Arkitektnytt

– Det er viktig at arkitekturen reflekterer hvem vi er, mener Germán Baltazar Terrones. – Derfor må vi vise fargene våre, de arkitektoniske rommene, patioene og de høye veggene som er oss, fortsetter den lokale arkitekten.

I tillegg til at dette har med egen identitet å gjøre, er det ifølge Germán disse kulturelle karakteristikkene turister ønsker å se.  

Arkitektkollega Daniel López Salgado deler Germáns syn.

– Jeg ønsker meg en arkitektur som er tro i forhold til Mexicos historie og vårt eget samfunn, spesifiserer han.

De to arkitektene har hatt ansvaret for at privathus har kommet på beina igjen og har blitt tilpasset nye funksjoner som hotell. Resultatet er La Casona de Tita og Casa Vértiz Hotel, som begge befinner seg i sentrum av Oaxaca by.

Kaffeplantasjen
Lukten av kaffe slår imot oss da vi går inn i Casa Vértiz Hotel. Sammen med de duse jordfargene i gult, brunt, grønt, oransje og hvitt, de gamle steinflisene og de høye trærne som strekker seg over taket fra den første patioen, inviteres vi ut til kaffeplantasjens verden.

Oppdraget Germán fikk av eierne, som har sin egen kaffeplantasje i nabostaten, Chiapas, var nettopp å gjenskape kaffeplantasjens atmosfære innenfor hotellets solide vegger.

Bak den første patioen, som er restauranten, befinner resepsjonen seg.

– Jeg var veldig i tvil om hvor resepsjonen skulle være, innrømmer arkitekten. – Den ble plassert innenfor den første patioen for ikke å sjenere restaurantgjestene.

Byggestrukturen rundt den første patioen ble ikke forandret, kun forsterket, restaurert og tilpasset sin nye hotellfunksjon. Den bakre delen av hotellet er imidlertid bygget nytt.

– Her fantes det kun frukttrær og et lite husvære, forklarer Germán.

Enda en patio med et imponerende avokadotre som ruver i midten, kommer til syne. Rundt treet i to etasjer befinner hotellets fjorten rom seg bak hvite murer. Rommenes brunmalte vinduer og dører rammes inn av solide gule karmer, mens de typiske bærebjelkene av tre som karakteriserer byens koloniale bygg, støtter opp gangen i annen etasje som kommuniserer rommene.

Sentrum i Oaxaca by befinner seg på UNESCOs verdensarvliste, og byggerestriksjonene er strenge.

– Det er for eksempel kun lov å ha to etasjer på bygningene fjorten meter innenfor fasaden, forklarer Germán.

I annen etasje på Casa Vértiz Hotel er et veggmaleri som tar oss med til kaffens innhøsting, mens bordbeina og lampeholderne på rommene er laget av kaffetreets stammer. 

Ved siden av trappen som fører ut til terrassen, finnes en skråstilt mur som minner om de førcolumbianske konstruksjonene. Vel ute på terrassen, kommer kaffens hverdag i annen rekke. Dominikanerkirken, Santo Domingo de Guzmán, ruver i landskapet, og synssansen blokkeres for andre inntrykk en god stund.
 
Piratidé
To kvartaler ovenfor den imponerende barokkirken ligger La Casona de Tita. Huset er litt i utkanten av sentrums­kjernen. Mens Casa Vértiz Hotel tidligere var en elegant bygning med inspirasjon fra barokken og med fransk innflytelse, var La Casona de Tita et fattigere hus.

– Vi ser at huset har en mer spartansk bakgrunn fordi taket rundt den ene patioen som finnes er skrått og med taksteiner, forteller Daniel som hadde ansvaret for restaureringen.

Med sine seks rom er La Casona de Tita i dag et eksklusivt lite hotell med en meget personlig service. Inngangsdøra er alltid lukket slik at gjestene skal kunne ha fullstendig ro.

Bak den varme oransje fasaden tas vi imot av et gammelt steingulv som fører oss fram til den åpne patioen. Lyden av vann som sildrer rører lett ved trommehinnen.

– Vi benyttet oss av brønnen som var her og laget en type tallerken oppå som det sirkulerer vann rundt, forklarer Daniel.

Midt i patioen finnes et avlangt sprinkelgulv som i realiteten er to vannrette dører som fører ned til servicearealene et hotell har brukt for.

