Arkitektnytt

Den fyller litt opp i et relativt stort tomrom, for det er lite å finne her på berget om arkitekters rolle, selvforståelse, sosialiseringsprosess eller vegen inn i yrket og om forholdet til andre – innenfor og utenfor lauget. Hun har tidligere skrevet en magistergradsoppgave om arkitektrollen i byplanfaget, og ble interessert i disse kollegene som gruppe da hun tidligere arbeidet på Oslo Byplankontor. 

Avhandlingen behandler flere aspekter ved yrket og knytter an til profesjonsteorier og ulike begrepsdannelser innen sosiologi og andre samfunnsvitenskapelige disipliner. Den inneholder selvsagt alle de akademiske c-momenter slike øvinger skal og må ha, men det er også mye å hente på de 250 sidene for de som vil ha litt mer substans for faglig selvrefleksjon.

Sammen med opponentene – Rune Slagstad fra HiO og Kristina Krange fra KTH og White i Stockholm – ble disputasen en utfordrende forestilling. Slagstad plasserer sosiologisk arkitektprofesjonen i et velferdsperspektiv, slik det ble utviklet av Vilhelm Aubert, og spesielt tankevekkende var påstanden om et åpenbart demokratisk underskudd innen det han kaller en paradoksal profesjon. Likeledes virker fraværet av en egen og stødig teori urovekkende med tanke på den makt og innflytelse yrkesgruppa tross alt har. Dette ble også omtalt som et vindskeivt grunnlag for profesjonsutøvelsen, og burde være gjenstand for mye mer oppmerksomhet fra egne rekker.

For å forstå identitet og kultur knyttet til faget, ble Kranges understrekning av at arbeidsmetodene – og spesielt skissering – ikke bare påvirker resultatet, men også forholdet til oppdragsgivere og andre deltakere i prosjekteringsprosessen, et nødvendig innholdsmessig supplement. Hun påpekte også fraværet av miljøaspektet i avhandlingen, noe som hun nå mener er påtakelig – i alle fall på kontorer i Sverige.

Arbeidet med innsamling av materiale – blant annet intervjuer med arkitekter og studenter – har pågått over tid, noe som dessverre gjør framstillingen litt utdatert. Det at Skogheim nesten ensidig har fokusert på en heltefigurer, mens mesteparten av prosjekteringsarbeidet nå foregår i større og mindre grupper, ble begrunnet med at det er sånn arkitekten som oftest – nesten litt parodisk – framstår i mediene. Selv om tittelen viser til klemma mellom kunsten og klienten, er sistnevnte bare fragmentarisk til stede i arbeidet. Og det er synd, fordi noe av det som må ha påvirket oppdrags- og prosjekteringsforholdene mest de siste åra, er trolig nettopp hvordan klienten og klientrollen har endret karakter.

Akkurat som vi som bor i et lite land, mest for spesielt interesserte, er veldig opptatt av hva andre skriver om oss – nesten uansett, blir vi som medlemmer av en liten – og sær – yrkesgruppe tilsvarende smigret av oppmerksomhet. Når doktoranden med rette framhever vårt manglende samfunnsansvar, burde dette blikket fra utsida kunne bidra til en kursjuster­ing både i utdanning og praksis. Skogheims innsats kan utvilsomt også oppfattes som en invitasjon til tidsskriftredaktører og seminararrangører om en videreføring av temaet.

Ragnhild Skogheim
MELLOM KUNSTEN OG KUNDENE – Arkitekters yrkessosialisering og profesjonelle praksis
UiO Oslo 2008