Nyheter
Hvorfor AFAG?
Da arkitektstandens organisatoriske tredeling var et ubestridelig faktum, etter mange års forsøk på å opprettholde enheten innenfor Norske Arkitekters Landsforbund (stiftet 1911), og vi fikk arbeidsgivernes Norges Praktiserende Arkitekter og de ansattes Arkitektenes Fagforbund – med NAL som et fagideelt «mellomland» – befant profesjonen seg i en ny organisasjonsmessig situasjon.
1. september 2004
Spørsmålet vi skal stille i fire artikler framover, er hvorfor arkitekter – også landskapsarkitekter og interiørarkitekter – ansatt i privat og offentlig virksomhet, bør være medlem av AFAG. Vi vil altså ikke rekapitulere den slitsomme splittelseshistorien, eller fremme ideer om samling, men prøve å begrunne fordelene ved et medlemskap i fagforbundet.
Denne første artikkel omhandler AFAG som organisasjon og dens tilbud til medlemmene. De tre påfølgende artiklene vil være intervjuer med ledere av AFAG-organiserte arkitektkontorer.
Organisasjon og kreativitet
Et utgangspunkt kan være et Arkitektnytt-intervju i forbindelse med det kurset NALs Akademi arrangerte i mars 2003, «Ledelse, samarbeid og modeller for økt kreativitet», der psykologiprofessor Carl-Erik Grenness holdt hovedforedraget. Grennes tok for seg det tradisjonelle mester/svenn-forholdet og spurte om dette hierarki var i ferd med å bli erstattet av mer fleksible kontororganisasjoner og arbeidsmåter, med nye holdninger både innad i bedriftene og utad mot involverte medaktører i byggebransjen.
Stikkordene «ledelse», «samarbeid» og «kreativitet» er selvsagt relevante for alle tre nevnte organisasjoner, men det er kanskje ikke innlysende for arkitekter som står utenfor AFAG, at arkitektenes «LO» har spesielle interesser også på disse områder, og ikke ensidig er opptatt av tarifforhandlinger (slik myten ofte insinuerer). Carl-Erik Grenness la stor vekt på kreativitetsforskningen, og hevdet at her har organisasjonsformen stor betydning, noe man har påvist gjennom undersøkelser i en rekke ulike yrkesgrupper. Og den effektive forandringslederen, slo Grenness fast, som blant annet satser på tverrfaglighet og bedre samarbeid, inspirerer til større kreativitet i staben.
Og er det ikke nettopp utviklingen av kreativitet vi arkitekter først og fremst streber etter?
Lokomotivet AFAG
Som kjent vil AFAG arbeide for gode lønns- og arbeidsforhold gjennom ordnede avtaleforhold, yte medlemmene bistand i tvister med arbeidsgiverne, arbeide for full sysselsetting blant arkitekter og for forsvarlig utdanning og etterutdanning. Dette er klassiske arbeidsplassformål; et arkitektkontor i dag kan oppfattes som en moderne «fabrikk» der de ansatte har opparbeidet seg rettigheter utviklet gjennom velferdsstatens historie.
Bedringen av dine lønns- og arbeidsvilkår – hvor demokratiet på tegnestuen inngår – kommer ikke av seg selv, dette må forhandles fram og nedfelles i bindende avtaler, og her er AFAG lokomotivet som holder dampen oppe og følger det rette sporet.
Å hjelpe medlemmene i tvister med arbeidsgiverne er et annet viktig anliggende, kanskje ikke så synlig i offentligheten, men enhver som har vært oppe i kinkige situasjoner på arbeidsplassen, vet hva en slik bistand kan bety.
Full sysselsetting kommer heller ikke dalende fra himmelen, vi husker alle tiden med over 20 prosent arbeidsløshet; det er maktpåliggende for profesjonen at AFAG satser på effektive tiltak som skal motvirke at vi opplever slike tilstander igjen.
Sist, men ikke minst: Vårt yrke krever kontinuerlig kompetanseheving, og derfor må utdanning og etterutdanning vies stor oppmerksomhet, både for yngre og eldre arkitekter, fordi vi tilhører en mangfoldig bransje og lever i en verden med omfattende endringer på mange nivåer.