– Jeg så en piratfilm, og der fikk jeg ideen til å løse adgangen til servicearealene med en trapp som ligner på trappenedgangen på et gammelt seilskip. 

Vinduene og nesten alle dørene har også et sprinkeloppsett. De har imidlertid tre lag, sprinkler, lydisolert glass og helt tre, som gjør at gjestene selv kan bestemme hvor mye lys, lyd og utsikt de vil ha. 

– Alle murer og tak er de opprinnelige, presiserer Daniel. – Vi var heldige slik sett fordi det til tross for at noen av murene hadde falt sammen, var lett å se hvordan det hadde vært.

Det var viktig for han å respektere så mye som mulig av huset slik det var i utgangspunktet.

– Jeg ville at intervensjonen min skulle være så diskret så mulig, sier Daniel.

Han er imidlertid imot å finne opp nye former som prøver å etterligne de gamle. Derfor ønsket han at det skulle være tydelig hva som var nytt og hva som var gammelt.

Integrerende kontrapunkt
Når en jobber med gamle hus, mener Daniel at arkitektens jobb skal være integrerende samtidig som den er et kontrapunkt.

– Alt det nye bør være et kontrapunkt slik at det er tydelig at det er nytt, men uten at kontrastene blir for store, mener han.

For Germán dreier det seg hele tiden om integrering. Spesielt vektlegger han fasadens integrering med omgivelsene.

– I en kolonial by som Oaxaca hvor husene deler murer, er integreringen alfa og omega, sier han. – Hvis et hus ikke integreres, er det som om hele bybildet mister likevekten.

De to arkitektene er riktignok svært enige når det kommer til miljømessige hensyn som arkitekturen bør ta. La Casona de Tita har et eget vannrenseanlegg som behandler regnvannet og gjenbruker dette, et tiltak som ikke alle hotell har, men som er en nødvendighet i en by som Oaxaca, hvor vannmangelen er prekær.

I patioen har Daniel sådd trær som vokser om seg.

– Miljøhensyn er ikke en utfordring for oss arkitekter lenger, det er en plikt, påpeker han. – Derfor sørger jeg alltid for å så trær.

I Casa Vértiz Hotel var Germáns jobb å bevare de gamle trærne som fantes, deriblant det store avokadotreet i den innerste patioen.

– Det var mange som mente vi burde kvitte oss med hele treet, spesielt fordi det måtte flyttes halvannen meter, forklarer han. – Men jeg vant veddemålet om at treet kom til å overleve.

Nybygget i den innerste delen av huset måtte derfor integrere avokadotreet. Gangene til rommene i annen etasje går blant annet ikke helt rundt, slik at treets greiner kan strekke seg fritt langs den sørlige veggen.

– Arkitektur er for meg å lage rom hvor mennesket kan være komplett, og etter min mening kan ikke mennesket være komplett uten naturen, sier Germán.

Roens risling
De grønne vekstene har også sin funksjon i å skape roen som mange hotellgjester søker.

– Å lage et rolig rom midt i byen, er en utfordring, påpeker Germán.

Selv om Oaxaca er en liten by i meksikansk målestokk, så er biltrafikken mye større enn de trange gatene har kapasitet til. Motorstøyen og meksikanere som er hissige med bilhornet, er derfor et problem, som Daniel løste med lydtette vinduer og vannets sildrende risling. 
Ved Hotel Camino Real et steinkast unna Casa Vértiz Hotel, trenger ikke lydstøyen inn. Hotellet, som opprinnelig ble bygd som et dominikanerkloster på siste halvdel av 1500-tallet, utgjør nesten et helt kvartal alene. Inne i de fire patioene og langs gangene som smyger seg rundt bak buer og under brunmalte bærebjelker, er roen som klosterlivet krevde, fortsatt til stede. De tykke veggene har stått imot mange jordskjelv i området, som ved jevne mellomrom rammes av dette naturfenomenet. Gjestene får her levende historieundervisning i hver eneste lille krok og store rom.

I tiden etter at det tidligere klosteret ble gjort om til hotell i 1976, har mange nabobygg blitt butikklokaler eller hoteller, mens familiene som bodde her før har flyttet ut av bykjernen.

– Det er viktig at bykjernen ikke avfolkes, mener Germán. – Blandingen av fastboende og hotellgjester som rusler rundt i de steinbelagte gatene, vil bidra til en enda mer attraktiv atmosfære for begge parter, sier arkitekten som både håper og tror at det er i denne retningen framtidens pil peker.