Nyheter
Hva er det finske?
Å høre arkitekt og kunstner Sami Rintala i Tromsø arkitektlag fortelle om sin måte å arbeide på, det å se bilder av hans installasjoner, var en glede. Det var et så overveldende interessant foredrag at det er vanskelig å sette ord på det.
12. mai 2004
Mange sa etter foredraget var at det var så finsk, men uten at de kunne si hva det «det finske» egentlig var. Hvordan kan en betegne det finske, som så mange norske arkitekter har vært interessert i?
Naturen og stedet
Norske arkitekter startet en valfart til Finland i femtiårene for å se på finsk arkitektur: fabrikker som stod i parker, universiteter inne i skogen, kjedehus som ålte seg organisk langs åskanter, trær og skogsbunn som var bevart helt inntil husveggen under husbygging, granitt-berg som var blitt en del av et byggs interiør og svømmebasseng som kun en glassvegg skilte fra innsjøen utenfor. En la merke til svære, grønne planter, som syntes å vokse sammen med vegetasjonen bak vindusglasset, og belysningen som var rettet mot trærne slik at de syntes å bli en del av det grønne interiøret. En fikk inntrykk av at skillet mellom det indre og det ytre rom ble visket bort. Å åpne arkitekturen for naturen må være basert på et helt annet verdensbilde enn for eksempel renessanse-arkitekturen der huset ble en festning med tykke murer og små vinduer.
Finske arkitekters bakgrunnsfilosofi kommer fram i noen finske arkitekters fortellinger om hvordan de tilnærmet seg oppgavene sine. Etter å ha fått et oppdrag satte ikke Reima Pietilä seg ved sitt tegnebrett, men han gikk ut til byggestedet, han gikk der så lenge at han fikk en føling med stedet og dets egenart. Ved å gå i landskapet ble han kjent med stedets rytme. Etter å ha internalisert stedets rytme begynte han å lage rytmiske, visuelle skisser med kull og med det transformere sine rytmeopplevelser fra et medium over på annet. Pietilä studerte rytmer i Saudi-Arabia, kamelens gang og fiskernes arbeidssanger ved stranden for å få et inntrykk av en annen kulturs vesen. Med det å tilegne seg forståelse av den andre kulturens metanivåer etablerte han et grunnlag for sitt arbeid. Paringen av to kulturers metanivåer, den andres og hans egen, utgjorde grunnlaget for en ny arkitektonisk helhet.
Et konkret språk
Sami Rintala fortalte hvordan han gikk i skogen i Japan. Da en ikke kan se skogen for trærne i en tett skog, begynte han heller å lytte til skogens lyder. Resultatet ble en installasjon han kaller skogsobservatorium. En kan se på Rintalas runde lydobservatorium som et senter i skogen eller som et symbolsk verdenssenter, ut fra hvilket dimensjonene åpner seg i alle retninger. Et slikt senter søker menneskene seg til. Inne i det åpne halvrommet kan en åpne seg for skogens lyder som byggverket samler inn, eller en kan la tankene vandre eller kanskje samle tankene i en skogslydmeditasjon.
Byggverk som har blitt til som et resultat av arkitektens kulturbestemte forhold til naturen, eller hans økofilosofi, vokser ut av stedets egenart, hører til stedet og blir ett med det. Arkitektens ideer formidler om hans forhold til naturen og realiseringen om hans relasjonelle og helhetlige tenking.
Det er pekt ut at finsk er et konkret språk. Denne konkretheten kan relateres til arkitekturen. Arkitekten har sin visjon, men de materialer og problemstillinger han håndterer er konkrete. Ut fra det konkrete skapes arkitektur hvis budskap rekker utover det rent konkrete. Arkitekturen vokser ut av sin kulturbakgrunn, mens den også bidrar til å skape kultur.
Slik former arbeidsprosessen en helix, en spiral.
Klatre i treet
Det hevdes at den finske måte å forholde seg på er situasjonsbetinget, det er situasjonen som bestemmer hva en kan gjøre og hvordan en kan arbeide. En situasjon betegner sosiale situasjoner, eller det kulturbestemte klimaet der ens visjoner søkes realisert og endog den praktiske situasjonen som gjør realiseringen mulig. Begrepet «situasjon» kan således ses som et flernivå-begrep.
