Nyheter
Heritage - at risk
Når sant skal sies, er det et paradoks at hus som egentlig ikke ble bygget for egen samtid, men for en fremtid i en ny og bedre verden, ikke blir forskjønnet av tidens tann. En vakker ruin er utenkelig i smadret glass og forvitret betong.
9. oktober 2006
Materialene kan ikke engang som en spolie i kommende tiders arkitektur gi assosiasjoner til det livet de var bygget for.
En del av oss selv
Jeg er fristet til å skrive at nettopp derfor er det viktig å ta vare på den moderne arkitektur. Ordet moderne brukes i denne forbindelse om de hus som i 20–30-årene brøt ut av tradisjonen og representerte nytenkning. Ikke bare ved å vise nye materialer og ny teknologis muligheter i volumer og lys, men fordi de representerte ny tenkning i sosial standard og menneskeverd.
Bare ved å gripe essensen i denne kulturperiode, ved å bevare den som et konkretisert uttrykk for en æra der ny tenkning slo igjennom, erkjenner vi at epoken er en del av oss selv – og vår egen identitet. Derved er bevaring, og autentisk bevaring, også et ledd i vår selvrespekt.
Kildens utspring
«Vi er barn av stålet og betongen,» het det i et dikt fra 1930-årene av Halstein Sjølie, og det var verken parodisk eller negativt ment. Dikteren ville innprente sin samtid at den var fri og ubundet av fortidens kalamiteter.
Tanker som dette var vel bakgrunnen for konferansen «HERITAGE AT RISK». Jeg har en følelse av at kultur- og arkitekturinteresserte russere kanskje i enda sterkere grad enn oss er opptatt av perioden. Både for å påvise for utenverdenen at de intellektuelt tilhører vestlig kultur, og at de også kan sies å være kildens utspring. Det blir derfor desto viktigere å knytte tråden over det hull som Stalintiden skapte. Jeg kan heller ikke fri meg fra at det også ligger desperasjon i den utvikling Russland nå er inne i, en desperasjon som går ut over behovet for å bevare bygninger.
– Lite hyggelig
MAPS er en organisasjon av entusiaster og russiske arkitekter, støttet internasjonalt. Organisasjoner, fra UNESCO og nedover, offisielle og uoffisielle, som er engasjert i bygningsbevaring, var representert. For å si det som det er, de fleste var ukjent for en halvstudert røver som meg. Men fremfor alt, fra de fjerneste himmelstrøk, så ulike som Chicago, Argentina og Sibir, strømmet deltagere til for å berette om deres konstruktivistiske hus, viktigheten av dem, deres tilstand og det arbeid som ble gjort eller ikke gjort for å bevare dem.
Midt oppi denne presentasjonen fikk jeg behov for, men dessverre ikke ubendig, til å fortelle om konstruktivismen eller funksjonalismen (begrepene går over i hverandre) i Skandinavia og særlig da Norge. For det er bare i Skandinavia at den relative politiske ro og samfunnsorden har gjort mulig naturlig utvikling og moderasjon. Så konferansens deltagere svever fortsatt i uvitenhet om at det her, og ganske særlig i Norge, finnes den klareste påvirkning. Men kanskje like bra; det er lite hyggelig å berette om Ekeberg-restaurantens manglende autentisitet, Skansens skjebne eller Ingierstrand Bads forfall. Så det eneste nordiske hus som ble omtalt i restaureringssammenheng var Aaltos bibliotek i Viipuri (Vyborg), som ligger i Russland etter Vinterkrigen.
Andre vel kjente hus som det ble redegjort for, var Le Courbusiers «Villa Savoye» og Mies van der Rohes «Crown» hall fra IIT. Begge bygget for en fremtid de ikke tålte. Men nå kan de takket være bedre materialer og nitid arbeid klare tidens tann.
