Arkitektnytt

Dokumentet har som mål at kunnskap, kompetanse og formidling skal løfte arkitekturen og oppfordrer til at: «Utdanningen må møte de nye, flerfaglige kunnskapsutfordringene for å utvikle dyktige arkitekter og andre fagfolk innen feltet».

Men utover dette står det ikke mye om arkitekturutdanningen. Dokumentet er preget av oppramsing av institusjoner og generell informasjon og beskriver kanskje status quo. Men det sier lite om hvor arkitekturutdanningen skal, hva som er veien videre for å løfte kunnskapsnivået i bransjen og for å etablere oss som konkurransedyktige og rede til å møte arkitektens stadig mer komplekse hverdag.

Jeg har derfor valgt å fokusere på den delen av utdanningen som alle skal gjennom, det 5,5-årige masterstudiet snarere enn videreutdanning og forskning, og særlig spørsmålet om hva som skal til for å bli en god arkitekt. Det er spesielt tre temaer jeg tror er av betydning for arkitektur og utdanning: «hollandsk syke», «teori og praksis» og «fremtidens utfordringer»

«Det er en velkjent klage fra arkitektkontorene at studentene ikke kommer ferdig utdannet og rede til å møte den praktiske virkelighet»

Hollandsk syke

«Hollandsk syke» er betegnelsen på det økonomiske problemet som oppsto i Nederland da eksport av gass på 60-tallet førte til en voldsom vekst i offentlig sektor og omfattende avindustrialisering som ikke var bærekraftig i det lange løp. Jeg tror at den enorme velstanden i Norge på en tilsvarende måte har ført til en lite bærekraftig og lite konkurransedyktig «mye vil ha mer»-mentalitet, og dette preger også arkitekturutdanningen.

Satt litt på spissen kan man si at mens man i resten av verden har flere hundre søkere til hver jobb, hvor kun de aller beste har håp om fornuftig sysselsetting, har arkitekturstudentene i Norge i dag en forventning om å gå rett inn i en trygg og god jobb, med høy lønn og lange ferier.

De norske arkitektskolene har, som en følge av høye inntakskrav, fantastisk gode studenter. De har lokaler og fasiliteter i verdensklasse og gode lærerkrefter fra inn- og utland. Men dette produserer sjelden fantastisk gode avgangsprosjekter. Det finnes selvfølgelig mange hederlige unntak, men disse gjør det bra på tross av, snarere enn på grunn av, undervisningsopplegget.

Teori og praksis

Det er mye fokus på arkitekturforskningen og mye spennende forskning produseres ved institusjonene. Men den jevne praktiserende arkitekt har liten kontaktflate mot forsknings- miljøene, som ofte fremstår som obskure og lite relevante. Fokuset på forskning er derfor vel og bra, men gir ikke nødvendigvis bedre og mer konkurransedyktige arkitekter. Man kan litt om ganske mye. Verken fugl eller fisk.

Det er en velkjent klage fra arkitekt- kontorene at studentene ikke kommer ferdig utdannet og rede til å møte den praktiske virkelighet, mens det fra utdanningsinstitusjonenes side kan herske en mentalitet om at studietiden handler om å leke og utforske, mens det er arbeidsgivers oppgave å utdanne arkitekten til praksis.

Som praktiserende arkitekt som har undervist på alle nivåer i en årrekke, står jeg med en fot i hver leir. Men jeg mener samtidig at lek og utforsking ikke står i veien for å bli en velfungerende arkitekt. Det handler om å forberede seg på det ukjente, som Marianne Skjulhaug sa i sitt innspill til arkitekturpolitikken 9. mars i år.

Arkitektens virkelighet blir stadig mer kompleks, spesialisert og globalisert, samtidig som den favner om stadig mer, og dette i en verden som står overfor massive miljømessige og geopolitiske forandringer. Arkitektens verktøy er under stadig utvikling, Open Source, BIM, RP, CNC og en hel haug andre akronymer utgjør nå en naturlig del av arkitektens arsenal. Man må være tilpasningsdyktig og raskt kunne ta i bruk nye verktøy.

Det er ikke lenger mulig å lære alt eller kunne alt, det man derimot kan lære seg er å tilegne seg ny kunnskap.

I dagens terminbaserte undervisning er det mulig å velge seg bort fra mange av de mest komplekse oppgavene, og det er ikke mulig å fordype seg tilstrekkelig. I søkenen etter den myteomspunnede poetiske modernismen er det lite rom for å utforske de vanskelige kreative, tekniske, profesjonelle, etiske og bærekraftige problemstillingene som utgjør en arkitekts hverdag. Det må derfor være rom for kurs som går over lengre tid, og hvor de tekniske og teoretiske oppgavene er knyttet direkte opp til kurset. Da vil det være enklere å få utbytte av spesialkunnskapen som finnes i FOU-prosjektene.

Fremtidens utfordringer

Under Venezia-biennalen presenterte Rem Koolhaas programmet for den nye russiske arkitekturinstitusjonen Strelka. Strelka har siden starten i sommer blitt et sosialt, kulturelt og arkitektonisk midtpunkt i Moskva, med ringvirkninger i hele verden. Programmet er post-graduate, men fokusert rundt fem sentrale problemstillinger med fem tilhørende paradokser. Gjennom dette ønsker Koolhaas å introdusere en utdanning hvor forskningen står i sentrum. I Russland er utfordringene knyttet til offentlige rom, bevaring, uttynning, design og energi.

Hvilke sentrale problemstillinger, hvilke paradokser, bør de norske institusjonene fokusere på?
Utenlandske kontorer står som sultne ulver og sikler etter attraktive norske oppdrag og det overdrevent demokratiske innkjøpssystemet gir dem innpass i markedet. Hvordan kan vi utdanne norske arkitekter som kan konkurrere i dette markedet?

Til tross for «hollandsk syke» og velkjente motsetninger mellom undervisning og praksis, er Norge i en unik posisjon. I en verden preget av stor økonomisk usikkerhet, hvor utdanningsinstitusjonene er myke mål når budsjettene skal balanseres, går Norge fremover i full fart. Verdens store endringer gir også store muligheter. Norge, med sin rikdom, rettferdige stat og sine ressurser kan etablere seg som et fyrtårn i disse endringsprosessene.

Hvis norske arkitekter og arkitektstudenter kan finne tilbake til sulten, til det søkende og nysgjerrige. Hvis vi er villige til å ta sjanser og til å kaste oss ut på dypt vann (vi har jo allerede bokstavelig talt gjort det i Nordsjøen og utviklet teknologi i verdensklasse). Hvis man kan jobbe med komplekse oppgaver over tid i studietiden, kan arkitekturmeldingens ambisjoner kanskje bli mer enn tomme ord.