Nyheter
I skjærgården
Etter å ha navigert meg gjennom skjærgården av spørsmålstegn og parenteser i Ingvar Mikkelsens rapport og betraktninger rundt Estetisk Seminar 11. mars («Kritikk av kritikken», Arkitektnytt 08/05, s. 20–21), sitter jeg igjen med en følelse av at det flyter noen spørsmål eller sågar utfordringer i kjølvannet etter Mikkelsen, som signaliserer et behov for presiseringer.
24. mai 2005
For det første må jeg rette opp det inntrykk Mikkelsen gir av min vurdering av de få kritikere som faktisk opererer i dagspressen i dag. Ifølge Mikkelsen er verken Mari Lending, Peter Butenschøn, Lotte Sandberg eller Ulf Grønvold den «type kritikere jeg etterlyser». Jeg har naturligvis ingenting å utsette på noen av disse skribentenes kritiske virke. (Mitt anliggende er dagspressens redaksjoner, og jeg utfordret publikum til å nevne en «offentlig høyt profilert arkitekturkritiker som har uttalt seg i massemedia om prosjekter av offentlig betydning de siste 5 eller 10 årene». Peter Butenschøn og Mari Lending ble foreslått, jeg stilte spørsmålstegn ved om de fylte kriteriene «offentlig høyt profilert arkitekturkritiker». Jeg mener med dette ikke at de ikke er arkitekturkritikere, men at de ikke er offentlig høyt profilert som sådanne.)
For det andre har Mikkelsen etter min mening tatt tak i feil ende av diskusjonen om gode og dårlige arkitekter (som for øvrig ikke var en del av mitt opprinnelige innlegg, men av den påfølgende paneldiskusjonen). Det er jo faktisk forskjell på arkitekter. Vi liker ikke å snakke om det i Norge, men noen arkitekter er flinkere enn andre. Jeg mener ikke at de som kan snakke for seg, nødvendigvis også kan tegne. Men det er mitt bestemte inntrykk at de som er flinke til å tegne, som regel også er i stand til å artikulere ganske klart hva det er de driver med, også på en slik måte at vanlige folk kan forstå det. De arkitektene som er mindre sikre på seg selv, har en tendens til å bruke litt ulne uttrykk som «estetisk nødvendighet» og «arkitektonisk konsekvens». Jeg tar ikke, som Mikkelsen antyder, til orde for en fagspråklig apartheid, men for en større grad av presisjon i hvordan man snakker om arkitektur, både den gode og den dårlige.
Mikkelsen har også forstått meg dit hen at arkitekturkritikken ikke skal snakke om estetikk, men «må konsentrere seg om en «ren» funksjonalitet som er forståelig for flertallet «der ute»». Det dreier seg altså her om den offentlige kritikken av arkitektur, ikke fagtidsskriftenes interne refleksjoner. Både mitt og Stian Grøgårds poeng var at det lure kan alle være med på å snakke om. Alle mennesker har erfaring med bruken av hus og har dermed grunnlag for å uttale seg når det gjelder om noe er lurt eller ikke. Derfor har vi da også praksis for brukermedvirkning i prosjekteringen. Hva som er pent, derimot, blir folk ofte fort uenige om.
Dette bringer meg til Mikkelsens tredje punkt, nemlig diskusjonen om kriterier for arkitekturkritikk. Det er ikke noe galt med verken Wilfried Wangs eller Christian Norberg-Schulz’ kriterier, men Mikkelsen gjengir dem bare delvis i sin artikkel: CNS snakker ikke bare om «situasjon», men at «bygget skal forholde seg til omgivelsene med vennlighet», han stiller altså helt bestemte krav til byggets forhold til situasjonen. På samme måte med «materialholdning», der CNS gir uttrykk for at det er positivt å bruke «naturlige materialer». En kritikk skal naturligvis forholde seg til både situasjon og materialbruk, men hva kriteriene er for å bedømme situasjonen og materialbruken i et bestemt prosjekt, må hver enkelt kritiker gjøre rede for.
Gjennom hele seminaret, som ved mange andre tidligere anledninger, var det viktig for meg å gjøre forskjell på en offentlig diskusjon om arkitektur og den faginterne diskusjonen. Byggekunst er et fagtidsskrift, der fagskribenter henvender seg til et fagpublikum. Det er imidlertid den offentlige diskusjonen av arkitektur det skorter på i Norge, og her bør vel både Ingvar Mikkelsen og jeg kunne ha bidrag å komme med?
For det andre har Mikkelsen etter min mening tatt tak i feil ende av diskusjonen om gode og dårlige arkitekter (som for øvrig ikke var en del av mitt opprinnelige innlegg, men av den påfølgende paneldiskusjonen). Det er jo faktisk forskjell på arkitekter. Vi liker ikke å snakke om det i Norge, men noen arkitekter er flinkere enn andre. Jeg mener ikke at de som kan snakke for seg, nødvendigvis også kan tegne. Men det er mitt bestemte inntrykk at de som er flinke til å tegne, som regel også er i stand til å artikulere ganske klart hva det er de driver med, også på en slik måte at vanlige folk kan forstå det. De arkitektene som er mindre sikre på seg selv, har en tendens til å bruke litt ulne uttrykk som «estetisk nødvendighet» og «arkitektonisk konsekvens». Jeg tar ikke, som Mikkelsen antyder, til orde for en fagspråklig apartheid, men for en større grad av presisjon i hvordan man snakker om arkitektur, både den gode og den dårlige.
Mikkelsen har også forstått meg dit hen at arkitekturkritikken ikke skal snakke om estetikk, men «må konsentrere seg om en «ren» funksjonalitet som er forståelig for flertallet «der ute»». Det dreier seg altså her om den offentlige kritikken av arkitektur, ikke fagtidsskriftenes interne refleksjoner. Både mitt og Stian Grøgårds poeng var at det lure kan alle være med på å snakke om. Alle mennesker har erfaring med bruken av hus og har dermed grunnlag for å uttale seg når det gjelder om noe er lurt eller ikke. Derfor har vi da også praksis for brukermedvirkning i prosjekteringen. Hva som er pent, derimot, blir folk ofte fort uenige om.
Dette bringer meg til Mikkelsens tredje punkt, nemlig diskusjonen om kriterier for arkitekturkritikk. Det er ikke noe galt med verken Wilfried Wangs eller Christian Norberg-Schulz’ kriterier, men Mikkelsen gjengir dem bare delvis i sin artikkel: CNS snakker ikke bare om «situasjon», men at «bygget skal forholde seg til omgivelsene med vennlighet», han stiller altså helt bestemte krav til byggets forhold til situasjonen. På samme måte med «materialholdning», der CNS gir uttrykk for at det er positivt å bruke «naturlige materialer». En kritikk skal naturligvis forholde seg til både situasjon og materialbruk, men hva kriteriene er for å bedømme situasjonen og materialbruken i et bestemt prosjekt, må hver enkelt kritiker gjøre rede for.
Gjennom hele seminaret, som ved mange andre tidligere anledninger, var det viktig for meg å gjøre forskjell på en offentlig diskusjon om arkitektur og den faginterne diskusjonen. Byggekunst er et fagtidsskrift, der fagskribenter henvender seg til et fagpublikum. Det er imidlertid den offentlige diskusjonen av arkitektur det skorter på i Norge, og her bør vel både Ingvar Mikkelsen og jeg kunne ha bidrag å komme med?