Nyansert bilde
Parallelt med konferansen åpnet utstillinger som hver på sin måte viste nyere russisk arkitektur. Det slo meg at russiske arkitekter ikke unnslo seg eller fant Stalin-skyskraperne fra 1935–50 uinteressante, tvert imot ble de gitt vesentlig plass. «Kommunismens babelske tårn» som de blir kalt, skremmende som de er i sin form, er begynnelsen på tragedien med rivingen av Moskvas bevaringsverdige miljøer. Den fortsetter til denne dag. Kanskje var det politiske krefter som gjorde det nødvendig med den dominerende plass de hadde i utstillingen.
Det skal sies at tegneteknikken ved de fire–fem meter høye perspektiver var imponerende, de måtte vel være så når de skulle forelegges sjefen til godkjennelse.
For oss som sitter med et nokså stereotypt bilde av arkitekturen, var det forbausende nok elementer ved enkelte som minnet om St. Elia.
Bildet av Krutsjov-tidens enorme prefabrikkerte, dels forfalne boligblokker, som repeteres til langt over grensen til det kjedsommelige, er naturligvis hovedinntrykket av sovjetisk byggeri. Men utstillingen viste et mer nyansert bilde, og underlig nok; det ble bygget hus som i anslag er så originale at en kan driste seg til å tenke at nettopp mangelen på markedsøkonomi ga arkitekten friere spillerom. Enkelte ville også ved sin tilpasning til naturen ha gledet Knut Knutsen.
Skjønnhet
Det er likevel utstillingen «Undertrykte Hus», i hovedsak fra Øst-Tyskland, som gjør sterkest inntrykk. Arven etter Bauhaus. Hus som i den turbulente tid de har gjennomlevet, dels er krigs-skadet, dels er brukt til de underligste formål. Alle har også gjennomlevet de selsomste ombygginger. Nå står de i sin opprinnelige form, og en faller i staver over den skjønnhet de bærer i seg, utført med enkle midler. Kravet til autentisitet ved rehabilitering har vært nådeløst, med omfattende forskning, noe som vil komme fremtidige rehabiliteringer til gode. Bak dette arbeidet står DOCOMOMO, men det er uklart for meg hvor finansieringen kom fra; dette må ha kostet enormt mye.
Kjemper for nytteverdien
Det ble slått fast, både av de utenlandske deltagere og fra russerne selv, at bevaring av den «moderne» periode fortsatt ikke legges vekt på av russiske myndigheter. Og konferansen endte som det seg hør og bør med appell både til borgermesteren, bystyret og til president Putin om å være seg sitt ansvar bevisst. Rivelysten er stor, fortjenesten så enorm ved nybygging at alle midler brukes. Blant annet spres planmessig feilinformasjon i pressen om at trebjelkelag er farlig, noe som i praksis ville medføre at alle hus bygget før 50-årene måtte rives. Derved blir det et folkekrav, og bevaring umulig.
Skal det derfor trekkes en slags konklusjon om konferansen og den lille anelse det var av russisk hverdag, er det bare å registrere at jeg ikke har forutsetninger for å forstå det spill som drives. Men om ikke oligarkene ser den kulturelle verdi av bevaring, kjempes det tappert for at de i alle fall kan se at konstruktivismen har nytteverdi som en del av Moskvas identitet og magnetisme.
Oss selv i egen tid
Er kampen viktig for oss? Det ble ikke en fremtid som konstruktivistene tenkte seg. Ikke engang husene tålte den, selv uten menneskelig medvirkning. Deltaljer og materialer var ofte håpefulle, men såre uskikket til å stå ute i den natt fremtiden skulle vise seg å være.
Med vår erfaring, som slett ikke må oppfattes som livsvisdom, kan vi bare slå fast at håpet brast. Men også vi trenger vyer, eller i det minste tanker om veien fremtiden vil ta. Konstruktivistene tegnet avklarede hus for avklarede mennesker.
Vi har erfart at slike ikke finnes. Likevel, en tidens trend er minimalisme med klar opprinnelse i konstruktivismens arkitektur, men ikke i dens tankeverden. Vår form er basert på eksklusivitet, der livets kompleksitet skyves under teppet, inn i skap eller ned i kjelleren. På den måte lukker vi verden ute, både i oss selv og i den store målestokk.
