Arkitektnytt

Tankefull etter ’estetikk’-debatten i nye Byggekunst 1 og 2 i år, og fortsatt lettere ladet av spenningen mellom ’by’ og ’natur’ i Byggekunst 5/00 (med temaet «Byens transformasjon») gikk jeg med visse forventninger til NALs seminar «Urbanisme 2004» på AHO 21. april. Seminaret, også kalt «åpen dag», dannet avslutningen av (det ellers lukkede) kurset «Kommunikasjon i byplanlegging: formidlingen av planer», der formålet hadde vært å «fokusere på norske og internasjonale tendenser i byutvikling og urbanisme», samt spørre om «hvilken stemme fagkunnskapen nå har i det offentlige ordskiftet om byutvikling».


Nytt fra London
Først i ilden på seminaret var professor Michael Hebbert, Head of the School of Planning and Landscape, Manchester University (Michael.Hebbert@man.ac.uk og www.art.man .ac.uk/planning/home.htm) og redaktør av Progress in Planning (progress@man.ac.uk og www.elsevier. com/locate/progress). Han har dessuten skrevet boken «London: More by Fortune Than by Design», Wiley 1998.

Hebberts emne var: «From London Docklands to Thames Gateway: Urbanism or Sprawl?» Hans fremføring var distinkt og flytende, men en dyp skepsis til fremtiden var tydelig.
Innledningsvis introduserte han storbyen London ved å anbefale den klassiske boken til Steen Ejler Rasmussen (1934), som han mente fremdeles gir et dekkende bilde av Londons særegne bylandskap med de mange sentrene og den lave grunnutnyttelsen. De fleste av de åtte millioner innbyggere bor i lave hus med egen have. Ellers pekte han på betydningen av Green Belt-planen fra 1945, ennå er det bondeland innenfor bygrensen, mens store New Towns er blitt bygget utenfor.

Tettheten har imidlertid økt i Londons gamle City, den berømte Square Mile med en finansmakt som bare overgåes av Tokyo og New York. Her har utvidelsene som kjent (bl.a. til Prince Charles’ forferdelse) skjedd i form av flere høybygg, senest to stykk designet av Foster og Piano, som Hebbert nå viste med begeistring.

City har imidlertid også fått horisontale utvidelsesmuligheter. London havn ble i etterkrigstiden gradvis flyttet ut av sentrum og stadig lengre øst, mot kysten. Gamle industrier ble nedlagt pga. globaliseringen. Storbritannias militærmakt ble nedbygget. The Docklands, store områder der det tidligere var dokker (pga. tidevannsforskjellen i Themsen på seks meter), industri og militære skytefelter, ble frigjort til annen benyttelse. Margareth Thatcher deklarerte i sin Docklands Act i 1981 at området skulle transformeres til en utvidelse av gamle City – etter markedsliberalistiske prinsipper. Etter dramatiske viderverdigheter har mye skjedd allerede, global kapital har bygget en omfattende og tung kontorbebyggelse, med The Canary Wharf Tower av Cecar Pelli som kroneksempel.

Etter klager over ensidigheten i kontorutbyggingen har det også kommet noen boligblokker. Hebbert viste en 22-etasjes ved siden av Pelli, og det anlegges urbane parker der det plantes 30 år gamle trær «to make it an iconic image of leisure». I denne ånd skal Lord Richard Rogers’ Millenium Dome, som hittil er blitt brukt bare seks måneder i jubileumsåret 2000, bli aktivert som et permanent senter for sport og underholdning, mens de tilliggende parkeringsarealene skal gi plass for 10 000 boliger, tegnet av postmodernisten Terry Farrell.

I etterkrigstiden er det skjedd en stor folkeforflytning i England, fra nord-vest og ned mot London i syd-øst: 1,1 million husholdninger i tiden 1981-2001 og nok en million er ventet innen 2011 (mer enn halvparten av økningen totalt i England). Det har naturligvis ført til et enormt press og høye boligpriser i hele byområdet. Den valgte borgermester, «røde» Ken Livingstons plan for London 2004-2016 er: 800 000 nye innbyggere, 630 000 nye jobber og 400 000 nye boliger (hvorav 50% skal være «affordable»). Det er planlagt fire utbyggingssentra, «nodes», med høybygg og nye, kryssende jernbaneforbindelser («cross rails on the ground»). Ett av sentraene er The Thames Gateway, hvor det skal bygges 100 000 boliger fra nå av og frem til 2016.

