Arkitektnytt

Selve byplanen er ikke en fysisk plan i moderne betydning av ordet, men en materialisering av et lovpåbudt regelverk. Det var jurister i Departementet for det Indre, senere Justisdepartementet, som hadde ansvar for at byer og bygningskommuner overholdt reguleringspåbudet. Gatene skulle danne et rutemønster og kvartalene måtte ikke overstige en viss størrelse. Lovens hovedhensikt var å hindre en tilfeldig brann i å utvikle seg til bybrann.

Utover lovens påbud, måtte byplanleggeren i Vikersund ta hensyn til jernbanens allerede gitte struktur. Men tross denne «moderniseringen» demonstrerer planen våre forfedres syn på byplanlegging. Ikke minst ved de nærmest ubebyggelige kvartalene som avslutter planen mot omlandet.

Men rutemønsteret har samtidig fordeler vi ikke skal overse. For det første er planen forståelig for alle. Og den er lett kontrollerbar. Den gir ingen rom for «kreative» finansfolk eller politikere til å tolke den på finurlig vis til egen fordel. Den er også langsiktig i en helt annen forstand enn nåtidens såkalte langtidsplaner. For om den skulle bli ferdig utbygd, var det bare å ekspandere mønsteret videre inn på ny tilleggsjord. Slik løste planen i prinsippet alle ekspansjonsproblemer for århundreder framover.

Kartet fra 1994 er et utsnitt av en disposisjonsplan for et langt større område enn den gamle bygningskommunen, som jeg har markert med rød strek for sammenlikningens skyld.
Veksten har for lengst passert det noen, selv i sin villeste fantasi, hadde kunnet tenke seg i 1904. Disposisjonsplanen er et forsøk på å trekke opp langsiktige utviklingsmuligheter og fastsette styringsprinsipper i en langt mer komplisert virkelighet enn den vi hadde i 1904.

Reguleringsplanleggingen er redusert til kortsiktig detaljplanlegging for aktuelle prosjekter. Som f.eks. et boligfelt eller et vegprosjekt. Med andre ord: Reguleringsplanen er blitt mer å betrakte som en arbeidstegning enn som det den i utgangspunktet skulle være, nemlig en visualisering av hvor de forskjellige reguleringsbestemmelsene skulle gjelde. Og selv i denne mer kortsiktige utgaven blir både planer og bestemmelser så ofte utsatt for «mindre reguleringsendringer» at en vedtatt plan i praksis er blitt uforutsigbar.

Dertil blir de ferdige planene, slik de faktisk etter lovpåbud skal utformes, helt abstrakte. Hva forteller egentlig dette virvaret av fargeflater og linjer? Jeg tror at selv planforfatterne har problemer med å forstå både hvordan planen vil fungere og hvordan det fysiske resultatet vil fremstå i virkeligheten. Det er i alle fall min erfaring med studenter. (Og derfor, tror jeg, også en viktig grunn til at planfaget oppfattes som kjedelig. Rett og slett som ikke å være arkitektur.)
Fargebruken er en lovpåbudt blanding av signaturer for funksjon og eiendom. Dette skaper forvirring i stedet for klarhet. Rødfargen «offentlig formål», for å ta et eksempel, er en dominant farge, men den skjelner ikke mellom eksempelvis rådhus og skole. Den mest ’usynlige’ fargen, grå, gjelder veier med støy, støv, skitt og livsfare. Men dette blir nærmest usynliggjort på plankartet. Eller hva forteller det grønne ’lapskausarealet’ kalt LNF? – Kort sagt, man oppfatter og, hva verre er, bedømmer kartet ubevisst som en form for abstrakt maleri.

Enhver som har lagt ut slike kart til offentlig ettersyn, vet at ingen oppfatter noen helhet i dem. Protester kommer bare inn fra folk som er kjent nok til å kunne se om planen berører deres egen eiendom. Planene danner aldri grunnlag for debatt om stedets/kommunens fremtid. Heller ikke klarer noen politiker eller rådmann, så langt jeg har erfart det, å overskue hva de ifølge kartene inviteres til å vedta. Og derfor, så snart det dukker opp en ny utbyggingsidé, så fraviker man glatt tidligere vedtak. I alle fall hvis man tror det kan skaffe kommunen nye arbeidsplasser eller innbyggere.

Noen burde forske på kartenes rolle for samfunnsutviklingen!