Arkitekturen kan ikke og skal ikke i sitt uttrykk forvente det fullkomne mennesket. Konstruktivistene kan, nettopp fordi deres utgangspunkt var så forskjellig, gi den nødvendige kontrast til å se oss selv i egen tid.
En del av oss selv
Jeg er fristet til å skrive at nettopp derfor er det viktig å ta vare på den moderne arkitektur. Ordet moderne brukes i denne forbindelse om de hus som i 20–30-årene brøt ut av tradisjonen og representerte nytenkning. Ikke bare ved å vise nye materialer og ny teknologis muligheter i volumer og lys, men fordi de representerte ny tenkning i sosial standard og menneskeverd.
Bare ved å gripe essensen i denne kulturperiode, ved å bevare den som et konkretisert uttrykk for en æra der ny tenkning slo igjennom, erkjenner vi at epoken er en del av oss selv – og vår egen identitet. Derved er bevaring, og autentisk bevaring, også et ledd i vår selvrespekt.
Kildens utspring
«Vi er barn av stålet og betongen,» het det i et dikt fra 1930-årene av Halstein Sjølie, og det var verken parodisk eller negativt ment. Dikteren ville innprente sin samtid at den var fri og ubundet av fortidens kalamiteter.
Tanker som dette var vel bakgrunnen for konferansen «HERITAGE AT RISK». Jeg har en følelse av at kultur- og arkitekturinteresserte russere kanskje i enda sterkere grad enn oss er opptatt av perioden. Både for å påvise for utenverdenen at de intellektuelt tilhører vestlig kultur, og at de også kan sies å være kildens utspring. Det blir derfor desto viktigere å knytte tråden over det hull som Stalintiden skapte. Jeg kan heller ikke fri meg fra at det også ligger desperasjon i den utvikling Russland nå er inne i, en desperasjon som går ut over behovet for å bevare bygninger.
– Lite hyggelig
MAPS er en organisasjon av entusiaster og russiske arkitekter, støttet internasjonalt. Organisasjoner, fra UNESCO og nedover, offisielle og uoffisielle, som er engasjert i bygningsbevaring, var representert. For å si det som det er, de fleste var ukjent for en halvstudert røver som meg. Men fremfor alt, fra de fjerneste himmelstrøk, så ulike som Chicago, Argentina og Sibir, strømmet deltagere til for å berette om deres konstruktivistiske hus, viktigheten av dem, deres tilstand og det arbeid som ble gjort eller ikke gjort for å bevare dem.
Midt oppi denne presentasjonen fikk jeg behov for, men dessverre ikke ubendig, til å fortelle om konstruktivismen eller funksjonalismen (begrepene går over i hverandre) i Skandinavia og særlig da Norge. For det er bare i Skandinavia at den relative politiske ro og samfunnsorden har gjort mulig naturlig utvikling og moderasjon. Så konferansens deltagere svever fortsatt i uvitenhet om at det her, og ganske særlig i Norge, finnes den klareste påvirkning. Men kanskje like bra; det er lite hyggelig å berette om Ekeberg-restaurantens manglende autentisitet, Skansens skjebne eller Ingierstrand Bads forfall. Så det eneste nordiske hus som ble omtalt i restaureringssammenheng var Aaltos bibliotek i Viipuri (Vyborg), som ligger i Russland etter Vinterkrigen.
Andre vel kjente hus som det ble redegjort for, var Le Courbusiers «Villa Savoye» og Mies van der Rohes «Crown» hall fra IIT. Begge bygget for en fremtid de ikke tålte. Men nå kan de takket være bedre materialer og nitid arbeid klare tidens tann.
Nyansert bilde
Parallelt med konferansen åpnet utstillinger som hver på sin måte viste nyere russisk arkitektur. Det slo meg at russiske arkitekter ikke unnslo seg eller fant Stalin-skyskraperne fra 1935–50 uinteressante, tvert imot ble de gitt vesentlig plass. «Kommunismens babelske tårn» som de blir kalt, skremmende som de er i sin form, er begynnelsen på tragedien med rivingen av Moskvas bevaringsverdige miljøer. Den fortsetter til denne dag. Kanskje var det politiske krefter som gjorde det nødvendig med den dominerende plass de hadde i utstillingen.