Rammen til ens arbeidssituasjon betinges av de ideer som deltakerne bringer inn i situasjonen.
Ideer som synes basert på glemte kosmologiske forestillinger om verden, kan kalles meta-ideer. I likhet med mange andre folks ideer om verden, var det gamle finske kosmologiske verdensbildet samlet rundt et verdenssenter. Verden var strukturert i to dimensjoner, den horisontale representerte det sosiale livet, og den vertikale den mentale og spirituelle dimensjonen i livet. Verdenssenteret bestod av et levende grantre. Ens mentale og spirituelle vekst var metaforisk uttrykt som klatring opp i treet, for dermed å utvide sine perspektiver. Ut fra dette senteret åpnet verden seg i alle retninger. Et aspekt ved dette bildet er det finske rombegrepet, som ikke nødvendigvis skiller det indre rom fra det ytre (Parvia 1992). Begrepet rom, «tila», kan bety mange ting, som tilstand, kondisjon, i visse tilfeller også sted. Ens rom/tilstand er ikke stabilt, det kan endre seg, det kan også endres med hensikt, begrepet ses som relasjonelt og dynamisk.
Det finske fins i helheten
Kvinnen hadde en sentral posisjon i dette verdensbildet. Hun var assosiert med det levende treet og med begreper som ild, ildsted, hjem og beskyttelse. Dette sentraliserte verdensbildet ser ut til fremdeles å påvirke menneskets måter å sentrere seg og posisjonere seg på i situasjonen og uttrykke seg ut fra seg selv. Det er ikke et egosentrisk verdensbilde, for ego har ikke nødvendigvis noen substans i språket, ego er et relasjonelt begrep og blir nødig framhevet.
Noen organiserende prinsipper peker seg ut her; prinsippet om sentralitet; verden er sentrert rundt et relasjonelt ego, ego posisjonerer seg og orienterer seg i det sosiale og mentale landskap. Og prinsippet om at egos handlinger betinges av situasjonen.
I lys av dette kulturbestemte verdensbildet kan en kanskje bedre forstå hvordan det påvirker arkitektens visjoner, og hvordan visjonene finner sine former i tid og rom.
Hva er så spesielt finsk ved dette? Det er ikke mye finsk ved slike prinsipper som skissert her enkeltvis, men når de relateres til hverandre, begynner de å danse sammen og forme en koreografi, et organisk hele, et kulturbestemt metalandskap.
Paring gir transformasjon
Det er ytterligere et finsk-ugrisk lingvistisk prinsipp som må nevnes her: prinsippet om paring. Å pare ting med hverandre betyr å skape parallelle relasjoner og begrepsmessige helheter. Med å pare to konkrete ting med hverandre skapes det noe nytt, for eksempel er begrepet verden i finsk bestående av to ord, jord «maa» og luft «ilma», paret med hverandre til «maailma», et abstrakt begrep. Ved visse typer sammenføyninger skjer det et hopp fra et logisk nivå over på et annet, det skjer en transformasjon.
Vi kan kanskje se hvordan arkitekten eller kunstneren har klatret opp kunnskapens tre; fra et metalandskap til konkret håndterlige oppgaver videre over til et høyere abstraksjonsnivå til nye visjoner og perspektiver, som igjen kan pares videre opp med hverandre til en avansert perspektivisme. Denne spesielle måten for tanken å organisere sitt innhold på ser jeg som et kreativt prinsipp bygget inn i selve språkets strukturer. Det som interesserer meg her, er at det finske paradigme jeg har søkt å gi et inntrykk av, kan berike også andre tankeverdener – slik som Sami Rintalas foredrag her i Tromsø beriket tromsøværingenes tankeverden. Hans budskap ble oppfattet.
Ref.:
Kadar, G. 1999. Rinnasteinen ajattelu suomensukuisten kansojen musiikkiperinteessä (parallelisme i finsk-ugriske folkenes musikktradisjon). Jyväskylä Studies in the Arts. Jyväskylä Universitet, Jyväskylä.
