Arkitektnytt

Det var arkitekturskribent Jan Carlsen i samarbeid med Litteraturhuset i Oslo som var initiativtaker for dette debattmøtet om arkitekturjournalistikk. Mange har vært positivt overrasket over hvor bred appell Litteraturhuset har hatt med sine arrangementer siden de åpnet i 2007. Deres ambisjon er «å være et vindu mot verden», og oppmøtet på arrangementet «Kunsten å skrive om arkitektur» viste at de har truffet igjen. Wergelandssalen, med 200 seter, måtte suppleres med ekstra benkerader, og temperaturen i salen var til tider høy gjennom det seks timer lange arrangementet.

Rebolledo Pedersens kåseri om arkitekters bruk av retorikk for å erobre tidsånden skapte gjenkjennende humring i forsamlingen. Kanskje traff han spikeren enda mer på hodet enn han hadde forventet i dette møtet. Er arkitekturjournalistikken for retorikere, for arkitekter, for mannen i gata eller kunsthistorikere?

«Arkitekturdebatt for alle»
Ingerid Helsing Almaas fra Arkitektur N innledet sitt foredrag med å si at arkitektur er et offentlig anliggende og dermed noe alle skal kunne uttrykke seg om. Hun understreket imidlertid at hun med dette ikke mener rene estetiske vurderinger eller beskrivelser av enkeltbygg som autonome verk.

– En verkskritikk av det ferdige bygget er mindre interessant fordi man ikke får gjort noe med bygget når det allerede står der, sa Helsing Almaas. Med dette påpekte hun at arkitekturkritikken skiller seg fra forbrukerinformasjon, i for eksempel litteraturkritikk og teaterkritikk, som påvirker verkenes virkning etter at de er ferdige.

– Man må se lenger enn verket, til de mange sammenhengene bygget står i. Dermed blir planlegging og strukturdiskusjoner mer interessante i en offentlig sammenheng, sa Helsing Almaas. – Arkitektur er en aktivitet, og diskusjonen bør ta utgangspunkt i våre felles erfaringer.

Hvor viktig er fagkunnskap?
Mari Lending, litteraturviter og arkitekturskribent, fokuserte derimot på verkskritikken. Hun gikk hardt ut mot forhenværende kulturredaktør i Aftenposten, Per Anders Madsen, som har uttalt seg negativt om Per Olaf Fjelds omtale av det nye Gyldendalbygget. Ifølge Lending skulle ikke Madsen ha uttalt seg om en verkskritikk uten først å ha satt seg inn i tradisjonen den står i, nasjonalt og internasjonalt. Lendings standpunkt var at deltakelse i arkitekturdebatten fordrer fagkunnskap.

– Fagspråket er vakkert, også arkitekters, og selv nyter jeg mitt omland av spesialisert arkitektursjargong, sa Lending i paneldebatten.

Journalist Øyvind Holen ble av Karl Otto Ellefsen beskyldt for å kokettere når han påstod at han ikke kan noen ting om arkitektur, og at det er hans styrke når han skriver om det.
– De sakene hvor du viser fagkunnskapen din, er de beste, sa Ellefsen.

Holen svarte friskt med at han heller ville skyte seg enn å bruke ord som «diskurs» og «poetikk» i sine artikler, men at en journalist har en frihet i det å kunne sette seg inn i fagdiskusjoner som lekmann og dermed kunne formidle til nettopp lekfolk. – Mine meninger om arkitektur er ikke verdt noe her, understreket Holen. – En journalists jobb er å få fagfolk i tale.

Varierende markering av ståsted
Tilbake til de retoriske virkemidler som kåsør Torgeir Rebolledo Pedersen innledet møtet med. Av ethos, logos og pathos var det fordragsholdernes høyst ulike bygging av ethos, egen troverdighet, som var mest interessant i denne debatten. Ifølge Aristoteles skulle en taler ved hjelp av ethos skape velvilje blant publikum og gjøre dem lærevillige.

Ved å etablere eget faglig ståsted og forhold til arkitekturkritikk sa innlederne også mye om hvor høy de mener terskelen til debatten skal være. Grad av ydmykhet i foredragene kan sies å ha blitt speilet i mengden kommentarer fra salen etter hvert innlegg; mange tok ordet etter Helsing Almaas foredrag om en arkitekturdebatt for alle. Rektor Karl Otto Ellefsens «akademiske begrepsopprydding» fikk derimot ikke en eneste kommentar. Erling Dokk Holm fortalte om hvordan han av og til oppdager at han har uttalt seg på litt tynt grunnlag, og at han gjerne drar veksler på andres kompetanse. Hans innlegg ble etterfulgt av en heftig debatt.

Behov for videre debatt
Hvis man skal komme med noen kritikk av arrangementet, må det være at motsetningene mellom de ulike foredragsholderne ikke ble godt nok belyst i paneldebatten. Innlederne forfektet i sine innlegg vidt forskjellige syn på hvor høy terskelen inn i arkitekturdebatten skal være. Det hadde vært interessant om ordstyreren hadde konfrontert dem med spriket mellom disse utsagnene og bedt dem kommentere hverandres ståsted.
På spørsmål om det er noe ved arrangementet han ville gjort annerledes, svarte Jan Carlsen at han etter hvert ble gjort oppmerksom på at panelet hadde en slagside mot Oslo 2. Forhåpentligvis er dette en debatt som kan gå flere ganger, i ulike deler av landet. Temaet er tydeligvis noe som opptar mange.