enklere å forestille seg slutten på verden enn slutten på hjemmet med sin balkong. La oss bruke denne tiden til å angripe denne stasisen, og heller begjære den urbane, åpne parken hvor alt er mulig. La oss bringe begjæret til boligene våre, og dermed transformere dem til noe annet.

Alf Jørgen Schnell

----------------------

Om Idédugnad 2020:

Den amerikanske arkitekten, byplanleggeren og teoretikeren Michael Sorkins døde av covid-19den 26. mars 2020. Hans død setter i gang en rekke tankeprosesser om arkitekturens tilstand og fremtid, mener Gisle Løkken, president i Norske arkitekters landsforbund.

I forlengelse av Løkkens innlegg oppfordrer nå NAL og Arkitektnytt alle lesere til å spille inn sine forslag om veien fremover, med utgangspunkt i de to følgende spørsmålene:

• Hva kan arkitektene gjøre for å komme styrket ut av unntaksvåren 2020?
• Hvilken vei bør arkitekturen gå fremover i lys av vårens store omstillinger?

Send oss tanker, ideer, notater eller innlegg i en e-post til arkitektnytt@arkitektnytt.no eller ta i bruk kommentarfeltet på Arkitektnytts Facebook-side.