Hvor bra er Norges største og eldste arkitekturinstitusjon?
Ved arkitekturfakultetet i Trondheim har det vært duket for generasjonsskifte, men mye tyder på at 68-generasjonen strammer grepet. Etter som pensjonistlivet innhenter noen av de mange professorene som engang bekjempet professorveldet, innsettes lydige likesinnede som skal trygge deres og gjenværendes ervervede posisjoner. Norge skal hevde seg innen arkitektur og design, men hvor bra er Norges største og eldste arkitekturinstitusjon?
Etter at kunstakademiet i Trondheim formelt sett ble et institutt, heter arkitekturfakultetet i Trondheim Fakultet for arkitektur og billedkunst ved NTNU. Dette er Norges største arkitekturinstitusjon med en årlig rammebevilgning på omlag 50 millioner kroner.I beste fall balanserer et arkitekturfakultet mellom en tradisjonsbåret, håndverksbasert virksomhet, og intellektuelt arbeid og polemikk. Innavl og kameraderi ved universitetet i Oslo har vært et tema i Aftenposten siden 24. august. Ved å dyrke den nest beste, som trofast opparbeider mesterens kompetanse, senere lagt til grunn for fast stilling, kan en generell degenerering finne sted.
Skifte av dekan
Arkitekturfakultetet gjennomgår i disse dager i prinsippet et uvanlig viktig dekanusskifte. Første oktober avsluttet professor Anne Grete Hestnes sin periode og professor Tore I. Haugen overtok. De kommer begge fra det som tidligere het Institutt for bygningsteknologi. Fra 4. oktober besitter sivilingeniøren med doktorgrad dekanuskontoret i 3. etasje i Sentralbygg 1 på Gløshaugen. Dette er den første dekanen ved fakultetet etter NTNUs nye strategi med tilsetting på åremål. Han vil etter det nye opplegget også råde over fakultetsdirektør Gunnar Parelius.
I prinsippet betyr dette at en «fremmed» feier gjennom fakultetet i fire år, lufter ut og tar nye og kanskje upopulære grep, for så å forsvinne igjen. Denne gangen ble det ikke slik. Samtlige av de syv nye dekanene ved NTNU ble hentet innenfra. Man må anta at en sjef, som er bevisst på igjen å skulle bli en kollega ved det samme fakultet etter fire års tid, styrer på en annen måte enn en som forsvinner ut av systemet. I forbindelse med presentasjonen av de nye dekanene i Universitetsavisa 30. august, berører Haugen selv temaet: «Vi er et fakultet som gjør det bra, men vi skal bli enda mer synlig og utadvendt».Om noe er bra, er relativt, også i faglig sammenheng.
Samtidig finnes selvfølgelig knivende fronter i arkitekturfeltet. Ofte erdet snakk om å bevare arkitekturfakultetets kompetanse. Ingen vil at det som har gitt mening for den enkelte, skal nedprioriteres. Dette tvinger fram spørsmålet om hvem som bør ansette «fremtiden», ettersom en generasjon pensjoneres vekk. Hva er kriteriene for å si at fakultetet er bra og hva kunne vært annerledes?
Politikk og arkitektur mot 2020
Et signifikant eksempel på arkitekturfakultetets kvalitet er diskusjonen om universitetets samlokalisering. I mars neste år skal det avgjøres om miljøet på Dragvoll skal flyttes inn mot Gløshaugen, for dermed å danne en felles campus for universitetet i Trondheim. Utredningen ledes av forrige dekanus ved arkitekturfakultetet, gjennom Hestnesutvalget, og skal koste 20 millioner kroner. I det omstridte tema går Hestnes inn for flytting.
