Hvem skriver hva for hvem?
Hvem er best egnet til å skrive? Arkitekter? Akademia? Journalister? Og hvem skal kritikken først og fremst være stilet til?
Som regel begrunnes oppdraget til en arkitekt med byggherrens ønske om å få løst en bestemt praktisk oppgave (funksjon), og arkitekten velges som profesjonell ressursperson, bl.a. på grunn av sin viktige innsikt i konstruktive prinsipper (teknikk), men er ikke (den gode) arkitekten egentlig en formalist i den forstand at han/hun i prosess etter prosess først og fremst er opptatt av formenes problemer og muligheter (skjønnhet)? Fra konsept til siste konkrete detalj?
Hvordan skal den som opplever/betrakter det ferdige arkitekturverk, beskrive/kritisere det i ord? Hvem er best egnet til å skrive? Arkitekter? Akademia? Journalister? Og hvem skal kritikken først og fremst være stilet til?
Finnes det – eller bør det finnes – minst to adskilte former for arkitekturkritikk? En faglig kritikk for arkitekter, om samsvaret eller mangel på sådant mellom form, funksjon og teknikk? Og en annen, folkelig kritikk beregnet på ikke-arkitekter, en direkte anmeldelse av bygningens estetiske uttrykk/virkning, dens tilsiktede og dens «virkelige»? Dens tilpasning til strøket, stedet, byen, forventningene, konvensjonene? Dens behagelighet? Lurhet/økonomi? Eleganse? Sjarm? Trivsel? Fysiologiske hygiene? Økologi?
Hva er for øvrig «virkeligheten»? Eksisterer den først når man forsøker å beskrive/tolke den?
Skal Arkitektur N og Arkitektnytt kun befordre en faglig kritikk og dermed gi avkall på å nå ut til kioskene og folket?
Kan man tenke seg en arkitekturkritikk som på samme tid er faglig fundert og folkelig? Og som er med på å skape en arkitektonisk virkelighetsforståelse blant «vanlige» mennesker? Foruten politikerne, byggherrene og entreprenørene?
Et sant mylder av spørsmål ble virvlet opp på det åpne OAF SENIOR-møtet om arkitekturkritikk i Arkitektenes Hus 27.2.08., hvor det til tross for en noe blek annonsering var møtt frem vel førti oafere 65+.
Møteprodusenten Jan Digerud hadde valgt Fokus Bank-bygget i Stortingsgaten, tegnet av Kristin Jarmund Arkitekter AS, som utgangspunkt for diskusjonen, og hadde invitert tre profesjonelle arkitekturkritikere til å fortelle hvordan de eventuelt ville ha bygd opp sine kritikker, spesielt med hensyn til bygningens forhold til nabobygningene og det tilliggende byrommet («Spikersuppa»).
De innbudte var Ingerid Helsing Almaas, redaktør i Arkitektur N (det gamle Byggekunst), Lars Elton, anmelder av kunst og arkitektur i VG (Elton er cand.mag. i litteraturvitenskap og har et års hospitering i arkitekturteori på AHO under professor Jan Digerud), og den tredje, Lotte Sandberg, kunsthistoriker og anmelder av kunst og arkitektur i Aftenposten.
Kritikkens form og innhold
Ingerid Helsing Almaas (IHA) hevdet at kritikken generelt må baseres på opplevelsen av bygningen, men at opplevelsen er påvirket både av forventningene på forhånd og av ens egne fortløpende refleksjoner. En rask diskusjon i redaksjonen hadde ført til spørsmålet: Hva gjør en gitar? Hva gjør en bygning som objekt? Svaret er: Den innbyr til deltagelse!
Kanskje hadde man vært litt spent på Fokus Bank-bygningen, men kontroversene uteble. Den provoserer ikke. Den er en pen, moderne bygning som andre pene, moderne bygninger. Den er ikke spesielt interessant.
Som del av byrommet fanger bygningen ens interesse på ett punkt: minibanken nær hjørnet. En tanke IHA hadde gjort seg, var at det kunne være en elektronisk forbindelse mellom ens tastetrykk her og en stor reklame på taket – som en pendant til Freia-reklamen bak Stortinget – der ens lille inngripen i verdensøkonomien straks kom til uttrykk!
Lars Elton tok avstand fra IHAs form for fabulerende kritikk. Han mente at virkeligheten – gitaren – ligger der som et objektivt utsagn som man har i oppgave å undersøke. Han tar for sin del alltid kontakt med arkitekten for å komme inn i byggets forutsetninger og løsning. I Fokus-byggets tilfelle ville han ha studert nærmere de to forskjellige fasadene, forholdet til nabobygningene og forholdet til byrommet. Han ville også ha gått inn på bygningens mangel på publikumsrettethet, fasadens detaljering og dens stiluttrykk.