Ånden ved tegnebordene
«Det er økonomi å bruke tid på planleggingen og ikke minst på å bygge med tanke på ressursbruk og miljø,» heter det i NPAs håndbok fra 2003. Andre hedersord i samme skrift er «godt faglig arbeid», «solide bedrifter», «trivelige arbeidsplasser» og «viktig samspill». At NAL skal «virke for byggekunstens utvikling», «fremme god arkitektur» og «ivareta standens interesser» peker i samme positive retning. Men i AFAGs tilfelle handler det om tiltak som iverksettes nedenfra, gjennom innsats fra de ansattes – flertallets – felles initiativer, selvsagt med AFAGs sekretariat og styre som drivende organer. AFAGs særpreg er den kollektive ånd gjennom praksis ved tegnebordene; de ansatte forenes i viljen til å lære av sine arbeidserfaringer og bringe faget videre i byggekunstens tjeneste.
Denne holdning var framtredende under AFAGs offensive landsmøte i Bergen i november 2003. Ønsket om å styrke det lokale AFAG-arbeidet ble formulert av flere delegater «for å høyne aktivitetsnivået på grunnplanet rundt omkring i landet», og behovet for å bygge et effektivt nettverk var åpenbart. Andre spørsmål var arkitektenes arbeidsmiljø (med normalarbeidstid som et av kravene), flere typer utdanningskurs, skolering av tillitsvalgte, trivsel på arbeidsplassen, og forholdet mellom ledelse og ansatte der dialogen med arbeidsgiveren ble understreket. Og som en konklusjon på flere av disse saker – noen annammet under en gruppevis temadiskusjon – ble det fremmet forslag om en omfattende arbeidsmiljøundersøkelse, en idé som fikk stor oppslutning, og tanken fikk bifall fra Tove Storrødvann, generalsekretær i Akademikerne.
På slutten av landsmøtet ble det vedtatt at forbundsstyret skulle «oppsummere temadiskusjonen slik at nye og konstruktive ideer som er i tråd med handlingsprogrammet kan følges opp med konkrete tiltak».
Solidaritet
Summa summarum: Ansatte arkitekter som står utenfor AFAG, høster mange gode frukter av fagforbundets sentrale og lokale arbeid, økonomisk og faglig, men «gratispassasjerer» er det ingen organisasjoner som verdsetter. For eksempel fikk AFAG vedtatt en pensjonsordning ved siste tariffrevisjon, og i tillegg gjennomslag for kravet om 15 timer etterutdanning årlig.
Diskusjonen om hvorfor du – hvis du er privat eller offentlig ansatt arkitekt og fortsatt uorganisert – bør melde deg inn i Arkitektenes Fagforbund, vil utvilsomt gå videre i Arkitektnytt og rundt omkring i lokallagene og på kontorene. Det dreier seg om et prinsipp som stammer fra arbeiderbevegelsens solidariske pionertid her i landet. Sammmen er vi sterke. Hver for oss blir vi stående isolerte, handlingslammede, uten kraft og evne til å oppnå enhet om vårt yrkes hovedoppgave. Som er å skape bedre arkitektur i by og bygd i det norske samfunnet.
Denne første artikkel omhandler AFAG som organisasjon og dens tilbud til medlemmene. De tre påfølgende artiklene vil være intervjuer med ledere av AFAG-organiserte arkitektkontorer.
Organisasjon og kreativitet
Et utgangspunkt kan være et Arkitektnytt-intervju i forbindelse med det kurset NALs Akademi arrangerte i mars 2003, «Ledelse, samarbeid og modeller for økt kreativitet», der psykologiprofessor Carl-Erik Grenness holdt hovedforedraget. Grennes tok for seg det tradisjonelle mester/svenn-forholdet og spurte om dette hierarki var i ferd med å bli erstattet av mer fleksible kontororganisasjoner og arbeidsmåter, med nye holdninger både innad i bedriftene og utad mot involverte medaktører i byggebransjen.
Stikkordene «ledelse», «samarbeid» og «kreativitet» er selvsagt relevante for alle tre nevnte organisasjoner, men det er kanskje ikke innlysende for arkitekter som står utenfor AFAG, at arkitektenes «LO» har spesielle interesser også på disse områder, og ikke ensidig er opptatt av tarifforhandlinger (slik myten ofte insinuerer). Carl-Erik Grenness la stor vekt på kreativitetsforskningen, og hevdet at her har organisasjonsformen stor betydning, noe man har påvist gjennom undersøkelser i en rekke ulike yrkesgrupper. Og den effektive forandringslederen, slo Grenness fast, som blant annet satser på tverrfaglighet og bedre samarbeid, inspirerer til større kreativitet i staben.
Og er det ikke nettopp utviklingen av kreativitet vi arkitekter først og fremst streber etter?