Problemstillingen var en storslagen mulighet for fakultetet til å åpne opp en scene som kan belyse hvor arkitektur og urbanisme står i dag. I stedet fokuseres det på svaret, hvor arkitektene neppe leverer tyngre arkitektoniske argumenter enn hva andre fagområder gjør. Fakultetets kurs i forbindelse med samlokaliseringsdebatten resulterte i et fortetningsprosjekt som fremstår som «superrealistisk». Her er alt byggbart etter dagens regler, mens debatten faktisk omhandler resultatet av prinsippene til grunn for en generasjon med byplanlegging. Når grunnstrukturen endres blir det «realistiske» overrealistisk, superrealistisk og får preg av fiksjon.
Universitetet på Dragvoll er prisbelønnet arkitektur, av Henning Larsen, fra 60- og 70-tallet. Flere ved fakultetet fikk sin kompetanse nettopp gjennom dette prosjektet. Generasjonensom ville bo i det grønne med katt og kanin, selger nå gressklipperen og flytter til dyre leiligheter i det som tidligere var kjent som byen.
Arkitektur og byplanlegging står overfor større utfordringer enn at det kan leges ved slike lettvinte tiltak; minus og minus blir ikke alltid pluss. Det hadde vært mer på sin plass at en dekanus ved arkitekturfakultetet hadde reist spørsmålet på en faglig måte og spurt verdens arkitekter og planleggere: hva er en campus en kan samle universitetet rundt i Trondheim i 2020?
Dette ville belyst Trondheim gjennom et internasjonalt ras av prosjekter for byen og om arkitekturens ståsted i dag. Dette materialet ville igjen gitt NTNU sentralt, med et årlig budsjett på 2,8 milliarder og som disponerer 500 000 kvm arealer, et godt grunnlag å beslutte ut i fra.
En professor med solceller som spesiale, som helt sikkert har nedlagt en stor arbeidsinnsats som dekanus, vil neppe selv hevde å være spesielt kompetent til å legge føringer for større utbygginger og byplanspørsmål, men rollen som dekanus med nærhet til problemstillingen veier tyngre enn en faglig diskusjon. (Ved juletider utkommer «årboken» ved fakultetet som dokumenterer Hestnesperioden.)
En faglig front
Det er uklart hvilke institusjoner arkitekturfakultetet ønsker å sammenlikne seg med. En av de mest potente kunne være Berlage-instituttet i Rotterdam. Rektor er for tiden Alejandro Zaera Polo fra «Foreign Office Architects», ansvarlig for den anerkjente havneterminal i Yokohama og kjent i Norge fra Triennalen i 2003 og fra Prostneset-konkurransen i Tromsø. Mange høyprofilerte arkitekter er tilknyttet instituttet, som Winy Maas og Rem Koolhaas, kjent for henholdsvis Barcode og Vestbaneprosjektet.
Berlage har en internasjonal «post graduate»-utdanning, bestående av forskning og utvikling i arkitektur, urbanisme og landskapsforming. De har også etablert et doktorgradsstudium i samarbeid med fakultet for arkitektur ved det tekniske universitetet i Delft. Et såkalt Progressive Research Program er igangsatt i rektorperioden til Wiel Arets. De beskriver arbeider innen programmet som «critical, progressive, and speculatively risk-taking. The emphasis is on the development of spatial interventions or scenarios, rather than on a written thesis alone.»
Opplegget drøftes opp mot Harvard GSD og TU Delft sin satsning på «research by design».
De første Berlage-disputasene ved TU Delft nå i høst var ved Pier Vittorio Aureli, som forsvarte avhandlingen «The Possibility of Absolute Architecture», og «History of the Immediate Future; Modernism and Architecture, 1930-1995» ved Anthony Vidler. Navn som Wiel Arets, Peter Eisenman, Elia Zenghelis, Arie Graafland, and Alejandro Zaera Polo, Michael Hays inngikk som veiledere, administratorer og opponenter.En kan bare spekulere i hvordan Berlages progressive arkitekter ville angrepet tematikken rundt samlokaliseringen av universitetet i Trondheim.