Livingstons plan bygger på Lord Rogers of Riversides idéer (slik de fremkom i nittiårene, først i boken «A New London» (1992), dernest i «Cities for a Small Planet «(1997) og endelig i «Towards an Urban Renaissance» (1999), et offisielt dokument signert av regjeringen, the Queen. (Se Ingerid Helsing Almaas’ grundige presentasjon i BK 5/00).

Hvordan skal London-planen finansieres og gjennomføres? Her lyser de moderne urbanistenes viktigste stikkord på lerretet: networks, dvs. representasjonsmønstre som skal sikre deltagelse fra alle hold – både stat, kommune, mannen i gata, og de private finanskreftene. (Antagelig det samme som «governance» på norsk, kfr. AHOs førsteamanuensis Jonny Aspen). Men tvilrådigheten hos foreleseren var merkbar på dette punkt. Blant «the Players» fremhevet han regjeringens gammelsosialist Mr. John Prescott, som går inn for «sustainability» («bærekraft») og støtter Livingstons plan, f.eks. med hensyn til 70% av all trafikk på skinner. En annen viktig figur i spillet er imidlertid finansministeren (the Chancellor of the Exchequer), som ikke vil eller tør spandere (mer) penger på jernbane, og dét selv om f.eks. Paris-London-toget går 250 km i Frankrike og bare 80 km på engelsk jord. Uten å forsøke seg på spådommer eller gjetninger overlot Hebbert dette dystre,«deadlocked» dilemma til en uviss fremtid. (Det må vel imidlertid være lov å tenke seg visse umuligheter, f.eks. at en fullstendig bilistisk løsning av transportbehovet er fysisk umulig, kfr. seksti-tallets tørre analyser. Er da fremtiden for både biler og tog i London en stadig mer utpreget slow motion? Hvilken kostnad skal dette eventuelt stipuleres til på en nyliberalistisk taps- og vinningskonto?)

I henhold til Tony Blairs slagord «New Localism» er det for hvert utbyggingsområde («node») opprettet en UDC (Urban Development Corporation) som et moderne, lokalt «nettverk». Hebbert ville heller ikke her spå noe. Hvordan de komplekst sammensatte, lokale styringsorganene kommer til å håndtere planens politisk-økonomiske problemer, er altså høyst usikkert. (Man må selvfølgelig også lure på hvordan det lokalt kan utrettes noe fornuftig når både regjeringens og sikkert nok også (de globale) kapitalkreftenes overordnede rammebetingelser er så usikre.)
Hebberts beholdning av optimisme er knyttet til det faktum at planene er demokratisk forankret i og med folkets valg av borgermesteren, og at konkrete prosesser i retning urbanisering er i gang; stadig flere mennesker foretrekker å bo i de gamle bykjernene, f.eks. 10 000 i sentrum av Manchester bare i løpet av nittiårene. Dessuten fremholdt han at urbanismen som akademisk disiplin kan bidra med vitenskapelig funderte innsikter.

I alle fall var Hebbert sikker på én ting: Utbyggingen for den nye millionen husholdninger i sørøst-England må skje konsentrert. Han hadde absolutt ingen sympati for Martin Pawleys forslag om (ytterligere) «store befolkningsmengder i spredte, lave bebyggelser på landet» (se BK 5/00). Hebbert mente at det er mer enn nok når 85% av engelskmennene bor slik allerede, og at trenden må snus, selv om det er tungt. Blant vanskelighetene er den omstendighet at det foreløpig er ingen i England som helt ut vet hvordan man skal bygge bolighøyhus.

Med hensyn til estetikk hadde Hebbert følgende synspunkt: Den ideelle urbanisme for det 21. århundre er en kombinasjon av moderne, nederlandsk urban design og amerikansk New Urbanism uten klassisisme.

En refleksjon: Jeg håper det ikke er tilfelle, men det kan se ut som om Hebbert i setningen ovenfor oppfatter arkitektur som innsvøping av regnestykker, en oppfatning som for øvrig synes å ha ligget til grunn for den hittidige utbyggingen i the Docklands. Og den kritiserte han ikke, enda han i sin bok (1998) gir en livfull skildring av historien til dette fantastiske stykke land, The Working River: en havn fra urtiden, i alle århundrer så travel at ethvert forsøk på å gjøre den representativ mislyktes. Med sitt «black, crowded, intensely commercial environment» forble den «grimy, utilitarian» og «repellent to all except those who could live nowhere else». Jeg går ut fra, som gitt, at noe av dette blir antikvarisk bevart. Men: Er det for mye forlangt at en ny arkitektur på dette gamle «brownfield land» direkte eller indirekte burde inspireres av stedets genius loci?

