Arkitektnytt

– Vår største utfordring som fagfolk er å gi politikerne den kunnskap og det skjønn de må ha for å våge å utøve sin viktige politiske oppgave.

Når Arkitektnytt spør Butenschøn hva boken ikke handler om, gir han et todelt svar.
– Jeg har ikke tatt opp bærekraftproblematikken, og jeg skriver lite om urbaniseringen i verden. Det jeg drøfter er byens betydning for det norske samfunnet og den norske kulturen. Jeg tar utgangspunkt i bruken av det offentlige rommet, i allmenningen, på gata og på torget. Jeg skriver om gatas politikk, gatas teater, handel og reklame, gatelivets kultur og ukultur.

Forfatteren synes det er bemerkelsesverdig at vi ikke har tatt byen på alvor her i landet; vi opprettholder fremdeles myten om at nordmenn bor i skogen og på fjellet.

– Er det en bok beregnet for den arkitekturinteresserte allmennheten, eller er den skrevet for byplanleggere og arkitekter?
– Begge deler. Jeg har hatt det interesserte publikum i tankene, og jeg vil gjerne nå min egen yrkesgruppe fordi jeg mener at arkitekter har for liten kunnskap om byens vesen, dens historiske forutsetninger og de krefter som styrer bybyggingen. Begrepet «bruksanvisning» er ironisk ment; dette er ingen ABC i byplanlegging, men en innføring i den norske og europeiske byens bakgrunn og virkemåte.

– Samtidig diskuterer boken makthavernes bruk og misbruk av byen gjennom århundrene, og den forsøker å vise hvem som har makt i dag. Det er både kongenes by, handelsstandens by og uteliggernes by, legger Peter Butenschøn til,

– Det farligste av alt er handlekraftig uvitenhet, for å sitere riksantikvar Harry Fett. Blant annet tar jeg et oppgjør med soneplanleggingen, arven etter funksjonalismens sektortenking, for eksempel i kapitlet «Slipp solen inn!». Det som styrker den komplekse, sosiale by, er mitt hovedanliggende.

– Hvem har vært dine forbilder når det gjelder moderne byplanfilosofi?
– Jeg vil først og fremst trekke fram amerikansk-kanadiske Jane Jacobs, som skrev standardverket «The Death and Life of Great American Cities» allerede i 1961, og dansken Jan Gehl og hans analyser av livet mellom husene. Dessuten er jeg inspirert av den amerikanske sosiologen Richard Sennet, som har tolket byen på klargjørende måter. Viktig er også den britiske arkitekten Richard Rogers’ innsats på det arkitekturpolitiske området.

Peter Butenschøn er enig i at situasjonen har forandret seg siden han, sammen med Tone Lindheim, skrev boken «Det nye Oslo» i 1987. Da var vi fortsatt inne i boomen, og Aker Brygge-bebyggelsen i Oslo pekte inn i framtiden.

I etterordet til den ferske boken skriver han om «hvordan byene stadig mer ligner på store bedrifter» og om risikoen for markedsføringens og brandingens internasjonale homogenisering av arkitekturen.
– Derfor er det mitt håp at også politikere i stats- og kommuneapparatet leser og bruker denne boken som et ledd i dagens meningsutveksling om en norsk arkitekturpolitikk, avslutter arkitekt Butenschøn.