Parvia, R. 1992. The Finnish Concept of Space, a Mythical Spiritual View. In: Social Space, Human Spatial Behaviour in Dwellings and Settlements. Eds. Ole Grøn, E. Englestad, I. Lindblom. Odense University Press, Odense.
Illustrasjon: Reima Pietiläs skisser til den finske presidentboligen.
Naturen og stedet
Norske arkitekter startet en valfart til Finland i femtiårene for å se på finsk arkitektur: fabrikker som stod i parker, universiteter inne i skogen, kjedehus som ålte seg organisk langs åskanter, trær og skogsbunn som var bevart helt inntil husveggen under husbygging, granitt-berg som var blitt en del av et byggs interiør og svømmebasseng som kun en glassvegg skilte fra innsjøen utenfor. En la merke til svære, grønne planter, som syntes å vokse sammen med vegetasjonen bak vindusglasset, og belysningen som var rettet mot trærne slik at de syntes å bli en del av det grønne interiøret. En fikk inntrykk av at skillet mellom det indre og det ytre rom ble visket bort. Å åpne arkitekturen for naturen må være basert på et helt annet verdensbilde enn for eksempel renessanse-arkitekturen der huset ble en festning med tykke murer og små vinduer.
Finske arkitekters bakgrunnsfilosofi kommer fram i noen finske arkitekters fortellinger om hvordan de tilnærmet seg oppgavene sine. Etter å ha fått et oppdrag satte ikke Reima Pietilä seg ved sitt tegnebrett, men han gikk ut til byggestedet, han gikk der så lenge at han fikk en føling med stedet og dets egenart. Ved å gå i landskapet ble han kjent med stedets rytme. Etter å ha internalisert stedets rytme begynte han å lage rytmiske, visuelle skisser med kull og med det transformere sine rytmeopplevelser fra et medium over på annet. Pietilä studerte rytmer i Saudi-Arabia, kamelens gang og fiskernes arbeidssanger ved stranden for å få et inntrykk av en annen kulturs vesen. Med det å tilegne seg forståelse av den andre kulturens metanivåer etablerte han et grunnlag for sitt arbeid. Paringen av to kulturers metanivåer, den andres og hans egen, utgjorde grunnlaget for en ny arkitektonisk helhet.
Et konkret språk
Sami Rintala fortalte hvordan han gikk i skogen i Japan. Da en ikke kan se skogen for trærne i en tett skog, begynte han heller å lytte til skogens lyder. Resultatet ble en installasjon han kaller skogsobservatorium. En kan se på Rintalas runde lydobservatorium som et senter i skogen eller som et symbolsk verdenssenter, ut fra hvilket dimensjonene åpner seg i alle retninger. Et slikt senter søker menneskene seg til. Inne i det åpne halvrommet kan en åpne seg for skogens lyder som byggverket samler inn, eller en kan la tankene vandre eller kanskje samle tankene i en skogslydmeditasjon.
Byggverk som har blitt til som et resultat av arkitektens kulturbestemte forhold til naturen, eller hans økofilosofi, vokser ut av stedets egenart, hører til stedet og blir ett med det. Arkitektens ideer formidler om hans forhold til naturen og realiseringen om hans relasjonelle og helhetlige tenking.
Det er pekt ut at finsk er et konkret språk. Denne konkretheten kan relateres til arkitekturen. Arkitekten har sin visjon, men de materialer og problemstillinger han håndterer er konkrete. Ut fra det konkrete skapes arkitektur hvis budskap rekker utover det rent konkrete. Arkitekturen vokser ut av sin kulturbakgrunn, mens den også bidrar til å skape kultur.
Slik former arbeidsprosessen en helix, en spiral.
Klatre i treet
Det hevdes at den finske måte å forholde seg på er situasjonsbetinget, det er situasjonen som bestemmer hva en kan gjøre og hvordan en kan arbeide. En situasjon betegner sosiale situasjoner, eller det kulturbestemte klimaet der ens visjoner søkes realisert og endog den praktiske situasjonen som gjør realiseringen mulig. Begrepet «situasjon» kan således ses som et flernivå-begrep.
Rammen til ens arbeidssituasjon betinges av de ideer som deltakerne bringer inn i situasjonen.
