Arkitektnytt

Det vil si, Stockholm og det østlige Sverige har vanskelig for det, mens Gøteborg og vestkysten durer på.

Men først: Santiago Calatravas landemerke i Malmø, Turning Torso, er blitt tildelt «The 10 Year Award» av The Council on Tall Buildings and Urban Habitat. CTBUH er en «non-profit»-organisasjon, stiftet i 1969, som hører hjemme ved Illinois Institute of Technology i Chicago. Hvert år deler de ut et knippe «skyskraper-priser» og for to år siden lanserte de en pris for høye bygg som har innfridd en rekke kriterier over en tiårsperiode – miljø, ingeniørmessig prestasjon, vertikal transport og ikonografi, blant annet. Målet er å verdsette prosjekter som har vist seg å være en suksess over tid.

Et viktig  bygg

Den første prisen gikk til Norman Fosters 30 St Mary Axe i London, bedre kjent som Sylteagurken (The Gherkin). I fjor vant det ellipseformede Deutsche Post-bygget i Bonn, tegnet av Murphy/Jahn Architects. I og med at årets vinner har fem sider og vrir seg 90 grader mot toppen, har ingen av prisvinnerne så langt vært av det firkantete slaget.

Timothy Johnson, som er visestyreleder på CTBUHs «Boards of Trustees», sier til Archdaily at Turning Torso «is one of those superb examples that went beyond the creation of a signature tower and helped shape an entirely new and invigorating urban fabric».

Ifølge lederskribent Csaba Bene Perlenberg i Dagens Nyheter, har Stockholm aldri tilgitt Malmø at de bygde en så viktig bygning som den 190 meter høye Turning Torso: «Den er ikke bare et landemerke, den er et symbol. I Malmø signaliserer ett bygg at alt er mulig.» Han skriver også at Turning Torso aldri var «et spørsmål om byutvikling. Det var et spørsmål om en bys liv eller død».

Byggenes innhold er viktigst

Men hovedstaden kan bare skylde seg selv, mener Perlenberg og kritiserer den svenske hovedstaden for å ikke ha evne til å virkeliggjøre sine ambisjoner. Mens Gøteborg skal bygge Nordens høyeste bygg (Karlatårnet, 266 meter), bremses Stockholm av «folkelige protester og motstridende interesser mellom kommunale og statlige virksomheter».

Forfatter og journalist Viktor Barth-Kron bygger opp under Perlenbergs kritikk i et innlegg i samme avis. Mange vil bevare Stockholm som en lav by, skriver han, noe de begrunner med at det er dette som gjør byen unik og berømt og dermed attraktiv for turister. «Man kan se for seg hvordan Akiko og Kenji sitter ved middagsbordet i Koyto og avgjør saken: Ikke Istanbul. Ikke London. Det får bli Stockholm – der har de lave hus.»

Nei, det som avgjør en bys attraktivitet, er byggenes innhold, dernest deres estetiske kvaliteter, skriver Barth-Kron.