Arkitektnytt

Saskia Sassen, professor i sosiologi ved Columbia University, er blant de som siteres hyppigst i akademiske artikler og noe av en superstjerne. Det var hun som kom opp med begrepet global cities i 1991, altså forståelsen av storbyer som de viktigste nodene i verdensøkonomien og globaliseringsprosessene, en erkjennelse de fleste i dag tar for gitt.

 

Denne uka besøkte Sassen Oslo Urban Arena for å snakke om hvem som egentlig eier byen. Folk spisset ører. Arkitektnytt fikk karret til seg et lite intervju.

 

– Investorer i Singapore har begynt å kjøpe seg inn i Detroit. Dette er en type folk som meget godt vet hva de driver med. Det kan virke som en dårlig investering sett utenfra, men de vet det vil lønne seg, sier Sassen.

 

Om å blåse opp murstein

Hun forklarer at det er en tett sammenheng mellom finansøkonomien og byutviklingsprosjekter i finansdistrikter. Eiendommene er ikke bare åsteder for business, men sentrale instrumenter i økonomien. Denne type eiendommer er selvfølgelig verdifulle i seg selv, men prisen på bygg blekner i forhold til de enorme verdiene som knytter seg til de ulike finansproduktene som knyttes til dem. Det var noe lignende som skjedde under finanskrisen i 2008, som startet som en boligboble i USA. Såkalte asset-backed securities (ABS) knyttes i dag til eiendomsutvikling i langt større omfang enn i 2008, advarer Sassen.

 

– Dette finansproduktet, ABS, er nå i full sving i Tyskland, der over en million hjem er knyttet til dette produktet. Det samme skjer i en rekke andre europeiske land. Dette har ingen ting med penger eller husenes reelle verdi å gjøre, sier hun, og forklarer at de kunne ha blåst opp den samme finansielle verdien ved å knytte den til en enkelt murstein, hvis det var det om å gjøre.

– Kapitalismen var lenge drevet av massekonsum, men det vi ser her, er ren utvinningsindustri. Man tenker gjerne på utvinningsindustri som gruvedrift og utvinning av naturressurser og sånt, men det er dette som er den dominerende logikken i dag.

«Kapitalismen var lenge drevet av massekonsum, men det vi ser her, er ren utvinningsindustri.»

Om hus som bygges for å stå tomme

Hun mener det er interessant å se på hvordan dette påvirker eierskapet til byen, ikke bare bygningene i seg selv, men tomtene den står på.

 

– Og hvordan skaffe seg tomt? Man kjøper en bygning. I London er det myndighetene som eier grunnen, så når utenlandske utviklere kjøper tomt, kjøper de egentlig bare retten til å bygge der. Stykket med jord er stadig engelsk. Men London er unntaket. I de fleste andre byer er regelverket langt mer tvetydig, og det blir lettere for eiendomsinvestorer å sikre seg tomter.

 

Sassen har tidligere forklart at denne formen for finansdreven byutvikling ofte fører til at bygninger bygges kun for å bli brukt som finansielle instrumenter. Dermed står de ofte tomme. Denne måten å drive eiendomsutvikling på, fører gjerne til at byggene er frakoblet omgivelsene. De gir lite til byen og skaper dårlige urbane rom. Atlantic Yards i New York er et eksempel, der kinesiske eiendomsutviklere er i gang med et svært høyhusprosjekt. Dette vil umiddelbart fortrenge lokale beboere og næringsliv. Disse byggene har dessuten svært store fotavtrykk og vil i praksis skape uframkommelighet og homogene miljøer. Det vil bli flere folk i høyden, men det vil bli mindre spillerom for byens innbyggere.

 

Semiotikk og høyhus

– Det er en viss sammenheng med verdensbyenes stadig mer framtredende rolle i økonomien og framveksten av finansmarkedene. Tidligere var det nasjonalstaten som var den viktigste arenaen for økonomien. Man tenkte i keynesmodeller og massekonsum. Foreldre hadde en forventning om at barna deres skulle være bedre stilt enn dem selv. Slik er det ikke lenger, sier Sassen.

 

Det er ikke hver dag man har sjansen til å sitte ned med akademikere av dette formatet, så vi drister oss til å prate litt om semiotisk teori og den symbolske betydningen av denne type høyhus og spektakulær arkitektur i finansdistriktene. Vi spør om arkitekturen bør sees som en refleksjon av økonomien, eller om man kan trekke det ett skritt lenger, at byggene ikke bare er passive uttrykk for en grådighetskultur, men at de også aktivt bidrar til å forme historien gjennom å alminneliggjøre en finansdrevet økonomi.  

 

– Til en viss grad. Jeg liker å understreke det enkle faktum at finanseliter ikke vet hvor de skal plassere kapitalen, så da bruker de bygningene til akkurat dét. Det dreier seg mye mer om å plassere verdier enn å lage materielle representasjoner av nyliberalismen. Men ja, disse bygningene utgjør en slags ironisk representasjon av selve hulheten i denne fasen. Utvinning fører til tomhet, sier Sassen.

 

– Folk som ikke har så mye makt

Oslo Urban Arena samler urbanister fra hele verden for å dele ideer om byutvikling. De er til noen grad vinklet mot næringslivet og er sponset av private utviklere som naturlig nok er motivert av fortjeneste. I en viss forstand henter Oslo Urban Arena legitimitet ved at forskere som Sassen kommer på besøk. Opplever hun dette som problematisk? Er det et punkt da dette blir ukomfortabelt?

 

– Åh, jeg ser det ikke på den måten. I mine øyne var konferansen hovedsakelig besøkt av folk som ikke har så mye makt, men som har et sterkt ønske om å bidra til å forbedre byer. Det var jo noen business-typer der som vel er der for å selge sine produkter til byen, men også de mener vel og forsøker å hjelpe til.