Ideer som synes basert på glemte kosmologiske forestillinger om verden, kan kalles meta-ideer. I likhet med mange andre folks ideer om verden, var det gamle finske kosmologiske verdensbildet samlet rundt et verdenssenter. Verden var strukturert i to dimensjoner, den horisontale representerte det sosiale livet, og den vertikale den mentale og spirituelle dimensjonen i livet. Verdenssenteret bestod av et levende grantre. Ens mentale og spirituelle vekst var metaforisk uttrykt som klatring opp i treet, for dermed å utvide sine perspektiver. Ut fra dette senteret åpnet verden seg i alle retninger. Et aspekt ved dette bildet er det finske rombegrepet, som ikke nødvendigvis skiller det indre rom fra det ytre (Parvia 1992). Begrepet rom, «tila», kan bety mange ting, som tilstand, kondisjon, i visse tilfeller også sted. Ens rom/tilstand er ikke stabilt, det kan endre seg, det kan også endres med hensikt, begrepet ses som relasjonelt og dynamisk.
Det finske fins i helheten
Kvinnen hadde en sentral posisjon i dette verdensbildet. Hun var assosiert med det levende treet og med begreper som ild, ildsted, hjem og beskyttelse. Dette sentraliserte verdensbildet ser ut til fremdeles å påvirke menneskets måter å sentrere seg og posisjonere seg på i situasjonen og uttrykke seg ut fra seg selv. Det er ikke et egosentrisk verdensbilde, for ego har ikke nødvendigvis noen substans i språket, ego er et relasjonelt begrep og blir nødig framhevet.
Noen organiserende prinsipper peker seg ut her; prinsippet om sentralitet; verden er sentrert rundt et relasjonelt ego, ego posisjonerer seg og orienterer seg i det sosiale og mentale landskap. Og prinsippet om at egos handlinger betinges av situasjonen.
I lys av dette kulturbestemte verdensbildet kan en kanskje bedre forstå hvordan det påvirker arkitektens visjoner, og hvordan visjonene finner sine former i tid og rom.
Hva er så spesielt finsk ved dette? Det er ikke mye finsk ved slike prinsipper som skissert her enkeltvis, men når de relateres til hverandre, begynner de å danse sammen og forme en koreografi, et organisk hele, et kulturbestemt metalandskap.
Paring gir transformasjon
Det er ytterligere et finsk-ugrisk lingvistisk prinsipp som må nevnes her: prinsippet om paring. Å pare ting med hverandre betyr å skape parallelle relasjoner og begrepsmessige helheter. Med å pare to konkrete ting med hverandre skapes det noe nytt, for eksempel er begrepet verden i finsk bestående av to ord, jord «maa» og luft «ilma», paret med hverandre til «maailma», et abstrakt begrep. Ved visse typer sammenføyninger skjer det et hopp fra et logisk nivå over på et annet, det skjer en transformasjon.
Vi kan kanskje se hvordan arkitekten eller kunstneren har klatret opp kunnskapens tre; fra et metalandskap til konkret håndterlige oppgaver videre over til et høyere abstraksjonsnivå til nye visjoner og perspektiver, som igjen kan pares videre opp med hverandre til en avansert perspektivisme. Denne spesielle måten for tanken å organisere sitt innhold på ser jeg som et kreativt prinsipp bygget inn i selve språkets strukturer. Det som interesserer meg her, er at det finske paradigme jeg har søkt å gi et inntrykk av, kan berike også andre tankeverdener – slik som Sami Rintalas foredrag her i Tromsø beriket tromsøværingenes tankeverden. Hans budskap ble oppfattet.
Ref.:
Kadar, G. 1999. Rinnasteinen ajattelu suomensukuisten kansojen musiikkiperinteessä (parallelisme i finsk-ugriske folkenes musikktradisjon). Jyväskylä Studies in the Arts. Jyväskylä Universitet, Jyväskylä.
Parvia, R. 1992. The Finnish Concept of Space, a Mythical Spiritual View. In: Social Space, Human Spatial Behaviour in Dwellings and Settlements. Eds. Ole Grøn, E. Englestad, I. Lindblom. Odense University Press, Odense.
Illustrasjon: Reima Pietiläs skisser til den finske presidentboligen.