Er Hebbert en typisk eksponent for den britiske planner? Som er distinkt forskjellig fra den britiske architect, siden det er snakk om to forskjellige utdannelser og profesjoner? Har vi fått, eller holder på å få, et lignende profesjonsskille i Norge?

Nytt fra Norge
Oslo (1): «40 000 boliger»
– hvilken diskusjon?
Sivilarkitekt mnal Randi Wøien, LPO og AHO, fortalte om de usikre planprosessene og tilfeldige prognosene for Oslo by. Hvor mange flere mennesker? Hvor mange flere boliger? Hvor mange flere arbeidsplasser? Hovedinntrykket var et politisk-urbanistisk apparat på tomgang. Det er de luftige talls magi. Det virket usikkert om det overhodet er noen plan som gjelder. Er målet akkurat nå 30 000 nye boliger i tiden 2004 til 2020?

Oslo (2): Økern intensified
– en brukbar strategi for en «node»?
På vegne av sivilarkitektene Ellen Hellsten, Tai Grung og Franco Ghilardi i F/E*T arkitektur, presenterte Tai Grung deres EUROPAN-prosjekt for et areal på Økern. Planutkastet opponerer bl.a. mot PBEs plan om å rehabilitere den eldgamle traséen Ulvenveien som stedets boulevard, og introduserer isteden et offentlig park-rom som «strategi» for en stedbunden byutvikling ut fra nåværende «senterplattform» og Torvhall. De vil altså bygge ganske direkte på eksisterende situasjon. Et av delmålene er å intensivere Økerns «identitet» som fruktgrossist-senter, mens hovedmålet er å gjøre området til et «målpunkt» for byen forøvrig. For undertegnede virker ambisjonene høye og gode, men presentasjonen noe for luftig. (Se forøvrig BK 2/04 s. 44-46.)

Oslo (3): Gjersrud–Stensrud
– hva slags boligutbygging?
Sivilarkitekt mnal Børre Skodvin, Jensen og Skodvin arkitektkontor, fortalte om kontorets vinnerutkast (i en innbudt «dugnad» 2001) for en ny boligbydel på et stykke jomfruelig, kupert natur i Oslo sør-øst. Ideen var simpelthen å jevne ut terrengets mindre hauger og bakkedrag til et horisontalt plan, som de lot skyte ut til det traff sine koter i de tilliggende lier og åser. På planet foreslo de så en relativt tett boligstruktur med 5000 boliger i blokker.

I prosessen videre lanserte PBE et stikk motsatt konsept: å bygge på åsene, og bevare dalbunnene. Den endelige seier går antagelig til grunneierne Selvaagbygg og OBOS, som ønsker å bygge 3000 konvensjonelle småhus der. Kanskje det er den avgjørende mainstream-trenden, i alle fall så langt fra bysentrum?

Lillestrøm: Nitberg-boligene
– resultatet av et sterkt nettverk
Sivilarkitekt mnal Ole Henrik Einejord i CODE arkitekter presenterte kontorets førstepremie i den åpne, nordiske konkurransen om et boligfelt på Nitberg for «personer innen kunnskapsbaserte næringer». Her fremstod «kunnskapsbyen» Lillestrøm med sitt særdeles aktive nettverk av kommunale og private interesser som en klar kontrast til Oslos uklare ubestemthet. (Se forøvrig Arkitektnytt 16/03, s. 5.)

Nytt fra Irland
Dublin: From Big Little City to Small Big City
Siste presentasjon ble holdt av arkitekt Shelley McNamara fra Grafton Architects i Dublin. Hun gikk ut fra University College Dublin i 1974, og etablerte sitt firma allerede i 1977, sammen med Yvonne Farrell. Firmanavnet tok de fra Grafton Street, byens viktigste handlegate. Begge underviser også, ved universitetets School of Architecture. De har tegnet flere banebrytende byggverk, samtidig som de har deltatt aktivt i kampen for å bevare og utvikle byens gamle sentrum, som lenge var truet med utslettelse.

