Arkitektnytt

I boligdelen i dagens Aftenposten er det meste av det redaksjonelle innholdet et intervju med den nye direktøren i Norsk Form. Her får vi presentert hans syn på hva som er gode boliganlegg i Oslo samt hans ideer om hva som fra et arkitektpolitisk ståsted er viktig ”for en positiv samfunnsutvikling”. Det er mange flotte boområder som blir trukket frem av direktøren, men som nevnt har jeg lyst til å komme med noen tanker om hva som ikke blir sagt. 

 

For det første er det interessant at i en diskusjon om boligbehov i Norges mest ”flerkulturelle” by (jeg antar det er Oslo han snakker om), er det kun den ”norske folkesjelen” som nevnes når det gjelder hva en burde ha som referanse for boligutviklingen. Selv om man kan kritisere ideen om en norsk folkesjel som konsept (av direktøren sett på som en ting) i seg selv, er mitt poeng snarere det at det bare er ”det norske” og ”norske drømmer” som er satt som premiss for hva slags boliger og boligområder man skal utvikle. Er ikke dette problematisk all den tid det er personer med en eller annen ”innvandrerbakgrunn” som kanskje først og fremst sørger for at folketallet i Oslo øker? 

 

For det andre er det noe merkelig at man i en vurdering av ”gode boliganlegg” bare tar hensyn til selve boligprosjektet og beboerne der. Hva med de som bodde i området fra før? Har det nye boliganlegget hatt overveiende positive eller negative effekter for naboene? Ja, hva med boliganleggets ”rolle” i en større kontekst: Gir det noe til området rundt/til byen som helhet, eller er det en ”enklave” som er seg selv nok? 

 

Kort sagt savner jeg en mer inkluderende forståelse av hvem man bygger for og at boligbygging også må ses i sammenheng med byutvikling.