Lokomotivet AFAG
Som kjent vil AFAG arbeide for gode lønns- og arbeidsforhold gjennom ordnede avtaleforhold, yte medlemmene bistand i tvister med arbeidsgiverne, arbeide for full sysselsetting blant arkitekter og for forsvarlig utdanning og etterutdanning. Dette er klassiske arbeidsplassformål; et arkitektkontor i dag kan oppfattes som en moderne «fabrikk» der de ansatte har opparbeidet seg rettigheter utviklet gjennom velferdsstatens historie.
Bedringen av dine lønns- og arbeidsvilkår – hvor demokratiet på tegnestuen inngår – kommer ikke av seg selv, dette må forhandles fram og nedfelles i bindende avtaler, og her er AFAG lokomotivet som holder dampen oppe og følger det rette sporet.
Å hjelpe medlemmene i tvister med arbeidsgiverne er et annet viktig anliggende, kanskje ikke så synlig i offentligheten, men enhver som har vært oppe i kinkige situasjoner på arbeidsplassen, vet hva en slik bistand kan bety.
Full sysselsetting kommer heller ikke dalende fra himmelen, vi husker alle tiden med over 20 prosent arbeidsløshet; det er maktpåliggende for profesjonen at AFAG satser på effektive tiltak som skal motvirke at vi opplever slike tilstander igjen.
Sist, men ikke minst: Vårt yrke krever kontinuerlig kompetanseheving, og derfor må utdanning og etterutdanning vies stor oppmerksomhet, både for yngre og eldre arkitekter, fordi vi tilhører en mangfoldig bransje og lever i en verden med omfattende endringer på mange nivåer.
Ånden ved tegnebordene
«Det er økonomi å bruke tid på planleggingen og ikke minst på å bygge med tanke på ressursbruk og miljø,» heter det i NPAs håndbok fra 2003. Andre hedersord i samme skrift er «godt faglig arbeid», «solide bedrifter», «trivelige arbeidsplasser» og «viktig samspill». At NAL skal «virke for byggekunstens utvikling», «fremme god arkitektur» og «ivareta standens interesser» peker i samme positive retning. Men i AFAGs tilfelle handler det om tiltak som iverksettes nedenfra, gjennom innsats fra de ansattes – flertallets – felles initiativer, selvsagt med AFAGs sekretariat og styre som drivende organer. AFAGs særpreg er den kollektive ånd gjennom praksis ved tegnebordene; de ansatte forenes i viljen til å lære av sine arbeidserfaringer og bringe faget videre i byggekunstens tjeneste.
Denne holdning var framtredende under AFAGs offensive landsmøte i Bergen i november 2003. Ønsket om å styrke det lokale AFAG-arbeidet ble formulert av flere delegater «for å høyne aktivitetsnivået på grunnplanet rundt omkring i landet», og behovet for å bygge et effektivt nettverk var åpenbart. Andre spørsmål var arkitektenes arbeidsmiljø (med normalarbeidstid som et av kravene), flere typer utdanningskurs, skolering av tillitsvalgte, trivsel på arbeidsplassen, og forholdet mellom ledelse og ansatte der dialogen med arbeidsgiveren ble understreket. Og som en konklusjon på flere av disse saker – noen annammet under en gruppevis temadiskusjon – ble det fremmet forslag om en omfattende arbeidsmiljøundersøkelse, en idé som fikk stor oppslutning, og tanken fikk bifall fra Tove Storrødvann, generalsekretær i Akademikerne.
På slutten av landsmøtet ble det vedtatt at forbundsstyret skulle «oppsummere temadiskusjonen slik at nye og konstruktive ideer som er i tråd med handlingsprogrammet kan følges opp med konkrete tiltak».
Solidaritet
Summa summarum: Ansatte arkitekter som står utenfor AFAG, høster mange gode frukter av fagforbundets sentrale og lokale arbeid, økonomisk og faglig, men «gratispassasjerer» er det ingen organisasjoner som verdsetter. For eksempel fikk AFAG vedtatt en pensjonsordning ved siste tariffrevisjon, og i tillegg gjennomslag for kravet om 15 timer etterutdanning årlig.
Diskusjonen om hvorfor du – hvis du er privat eller offentlig ansatt arkitekt og fortsatt uorganisert – bør melde deg inn i Arkitektenes Fagforbund, vil utvilsomt gå videre i Arkitektnytt og rundt omkring i lokallagene og på kontorene. Det dreier seg om et prinsipp som stammer fra arbeiderbevegelsens solidariske pionertid her i landet. Sammmen er vi sterke. Hver for oss blir vi stående isolerte, handlingslammede, uten kraft og evne til å oppnå enhet om vårt yrkes hovedoppgave. Som er å skape bedre arkitektur i by og bygd i det norske samfunnet.