Nyheter
MINNEORD:
Helmer Hofset
Helmer Hofset var en beskjeden mann som var en stor arkitekt som tegnet små hus.
28. juni 2006
Helmer Hofset døde 26. april. For de fleste som studerte arkitektur på NTH/NTNU på den tiden han var lærer og forsker, tror jeg det føles som en merkestein er borte.
Hofset var født i Verdal 27. april 1920, tok realartium i 1941 og leverte sin diplom ved NTH 1947. Han ble ansatt ved NTH i 1950, først som vit.ass. i Bygningsteknologi, i 1954 ble han instituttarkitekt, i 1972 dosent ved Byggekunst og avsluttet som professor.
Fra 1955 av var det utskiftninger i lærerstaben ved NTH. Hans Granum ble ny professor i Bygningsteknologi, Arne Korsmo ny professor i det som da hette Byggekunst 2, Bjarne Louis Mohr ble professor i By- og regionplanlegging.
Erling Gjone forble en tradisjonsbærer. Likeså Arne E. Holm.
De var alle mennesker som satte sitt preg på avdelingen. Sterke viljer med definerte mål, ikke alltid villige til å arbeide sammen. Bak disse var det andre som også preget avdelingen: Nic Stabell, Jarle Øyasæter, Lars Tiller, Halvdan Ljøsne, Ramon Isern, Robert Wigen, Gunnar S. Gundersen, Nils Ole Lund. Og Helmer Hofset.
Han ble Helmer for alle. Ikke alltid grei å komme innpå. Til tider blyg, til tider fjern, ikke flink med ord, men alltid en som stod for sammenhengene i faget. Tror knapt det var noen annen enn Helmer som i sitt virke så intenst representerte sammenhengen mellom det estetiske og det praktisk bygningsmessige.
NTH hadde en lang tradisjon for det. Professor Bugge hadde da NTH var ganske nytt, bygd en serie små prøvehus langs vestsiden av Gløshaugplatået. For en som vokste opp ikke langt derfra, var prøvehusene en karakteristisk del av NTH. I Canada fortalte byggforskere fra det nasjonale byggforskningsenteret i Ottawa at deres senter var bygget opp etter modell av det arkitektavdelingen ved NTH hadde etablert – at arkitekturen stod sentralt i forskningen for å kunne kombinere det estetiske og det praktiske.
Slik sett gikk Helmer inn i en tradisjon etablert fra da NTH var et ungt universitet.
Slik jeg kjente Helmer, gjorde han ikke vesen av selv. Markedsføring, PR, image, akvisisjon, spisse albuer var ham fjernt. Han var dypt involvert i arkitekturen. Ingen sideblikk. Slik en kunstner blir ett med det kunstneren skaper.
Helmers instrumenter, palett, medium, var medmennesker, nytte og tre.
Når man snakker om forbindelsene mellom norsk og japansk trearkitektur, kan det være andre har fått mer omtale enn Helmer. Men når man går inn i det som er typisk for den enkle japanske arkitekturen, målbestemt av tatamimattene, er det knapt noen som har ligget dette så nær som Helmer. Ikke for å kopiere, men fordi hans målsetninger, og andres med han, var det samme målet om en enkel, oppriktig, nyttig og sparsom arkitektur.
Man fant slike målsetninger i historisk tid i Japan. Det var målsetningene om enkelhet delvis bestemt av de som hersket. Fra 1600-tallet, med Tokugawa-regimet, var samfunnet av Shogun Ieyasu Togugawa delt inn i klasser basert på konfuciansk samfunnsorden, og klassene hadde blitt gitt regler for hvordan de skulle leve og bo.
I Norge kunne vi fått en demokratisk bygningskultur der vi kunne fått større kontroll over vår egen skjebne enn vi nå har. En sterk årsak til dette ville vært det arbeidet som ble gjort på NTH med modulsamordning. Man hadde ikke behøvd ferdighusfabrikker, men trelasthandlere, standardisering og arkitekters tegninger.
Når Helmer tegnet et hus og det skulle bygges, hadde han alt klart på forhånd. Slik vi alle kunne hatt det. Det fortelles at Robert Wigen og Helmer satte opp Helmers hytte i løpet av en uke. Med sitt eget hus hadde Helmer alle tegninger og kapplister klare. Alle lengder ble skåret på forhånd på trelastlageret, og det tok 14 dager å reise huset og få det tett.