I Dublin, som i de fleste byer i verden, ble det i flere tiår først og fremst bygget i periferien, mens senteret ble neglisjert, helt til trafikkproblemene ble for påtrengende. Motorveiprosjekter florerte, og Temple Bar, området som ligger midt mellom middelalder- og attenhundretallsbebyggelsen i byen, ble planlagt som et massivt bussgarasjeanlegg. «Planning blight (forråtnelse) was the pathological consequence, making the area an urban purgatory (skjærsild)», skriver John Olley i «20th Century Architecture Ireland» (Frankfurt a.M. 1997). I den forpinte, kondemnasjonstruede og lavpriste bebyggelsen utviklet det seg imidlertid en alternativ kultur, som bl.a. frembragte Irlands spirende popmusikkindustri. Det livfulle byområdet ble i 1991, året for Dublin som europeisk kulturby, utpekt som et sted for «encouraging creative evolution», og det ble avholdt en arkitektkonkurranse om et rammeverk for urban design av hele Temple Bar.

Grafton Architects var med i Group ’91 Architects, som vant førstepremien på en oppgradering av bydelens offentlige rom med et nettverk av gamle og nye gater og plasser. En lang rekke bygninger er, delvis med EU-midler, blitt bygget individuelt av gruppens enkeltmedlemmer. Det er interessant å studere utviklingen til Grafton Architects fra kontorbygningen på Ormond Quay (1989), en kontekstualisme basert på en halvkvedet imitering av Georgian Style, til Temple Bar Square and Building (1995), der uttrykket er overbevisende up-to-date, først og fremst takket være en likefrem bruk av moderne betongkonstruksjoner.

Grafton Architects har også ellers utmerket seg med moderne tilpasningsarkitektur i bl.a Department of Production Engineering ved Trinity College Dublin (1996) og Offices and Store ved Dublin City University (2003).

I sin forelesning presenterte McNamara Dublin som en unnselig by bestående av «mostly houses and streets, few big buildings». Det er elven Linney fra vest til øst som er byens ryggrad og «boulevard» med promenade-quays på begge sider. Broene er viktige pulsårer.

Trass i suksessen med Temple Bar og en rekke andre interessante utbyggingseksempler som hun viste, var McNamara svært pessimistisk: «Den fremvoksende by – hvem eier den? Sosial ulikhet er økende», mente hun. Åtte eiendomsutviklere eier 80% av byens grunn, og bygger bare sovebyer i utkantene. EUs kombinasjon av offentlig og privat kapital er et skritt tilbake. Hun var redd for at bysenterets «glamourous zones» ville lokke til seg globale krefter. «Og hva med byens identitet da?»

Seminarlederens kommentar
Arkitekt og koordinator for masterkurset i urbanisme ved AHO, Morten Sjaastad, oppsummerte seminaret med henblikk på to temaer: først ’nettverkenes’ funksjon som forhandlingsarenaer og dernest forsvaret for det offentlige rom.

Generelt fremhevet han ’nettverket’ som «avgjort forskjellig (distinct)» fra både «hierarkisk planlegning og markedsdrevne utviklingsstrategier», men det er «i prinsippet uforutsigbart (unpredictable)» ettersom det er helt avhengig av sine særegne omstendigheter (circumstance). Spesifikke resultater av nettverk kunne han ikke peke på, unntatt i Lillestrøm, der det har vist seg at et nettverk kan «initiere et prosjekt» og «forhandle frem dets utvikling og tilpasning ettersom behovene viser seg».

Med hensyn til utviklingen av offentlige rom fremhevet han Dublin som suksessrik, mens han ikke ville si noe sikkert om London, bortsett fra at Rogers og kompani «har nok å ta fatt i».

Epilog
Siden seminarets siste programpost, «Vakkert, smått eller grådig; oppsummering av kurset» ved professor Karl Otto Ellefsen, falt ut (antagelig av tidsmangel), må vi foreløpig brenne inne med mer og mindre uklare spørsmål som f.eks.: Er de gamle, store visjoner for byene oppgitt for godt? Er urbanistene i dag kun henvist til fragmentarisme, adhocisme, pragmatisme samt markedsliberalisme og annen djevelskap, i beste fall ’just-in-time planning’? Lurer de nå på hva i all verden de skal og kan gjøre på sitt gamle område? Og hva med urbanisme som vitenskapelig disiplin?