Lotte Sandberg ville først og fremst ha analysert bygningens forhold til byrommet. At den har erstattet det gamle Nordstjernen apotek, ville hun ikke lagt særlig vekt på. Hun er imot en patetisk nostalgi à la Jan Erik Volds. Etter hennes mening representerer bankbygningen noe kontemporært, men med en mild tillempning, uten å skape brudd. Fasaden er velordnet i sin vertikalitet, med trerammer som varmer.
Sandbergs innvendinger ville vært at bygningen kommer ulike mye bedre til sin rett (estetisk) om kvelden og på avstand. På dagtid gir bygningen med sin lukkethet lite til gaten; og inngangen med en liten have med bambusstokker burde arkitekten ha overlatt til en kunstner.
Arkitektsyn på kritikk
Tre arkitekter, Leif Daniel Houck (partner i Kristin Jarmund Arkitekter AS), Kathrine Nyhus og Didrik Hvoslef-Eide, var bedt om å kommentere de profesjonelle kritikerne.
Houck fremhevet den generelle sannhet at arkitektur lages uten fasit. Han var for så vidt enig med IHA i at potensialet (alltid) kunne vært større, men i en byggeprosess er verden nådeløs. Pengene tar slutt. Viljen til å yte er større enn det som kan produseres. Kritikken må kritisere bygget slik det fremstår, men den bør ta hensyn til prosessens forutsetninger og bakgrunnen for at ting er blitt som de er blitt. (Etter møtet har Houck oppdaget at kontoret faktisk hadde jobbet med lysende tavler i forbindelse med minibanken!)
Nyhus mente at det gamle apoteket på tomten hadde fungert som et referansepunkt i bybildet, og at den nye bankbygningen ikke ga nok tilbake.
Hvoslef-Eide mente at en bygning må kritiseres både ut fra oppgavens forutsetninger og de intensjonene arkitekten har hatt; et minimalistisk byggverk må kritiseres som et sådant osv. I tillegg til Christian Norberg-Schulz’ klassiske tredeling i funksjon, teknikk og form, måtte byggverket analyseres med hensyn til økonomi, by- og stedsmessig tilpasning samt trivsel (en samfunnsmessig lønnsom faktor). Fokus Bank-bygningen har en veltilpasset og vakker fasade, men hjørnet bryter med det som er vanlig i Oslo, det åpne, innbydende hjørnet.
Diskusjonen
IHA forsvarte sin lyst til fabulering med at virkeligheten vel blir til mens man snakker om den, og arkitektur som virkelighet blir til gjennom offentlig debatt. Hun henviste til den store betydning utstillingen av operaprosjekter i en gammel hangar på Fornebu i sin tid hadde. Publikum kunne kose seg med å fråtse i de villeste fantasier. Hun fremhevet det pedagogiske.
Elton nevnte at desken i VG som regel viser større interesse for arkitektur enn for kunst. Hans krav nr. 1 til en kritikk er at den må være godt skrevet, i alle fall så godt at den blir lest. Prosessen og dens rammebetingelser må beskrives; deretter kan resultatet bedømmes: Hva gjør bygningen i situasjonen? I «virkeligheten»?
Ivar Høivik viste til at reguleringsplanen utmerket godt kunne ha bestemt at hjørnet Stortingsgata/Rosenkrantz’ gate skulle være åpent. Han var bekymret over at Oslo kommune ville gjenta denne unnlatelsessynden i Bjørvika, med all den lukkethet dette ville føre til.
Per Olaf Fjelds artikkel i Aftenposten nylig om Gyldendals nye lokaler, tegnet av Sverre Fehn, ble angrepet for «pompøst språk» og «føleri» (av Kathrine Nyhus), men Lotte Sandberg forsvarte den som et poetisk forsøk på å åpne en ny dør til arkitektur.
IHA fremhevet det nødvendige skillet mellom en allmenn kritikk i det offentlige rom og den strenge fagkritikken i tidsskriftene. Den allmenne kritikken kan nå frem ved å fremheve «trivsel» og det som er «lurt».
Sigrid P. Monrad-Krohn nevnte betydningen av at brukerne sterkere trekkes inn i prosessen, men hvor vanskelig det er: De ordrike byggeprogrammene blir verken lest eller forstått. Spesielt kritisk blir dette i «generelle» bygg som tegnes for anonym bruk.
Jan D. slo her et slag for viktigheten av å arbeide med form (spesielt når funksjonen er ukjent), at arkitektens arbeid kanskje til syvende og sist rett og slett er formalisme, å uttrykke noe ved hjelp av form.
Leif Houck understreket at arkitekten kun er én aktør av mange. Hvis noe går galt, må man egentlig spørre: Hva gjorde samfunnet galt? Av og til ødelegges formen (eller opplevelsen av den) av feil og mangler i funksjonen og i teknikken. Kanskje kunne en arkitekturkritikk lære av bilanmeldelser, som er basert på en lang rekke faste parametre. En rekke andre debattanter deltok.
Lotte Sandberg fikk siste ord; hun ville skrive fritt, uten å dirigeres på noen som helst måte, men gjerne backes opp, slik at arkitekturkritikken kunne bli både folkelig og faglig fundert.