Helmer Hofset, og den kulturen han representerte, skulle vært motvekten til såkalte ferdighusfabrikker. Sorgen er, for min del, at NAL aldri fulgte opp det arbeidet som ble gjort. «Bonytt» ble arkitektenes våpendragere i striden med ferdighusene. Når man så vet at Helmers, og mange andres hus, ikke kostet mer enn ferdighusene, ofte mindre og med bedre kvalitet, da er det lov å skrive at noe gikk fullstendig galt. Kataloger med juksete perspektiver ble lokkematen, mens arkitektene ble beskrevet som livsfjerne.
Mens Shogunatet bestemte i Japan, kunne vi, her, hatt en kultur som på mange vis stemte overens med norske tradisjoner – lysten, gleden og evnen til selvbestemmelse.
Ingvill M. Arhaug leverte i 2000 ved NTNU en diplomoppgave om Helmer Hofset. Den er en glede å lese fordi den er skrevet av en som har latt seg begeistre, skrevet i kjærlighet og nyttig på så vis at den beskriver Helmer Hofsets virksomhet og noen av årsakene til hans virksomhet som arkitekt. Bl.a. faren som var folkehøgskolestyrer og snekret det meste de trengte hjemme. Han vokste opp virkelighetsnært.
Da Helmer Hofset ble tildelt Treprisen i 1975 sa han: «For meg synes det som om fremtiden tilhører de mer åpne systemer, med standardiserte masseprodukter, modulsamordnete og med delvis håndverksmessig montasje og bygging.»
Ingvill M. Arhaug skriver i den forbindelsen at «det var stort for flere, ikke bare Helmer selv, at Treprisen i 1975 gikk til Helmer. Det var en anerkjennelse av den nøkterne, men rike arkitekturen han stod for. Og alle som hadde jobbet sammen med han i tiden på NTH sier de følte det de hadde jobbet med ble verdsatt».
Det fortelles om Helmer Hofset at han kunne sitte på sengekanten med noen ruteark og løse problemer på uhyre fornuftig-puritansk vis. En professor i et tilgrensende fag hadde tegnet sitt eget hus. Kunne Helmer vennligst se på det? Helmer kom tilbake noen dager etter med «det samme huset», bare med halvparten så mange kvadratmeter. Fikk han betalt for de hundretusener han hadde spart den andre? Neppe. Tok han seg betalt? Lite trolig. Han visste han hadde gjort en god jobb.
Og det er ikke alle arkitekter forunt å få en byggemåte oppkalt etter seg. På et vis blir Helmers evige ettermæle «Helmer-panelet». Så kan den som ikke vet, finne ut hva det er. Mens Helmer ett eller annet sted fra er stolt og glad over de spor han har satt.
Hofset var født i Verdal 27. april 1920, tok realartium i 1941 og leverte sin diplom ved NTH 1947. Han ble ansatt ved NTH i 1950, først som vit.ass. i Bygningsteknologi, i 1954 ble han instituttarkitekt, i 1972 dosent ved Byggekunst og avsluttet som professor.
Fra 1955 av var det utskiftninger i lærerstaben ved NTH. Hans Granum ble ny professor i Bygningsteknologi, Arne Korsmo ny professor i det som da hette Byggekunst 2, Bjarne Louis Mohr ble professor i By- og regionplanlegging.
Erling Gjone forble en tradisjonsbærer. Likeså Arne E. Holm.
De var alle mennesker som satte sitt preg på avdelingen. Sterke viljer med definerte mål, ikke alltid villige til å arbeide sammen. Bak disse var det andre som også preget avdelingen: Nic Stabell, Jarle Øyasæter, Lars Tiller, Halvdan Ljøsne, Ramon Isern, Robert Wigen, Gunnar S. Gundersen, Nils Ole Lund. Og Helmer Hofset.
Han ble Helmer for alle. Ikke alltid grei å komme innpå. Til tider blyg, til tider fjern, ikke flink med ord, men alltid en som stod for sammenhengene i faget. Tror knapt det var noen annen enn Helmer som i sitt virke så intenst representerte sammenhengen mellom det estetiske og det praktisk bygningsmessige.
NTH hadde en lang tradisjon for det. Professor Bugge hadde da NTH var ganske nytt, bygd en serie små prøvehus langs vestsiden av Gløshaugplatået. For en som vokste opp ikke langt derfra, var prøvehusene en karakteristisk del av NTH. I Canada fortalte byggforskere fra det nasjonale byggforskningsenteret i Ottawa at deres senter var bygget opp etter modell av det arkitektavdelingen ved NTH hadde etablert – at arkitekturen stod sentralt i forskningen for å kunne kombinere det estetiske og det praktiske.
Slik sett gikk Helmer inn i en tradisjon etablert fra da NTH var et ungt universitet.