Det skal sies at tegneteknikken ved de fire–fem meter høye perspektiver var imponerende, de måtte vel være så når de skulle forelegges sjefen til godkjennelse.
For oss som sitter med et nokså stereotypt bilde av arkitekturen, var det forbausende nok elementer ved enkelte som minnet om St. Elia.
Bildet av Krutsjov-tidens enorme prefabrikkerte, dels forfalne boligblokker, som repeteres til langt over grensen til det kjedsommelige, er naturligvis hovedinntrykket av sovjetisk byggeri. Men utstillingen viste et mer nyansert bilde, og underlig nok; det ble bygget hus som i anslag er så originale at en kan driste seg til å tenke at nettopp mangelen på markedsøkonomi ga arkitekten friere spillerom. Enkelte ville også ved sin tilpasning til naturen ha gledet Knut Knutsen.
Skjønnhet
Det er likevel utstillingen «Undertrykte Hus», i hovedsak fra Øst-Tyskland, som gjør sterkest inntrykk. Arven etter Bauhaus. Hus som i den turbulente tid de har gjennomlevet, dels er krigs-skadet, dels er brukt til de underligste formål. Alle har også gjennomlevet de selsomste ombygginger. Nå står de i sin opprinnelige form, og en faller i staver over den skjønnhet de bærer i seg, utført med enkle midler. Kravet til autentisitet ved rehabilitering har vært nådeløst, med omfattende forskning, noe som vil komme fremtidige rehabiliteringer til gode. Bak dette arbeidet står DOCOMOMO, men det er uklart for meg hvor finansieringen kom fra; dette må ha kostet enormt mye.
Kjemper for nytteverdien
Det ble slått fast, både av de utenlandske deltagere og fra russerne selv, at bevaring av den «moderne» periode fortsatt ikke legges vekt på av russiske myndigheter. Og konferansen endte som det seg hør og bør med appell både til borgermesteren, bystyret og til president Putin om å være seg sitt ansvar bevisst. Rivelysten er stor, fortjenesten så enorm ved nybygging at alle midler brukes. Blant annet spres planmessig feilinformasjon i pressen om at trebjelkelag er farlig, noe som i praksis ville medføre at alle hus bygget før 50-årene måtte rives. Derved blir det et folkekrav, og bevaring umulig.
Skal det derfor trekkes en slags konklusjon om konferansen og den lille anelse det var av russisk hverdag, er det bare å registrere at jeg ikke har forutsetninger for å forstå det spill som drives. Men om ikke oligarkene ser den kulturelle verdi av bevaring, kjempes det tappert for at de i alle fall kan se at konstruktivismen har nytteverdi som en del av Moskvas identitet og magnetisme.
Oss selv i egen tid
Er kampen viktig for oss? Det ble ikke en fremtid som konstruktivistene tenkte seg. Ikke engang husene tålte den, selv uten menneskelig medvirkning. Deltaljer og materialer var ofte håpefulle, men såre uskikket til å stå ute i den natt fremtiden skulle vise seg å være.
Med vår erfaring, som slett ikke må oppfattes som livsvisdom, kan vi bare slå fast at håpet brast. Men også vi trenger vyer, eller i det minste tanker om veien fremtiden vil ta. Konstruktivistene tegnet avklarede hus for avklarede mennesker.
Vi har erfart at slike ikke finnes. Likevel, en tidens trend er minimalisme med klar opprinnelse i konstruktivismens arkitektur, men ikke i dens tankeverden. Vår form er basert på eksklusivitet, der livets kompleksitet skyves under teppet, inn i skap eller ned i kjelleren. På den måte lukker vi verden ute, både i oss selv og i den store målestokk.
Arkitekturen kan ikke og skal ikke i sitt uttrykk forvente det fullkomne mennesket. Konstruktivistene kan, nettopp fordi deres utgangspunkt var så forskjellig, gi den nødvendige kontrast til å se oss selv i egen tid.
Før (t.v.) og etter i Dessau.