Nyheter
Hollow land
Det vakte stor internasjonal oppmerksomhet da en gruppe ledende britiske arkitekter i vår oppfordret til en boikott av Israel og kritiserte den rolle israelske arkitekter hadde i okkupasjonen av palestinske områder og bygging av muren.
17. september 2007
Dette er tema Eyal Weizman kjenner godt til. Weizman, som selv er israeler og arkitekt, er leder for Centre For Research Architecture ved Goldsmith's College ved University of London. Han har lenge vært en sterk kritiker av Israels okkupasjon og har også vært engasjert i en rekke hjelpe- og menneskerettighetsorganisasjoner.
Da en intervjuer for noen år siden studerte et enormt kart Weizman hadde laget over de okkuperte områdene, der alle fargeflekkene framstod som tusenvis av små arr, kommenterte han at konflikten mellom Israel og Palestina var vanvittig komplisert. Du tar feil, svarte Weizman, den er langt mer kompleks enn som så. Og la til at nettopp kompleksitet er blitt den israelske statens fremste våpen, både okkupasjons- og propagandamessig; situasjonen var gjort så kompleks at bare eksperter kunne forstå seg på den, og at en tilbaketrekning fra det om mulig enda mer komplekse kartet, var umulig.
Dette er et sitat som fører tankene hen til Weizmans nylig utgitte bok «Hollow Land – Israel's Architecture of Occupation». Det meste som sies i denne debatten, er ofte hastig og hatefullt. Weizman sier det stikk motsatte. Han går rolig til verks, men graver dypt og belyser på ubarmhjertig vis de ulike strategier som brukes for å skape den komplekse situasjonen, her følger det ene ekspemplet etter det andre – og spisset til med anekdoter.
Han beskriver hvordan arkeologiske utgravinger lå til grunn for den israelske nasjonens identitet, og hvordan disse stedene brukes for å legitimere krav over spesifikke områder og føres videre til moderne byplanlegging.
Weizmans tese går ut på at konflikten handler om rom, «space», så vel praktisk som psykologisk, og at man dominerer ikke bare land og arkitektoniske rom, men også det urbane, det underjordiske og luftrommet. Alle de fargete flekkene på kartet og den lange beskyttelsesmuren er blitt til for å uthule både muligheten for og drømmen om en palestinsk stat. Arkitektoniske strategier kombineres med militære.
Han henviser til en bok som ble utgitt av det israelske ministeriet for byggevirksomhet, Ministry of Construction, for drøyt 20 år siden – skrevet av arkitekten Michael Boneh – med spesifikasjoner for hvordan bygninger skulle oppføres i åssider og høydedrag som var kommet under israelsk kontroll. Bygningene skulle, blant annet ved hjelp av fargete tak, synes så mye som mulig for å skape «visuell dominans». Og de arkitektoniske strategiene har virkelig spilt på lag med de militære. Her fins et sitat av en israelsk offiser: «Fienden har en tradisjonell, klassisk oppfatning av rom, vi ville ikke akseptere hans fortolkning for slik å gå i hans feller. Vi beveget oss derfor fra innsiden i de palestinske hjemmene til utsiden, på uventet vis og på steder de ikke hadde regnet med.»
Michael Dee
Eyal Weizman:
Hollow Land – Israel's Architecture of Occupation
Verso 2007, 288 sider
Da en intervjuer for noen år siden studerte et enormt kart Weizman hadde laget over de okkuperte områdene, der alle fargeflekkene framstod som tusenvis av små arr, kommenterte han at konflikten mellom Israel og Palestina var vanvittig komplisert. Du tar feil, svarte Weizman, den er langt mer kompleks enn som så. Og la til at nettopp kompleksitet er blitt den israelske statens fremste våpen, både okkupasjons- og propagandamessig; situasjonen var gjort så kompleks at bare eksperter kunne forstå seg på den, og at en tilbaketrekning fra det om mulig enda mer komplekse kartet, var umulig.
Dette er et sitat som fører tankene hen til Weizmans nylig utgitte bok «Hollow Land – Israel's Architecture of Occupation». Det meste som sies i denne debatten, er ofte hastig og hatefullt. Weizman sier det stikk motsatte. Han går rolig til verks, men graver dypt og belyser på ubarmhjertig vis de ulike strategier som brukes for å skape den komplekse situasjonen, her følger det ene ekspemplet etter det andre – og spisset til med anekdoter.
Han beskriver hvordan arkeologiske utgravinger lå til grunn for den israelske nasjonens identitet, og hvordan disse stedene brukes for å legitimere krav over spesifikke områder og føres videre til moderne byplanlegging.
Weizmans tese går ut på at konflikten handler om rom, «space», så vel praktisk som psykologisk, og at man dominerer ikke bare land og arkitektoniske rom, men også det urbane, det underjordiske og luftrommet. Alle de fargete flekkene på kartet og den lange beskyttelsesmuren er blitt til for å uthule både muligheten for og drømmen om en palestinsk stat. Arkitektoniske strategier kombineres med militære.
Han henviser til en bok som ble utgitt av det israelske ministeriet for byggevirksomhet, Ministry of Construction, for drøyt 20 år siden – skrevet av arkitekten Michael Boneh – med spesifikasjoner for hvordan bygninger skulle oppføres i åssider og høydedrag som var kommet under israelsk kontroll. Bygningene skulle, blant annet ved hjelp av fargete tak, synes så mye som mulig for å skape «visuell dominans». Og de arkitektoniske strategiene har virkelig spilt på lag med de militære. Her fins et sitat av en israelsk offiser: «Fienden har en tradisjonell, klassisk oppfatning av rom, vi ville ikke akseptere hans fortolkning for slik å gå i hans feller. Vi beveget oss derfor fra innsiden i de palestinske hjemmene til utsiden, på uventet vis og på steder de ikke hadde regnet med.»
Michael Dee
Eyal Weizman:
Hollow Land – Israel's Architecture of Occupation
Verso 2007, 288 sider
Fra Hollow Land: Hus i en palestinsk landsby.
Fra Hollow Land: Hus i en jødisk bosetting.