Nyheter
- Heldige Arendal, som har Anne Marie Falck
I en tid som nesten ensidig verdsetter folk etter hva de makter å skrape til seg av penger og omsettelig gods, er det en lise for sjelen å oppleve et menneske som med glede gir av sin tid og sine penger til fellesskapets beste. Anne Marie Falck i Arendal er et slikt lyspunkt. Straks før jul ga hun ut ei nydelig lita bok om skulptur i Arendal.
1. mars 2005
Skulptur i Arendal, forfattet og utgitt av Anne Marie Falck, koster kr. 250,- og kan kjøpes hos alle bokhandlere i Arendal, samt i Norlis bokhandel i Oslo. Men skynd dere, opplaget er bare 1000.
ISBN: 82–303–0333–9.
ISBN: 82–303–0333–9.
Boka åpner, som seg hør og bør, med En innledning. Her settes byens kunstverker inn i en større sammenheng, først og fremst ved en kortfattet, og lettlest, innføring i generell kunstteori. Så kommer et kapittel av spesiell interesse: Arendals skulpturer på 1700–tallet. Med ett unntak er de forsvunnet, eller rettere sagt, forvitret. For de var alle utført i bemalt treverk. Men via gamle byprospekter kan mange av dem identifiseres. De fleste stod som prydninger på storborgerskapets bygninger. Helst på taket, i pakt med samtidig europeisk mote. Kapitlet blir derfor ikke bare kunsthistorie, men også arkitekturhistorie.
130 av bokas 168 sider er imidlertid, som tittelen antyder, viet dagens skulptur i byen. Hvert kunstverk er vist med et helsides foto (21x21 cm), samt én til to sider tekst. Her kunne det lett blitt oppramsing. Men siden hvert arbeid har sin egen historie, så blir det tvert om morsom lesning. Du får vite hvem som står bak innkjøpet, og hvorfor, samt en faglig kommentar til selve kunstverket. Der det gjelder portretter, følger også en kortfattet biografi. Samvirket mellom kunstverket og omgivelsene blir også diskutert. De aktuelle kunstnere får stort sett også en liten omtale.
Artiklene holder, så vidt jeg kan bedømme det, en høg faglig standard. Samtidig er de lettleste. Dertil er boka vakker. Kort sagt et eksempel til etterfølgelse.
Ildsjeler som A. M. Falck kan en ikke regne med å finne mange maken til, om noen i det hele tatt. Men en hver kommune som har ett eller flere kunstverk montert ute i sitt offentlige rom, burde etter min mening føle seg inspirert av hennes arbeid, og følge hennes eksempel – for egen kommunal regning! Såpass skylder man vel egentlig sine innbyggere? (Hvorvidt det ennå finnes oppegående kultur- etater her i landet, se det er et annet spørsmål.)
Utover det faktum at boka har lokal interesse, og er et eksempel til etterfølgelse for andre kommuner, tør jeg anbefale den brukt eksempelvis ved undervisning i byestetikk. Folk som er interessert i fortidsminnevern, vil også ha glede av den. Det gjelder ikke minst av kommentarene vedrørende flytting av skulpturer, og dermed diskusjonen vedrørende samspillet mellom sted og skulptur.