Slik jeg kjente Helmer, gjorde han ikke vesen av selv. Markedsføring, PR, image, akvisisjon, spisse albuer var ham fjernt. Han var dypt involvert i arkitekturen. Ingen sideblikk. Slik en kunstner blir ett med det kunstneren skaper.
Helmers instrumenter, palett, medium, var medmennesker, nytte og tre.
Når man snakker om forbindelsene mellom norsk og japansk trearkitektur, kan det være andre har fått mer omtale enn Helmer. Men når man går inn i det som er typisk for den enkle japanske arkitekturen, målbestemt av tatamimattene, er det knapt noen som har ligget dette så nær som Helmer. Ikke for å kopiere, men fordi hans målsetninger, og andres med han, var det samme målet om en enkel, oppriktig, nyttig og sparsom arkitektur.
Man fant slike målsetninger i historisk tid i Japan. Det var målsetningene om enkelhet delvis bestemt av de som hersket. Fra 1600-tallet, med Tokugawa-regimet, var samfunnet av Shogun Ieyasu Togugawa delt inn i klasser basert på konfuciansk samfunnsorden, og klassene hadde blitt gitt regler for hvordan de skulle leve og bo.
I Norge kunne vi fått en demokratisk bygningskultur der vi kunne fått større kontroll over vår egen skjebne enn vi nå har. En sterk årsak til dette ville vært det arbeidet som ble gjort på NTH med modulsamordning. Man hadde ikke behøvd ferdighusfabrikker, men trelasthandlere, standardisering og arkitekters tegninger.
Når Helmer tegnet et hus og det skulle bygges, hadde han alt klart på forhånd. Slik vi alle kunne hatt det. Det fortelles at Robert Wigen og Helmer satte opp Helmers hytte i løpet av en uke. Med sitt eget hus hadde Helmer alle tegninger og kapplister klare. Alle lengder ble skåret på forhånd på trelastlageret, og det tok 14 dager å reise huset og få det tett.
Helmer Hofset, og den kulturen han representerte, skulle vært motvekten til såkalte ferdighusfabrikker. Sorgen er, for min del, at NAL aldri fulgte opp det arbeidet som ble gjort. «Bonytt» ble arkitektenes våpendragere i striden med ferdighusene. Når man så vet at Helmers, og mange andres hus, ikke kostet mer enn ferdighusene, ofte mindre og med bedre kvalitet, da er det lov å skrive at noe gikk fullstendig galt. Kataloger med juksete perspektiver ble lokkematen, mens arkitektene ble beskrevet som livsfjerne.
Mens Shogunatet bestemte i Japan, kunne vi, her, hatt en kultur som på mange vis stemte overens med norske tradisjoner – lysten, gleden og evnen til selvbestemmelse.
Ingvill M. Arhaug leverte i 2000 ved NTNU en diplomoppgave om Helmer Hofset. Den er en glede å lese fordi den er skrevet av en som har latt seg begeistre, skrevet i kjærlighet og nyttig på så vis at den beskriver Helmer Hofsets virksomhet og noen av årsakene til hans virksomhet som arkitekt. Bl.a. faren som var folkehøgskolestyrer og snekret det meste de trengte hjemme. Han vokste opp virkelighetsnært.
Da Helmer Hofset ble tildelt Treprisen i 1975 sa han: «For meg synes det som om fremtiden tilhører de mer åpne systemer, med standardiserte masseprodukter, modulsamordnete og med delvis håndverksmessig montasje og bygging.»
Ingvill M. Arhaug skriver i den forbindelsen at «det var stort for flere, ikke bare Helmer selv, at Treprisen i 1975 gikk til Helmer. Det var en anerkjennelse av den nøkterne, men rike arkitekturen han stod for. Og alle som hadde jobbet sammen med han i tiden på NTH sier de følte det de hadde jobbet med ble verdsatt».
Det fortelles om Helmer Hofset at han kunne sitte på sengekanten med noen ruteark og løse problemer på uhyre fornuftig-puritansk vis. En professor i et tilgrensende fag hadde tegnet sitt eget hus. Kunne Helmer vennligst se på det? Helmer kom tilbake noen dager etter med «det samme huset», bare med halvparten så mange kvadratmeter. Fikk han betalt for de hundretusener han hadde spart den andre? Neppe. Tok han seg betalt? Lite trolig. Han visste han hadde gjort en god jobb.
Og det er ikke alle arkitekter forunt å få en byggemåte oppkalt etter seg. På et vis blir Helmers evige ettermæle «Helmer-panelet». Så kan den som ikke vet, finne ut hva det er. Mens Helmer ett eller annet sted fra er stolt og glad over de spor han har satt.
Hofsets egen bolig i Trondheim. Foto: Fra Treprisboken.