Forskning og utvikling
Et viktig grunnlag for å utforme fremtiden legges ved arkitekturfakultetet. Her finnes landets største budsjett for forskning i arkitektur. Likevel kjenner jeg ingen som har lest en norsk arkitekturavhandling uten å være lønnet for å gjøre nettopp det. Arkitektur og forskning er generelt et følsomt tema, og fakultetets tidligere forsøk på oppklaring ble ikke godt mottatt. «Vitenskapsfilosofi for arkitekter» (2003, no/eng) ga sosiologen Linn Mo, ansvarlig for doktorgradsutvalget, professorkompetanse rett før hun kunne gå ut i pensjon. Boka ble først antatt ved Cappelen Akademiske Forlag, men da AHO ikke ønsket å benytte den i sitt doktorgradsopplegg, ble opplaget for lite. I stedet ble den finansiert og utgitt av fakultetet og benyttes bl.a. av kvotestudenter.
I de senere år har det kommet i gang et eget tilbud for kunst- og designfagene gjennom «Kunststipendiat»-opplegget. Det treårige stipendet skal føre frem til doktorgradskompetanse, uten at resultatet nødvendigvis er en bok bestående av tekst eller fire publiserte artikler. I denne ordningen har arkitekter ikke anledning til å søke, da de har sitt eget doktorgradsopplegg. Kunstakademiet i Trondheim derimot er selvfølgelig med, uavhengig av at det er et institutt ved arkitekturfakultet. Titlene for Berlages første gryende avhandlinger står i skarp kontrast til avhandlinger ved Fakultet for arkitektur og billedkunst, som er preget av bygningsteknologi og administrasjon og byutvikling i u-land. Et relevant unntak er avhandlingen «Fysiske idealer i norsk arkitekturutdanning» (2002) ved Nina Berre, nå fagdirektør i Norsk Form og bl.a. engasjert i Ung og Naiv arkitektur. Et annet er «Arkitektur som kunst» (2000) ved Eivind Kasa, nå leder av doktorgradsutvalget ved fakultetet.
Et fakultet på glid?
Fakultetet har nettopp gjenomgått en fysisk samlokalisering, med flere kontorvegger i glass og mer innsyn. Kanskje er det bare en omstrukturering på overflaten, mens klimaet er det samme. At fakultetet er bra er mulig, men vet vi det? Hvor bra er det egentlig; bedre enn AHO og BAS, bedre en Berlage eller arkitekturfakultetet ved TU Delft? Er bra ensbetydende med karakteren «C»? Hvilke kriterier skal legges til grunn for en slik vurdering? Har også arkitekturfakultetet ambisjoner om å bli blant Europas 10 beste skoler, i forbindelse med «NTNU 2020»-strategien?
Ved AHO ønskes nå en rektor med integritet, beslutningsdyktighet og visjoner. Hva er den arkitektoniske visjonen for arkitekturfakultetet i Trondheim for de neste fire årene?
En slik vurdering kan ikke gjøres ut i fra hvor mange studenter som søker institusjonen.
Arkitektstudenter overlever mye og benytter i stor grad internasjonale avtaler og andre ikke-faglige ressurser en stor institusjon har. Antallet akademiske publikasjoner er heller ikke dekkende alene.
En vurdering av fakultetet utgjør nødvendigvis ikke en generasjonskonflikt, slik 68-generasjonen er vel kjent med. Kanskje må det trenge seg fram et «UNAL», et Norske Arkitekters Landsforbund for de «unge», som foreslått i Arkitektnytt (14/2005), men la oss slippe 68-generasjonens siste krampetrekninger.
Skal Norges største arkitekturinstitusjon være en server i utviklingen av norsk arkitektur, kreves en annen transparens og gjennomstrømning enn tilfellet er i dag. Dette lover påtroppende dekan, gjennom å skulle etablere et mer synlig og utadvendt fakultet. Da hjelper det ikke at en styrker toppen ved færre faste ansatte og flere på nåde. Det trengs en redeligere ansettelsesstrategi med reell konkurranse om talenter som kan, vil og våger å utvikle ny arkitektur.
