Nyheter
Hytter
Det tar vel slutt snart nå. Når alle har to hytter, mener jeg. Og dessuten alt det andre. Da dør det av seg selv.
10. september 2001
Alt som det blir for mye av, dør av seg selv. Løvetann, dinosaurer, antagelig også mennesker. Men hyttene dør forhåpentlig før menneskene.
Her har Ketil Kiran og mange andre fornuftige strevet i flere år med å komme faenskapen til livs. Informasjon om ressursbruk, estetikk og naturvern er å finne i alle hyller. NABU er i positiv utvikling. Leserinnleggene mot utbyggingen av dalen innover mot Kveldsrostølen spenner fra nøktern saklighet til frådende raseri. Men resultatet er bare økt hastighet på utbyggingen. Mastodonter av laft- og stolpekonstruksjoner med karnapper, arker og verandaer skinner som Soria Moria-reklamer i åssidene. Garasjer med klokketårn og villmarkspanel latterliggjør alle gode intensjoner om tradisjoner og byggeskikk.
Alle tiltak for å hanskes med dette visuelle spetakkelet slår feil. Så vel sindig informasjon som hissig argumentasjon faller til jorden når ordføreren slår fast at hyttebyggingen gir bygda 37 arbeidsplasser og skatteinntekter til utbygging av omsorg og skole, og kom ikke her og snakk om stygt og pent, for smaken er forskjellig, og fagfolkene også, får vi høre.
Med vemod blar jeg i gamle bøker med gode råd om hyttebygging. I serien «Bruns praktiske håndbøker» finner jeg Hytter og strandstuer av arkitekt Roar Tønseth, med perspektivskisser av arkitekt Ole Berger Aasness. Kjente navn i faget, men heftet er utgitt i 1941. Det er altså fedrenes gode gjerninger vi møter i tegning og tekst. Etter en kort orientering om åndsverksloven skriver Tønseth: «Forfatteren har dog intet imot at de som føler seg tiltalt av en av typene, henvender seg til hvilken som helst arkitekt som er uteksaminert fra Norge Tekniske Høgskole eller oppført i navnefortegnelsen i N.A.L.’s Byggehåndbok, for å få ham til å bearbeide skissene videre. Denne fremgangsmåte er vanligvis ikke tillatt, men ansees i dette tilfelle ubetenkelig, fordi det felt det her dreier seg om er så vidt stort, at hva som kan gjøres for å bringe det under snarlig kultur vil være en vinning for landet.»
Siste periode i setningen gjelder dessverre fremdeles. På 60 år er tilstanden forverret. Nå skal det innrømmes at perspektivskissene i Bruns hefte viser en vakker hytte alene, på toppen av vollen, uten vei, helst med skispor. Med noen få streker har tegneren mesterlig antydet at innenfor er det bare ryper, ørret og multer. Selvsagt er det kombinasjonen av velmente råd om byggeskikk og krav om vei, vann, kloakk, elektrisitet og tett utbygging som gir dagens tragiske konsekvenser. Når våre krav til komfort og tilgjengelighet skal tilfredsstilles i nybygde konsentrasjoner av århundregamle forbilder, blir resultatet som dårlige kulisser i en Peer Gynt-oppsetting.
Bare unntaksvis har arkitekter hatt innflytelse på dette markedet. Og det er vel tvilsomt om Bruns håndbok kan være til hjelp i dag, heller ikke Roar Tønseths rause tilbud om fri bruk av tegningene.
Dagbladet og likesinnede skriver om Røkke-palassene. Det lar jeg fare, det er ikke så mange av dem. Mitt ærend gjelder heller ikke deg og meg. Vi er bare noen få, og vi gjør det jo skikkelig. Jeg tenker på det som det er så mye av, som alle de andre bygger. Det må ikke herske noen tvil om at det er de andre det gjelder. Hva skal vi gjøre med menneskene?
Her har Ketil Kiran og mange andre fornuftige strevet i flere år med å komme faenskapen til livs. Informasjon om ressursbruk, estetikk og naturvern er å finne i alle hyller. NABU er i positiv utvikling. Leserinnleggene mot utbyggingen av dalen innover mot Kveldsrostølen spenner fra nøktern saklighet til frådende raseri. Men resultatet er bare økt hastighet på utbyggingen. Mastodonter av laft- og stolpekonstruksjoner med karnapper, arker og verandaer skinner som Soria Moria-reklamer i åssidene. Garasjer med klokketårn og villmarkspanel latterliggjør alle gode intensjoner om tradisjoner og byggeskikk.
Alle tiltak for å hanskes med dette visuelle spetakkelet slår feil. Så vel sindig informasjon som hissig argumentasjon faller til jorden når ordføreren slår fast at hyttebyggingen gir bygda 37 arbeidsplasser og skatteinntekter til utbygging av omsorg og skole, og kom ikke her og snakk om stygt og pent, for smaken er forskjellig, og fagfolkene også, får vi høre.
Med vemod blar jeg i gamle bøker med gode råd om hyttebygging. I serien «Bruns praktiske håndbøker» finner jeg Hytter og strandstuer av arkitekt Roar Tønseth, med perspektivskisser av arkitekt Ole Berger Aasness. Kjente navn i faget, men heftet er utgitt i 1941. Det er altså fedrenes gode gjerninger vi møter i tegning og tekst. Etter en kort orientering om åndsverksloven skriver Tønseth: «Forfatteren har dog intet imot at de som føler seg tiltalt av en av typene, henvender seg til hvilken som helst arkitekt som er uteksaminert fra Norge Tekniske Høgskole eller oppført i navnefortegnelsen i N.A.L.’s Byggehåndbok, for å få ham til å bearbeide skissene videre. Denne fremgangsmåte er vanligvis ikke tillatt, men ansees i dette tilfelle ubetenkelig, fordi det felt det her dreier seg om er så vidt stort, at hva som kan gjøres for å bringe det under snarlig kultur vil være en vinning for landet.»
Siste periode i setningen gjelder dessverre fremdeles. På 60 år er tilstanden forverret. Nå skal det innrømmes at perspektivskissene i Bruns hefte viser en vakker hytte alene, på toppen av vollen, uten vei, helst med skispor. Med noen få streker har tegneren mesterlig antydet at innenfor er det bare ryper, ørret og multer. Selvsagt er det kombinasjonen av velmente råd om byggeskikk og krav om vei, vann, kloakk, elektrisitet og tett utbygging som gir dagens tragiske konsekvenser. Når våre krav til komfort og tilgjengelighet skal tilfredsstilles i nybygde konsentrasjoner av århundregamle forbilder, blir resultatet som dårlige kulisser i en Peer Gynt-oppsetting.
Bare unntaksvis har arkitekter hatt innflytelse på dette markedet. Og det er vel tvilsomt om Bruns håndbok kan være til hjelp i dag, heller ikke Roar Tønseths rause tilbud om fri bruk av tegningene.
Dagbladet og likesinnede skriver om Røkke-palassene. Det lar jeg fare, det er ikke så mange av dem. Mitt ærend gjelder heller ikke deg og meg. Vi er bare noen få, og vi gjør det jo skikkelig. Jeg tenker på det som det er så mye av, som alle de andre bygger. Det må ikke herske noen tvil om at det er de andre det gjelder. Hva skal vi gjøre med menneskene?