Arkitektnytt

Hans-Jacob Roald er seniorarkitekt i Bergen kommune og underviser i arealplanlegging ved Høgskolen i Bergen. Han har skrevet mye om Bergen og spesielt om byens planverk, blant annet i referanseverket «Byplanen – en historie om utviklingen av Bergen by» og i «Arkitekturguide Bergen». Vi møter ham i stille korridorer på Etat for plan og geodata for å lære om hvordan byen skiller seg ut i norsk planhistorie.
  

Roald kommer raskt frem til januar 1916. Da inntraff en særdeles viktig begivenhet: Det meste av Bergen sentrum brant ned til grunnen. Samme år fikk man en ny byplan. Denne har preget byen siden, og ifølge Roald er hendelsen blitt så skjellsettende at man kan utlede det han kaller en «Bergensdiagnose» fra den påfølgende planprosessen. 
 

– Den gangen hadde man en internasjonal konkurranse, med en internasjonal jury. Det spesielle var at man ba om fasade- og plantegninger i 1:200 av hele brannområdet etter at vinneren var kåret og planen vedtatt. Det ga en helhet som både arkitekter og formannskap var lojale overfor i ettertid, og resultatet var landets aller beste byplangrep. Og det er verdt å nevne arkitekt Richard Tønnessen som byplansjef i denne perioden, en kapasitet helt på høyde med Harald Hals og Sverre Pedersen!
 

Roald forteller at planen og prosessen imidlertid ble angrepet fra mange kanter, både fra byens arkitektforening og ordføreren selv. Ordføreren engasjerte den berømte tyske byplanleggeren Hermann Jansen til å lansere en alternativ plan.
 

– Debatten var meget heftig, en heftighet som stadig hjemsøker byen. Bergen arkitektforening ønsket seg ikke en åpen konkurranse og fremmet i stedet sitt eget motforslag underveis. Heldigvis hadde formannskapet og Tønnessen ryggrad til å stå imot presset. Man klarte å sikre kvalitet i både prosess og gjennomføring, uten den type dispensasjonisme som vi ser i dag, der bygg stadig får avvike fra reguleringsplanen.

Ifølge Roald har Oslo hatt en «adderende byplantradisjon». For hver ny oppgave som skulle bygges, kom et nytt felt utenfor det eksisterende. Men i Bergen var bybrannene en drivkraft for en lagdelt by. Byen har utviklet seg gradvis rundt allmenningene, som skulle forhindre at branner spredte seg. Disse branngatene gjør også at byggeskikken blir leselig: På hver sin side kan du finne bygg fra to helt forskjellig epoker. Sentrum kan leses som en åpen kulturhistorisk bok, forteller Roald. 
 

– Gjennom 800 år utviklet byen seg slik, lag på lag oppå hverandre. 
 

I tillegg til landskapet og bybrannene er det staheten som har formet Bergen. Dette skiller den fra mange andre norske byer, mener Hans-Jacob Roald.
 

– Under dansketiden, for eksempel, foreslo kongene moderne byplaner for «sine» byer. Kristiania fikk kvadraturen, Trondheim fikk sin barokkplan. Byene ble formet med orden og geometri. Men Bergen ble aldri noe «Christianberg», bergenserne kjempet mot de minste endringer i byplanen med utrolig fantasifullhet og styrke. Og det har skapt en byplantradisjon som er enestående. 
 

– I tillegg til det enestående samspillet mellom allmenningene og landskapet, har man integrert sammenhengende grøntdrag som binder bydelene sammen. Dette klarte man for eksempel med utviklingen av Sandviken og bydelen Nymark på begynnelsen av 1900-tallet, der gatenettet ble nyansert, og natur- og kulturminner ivaretatt.
 

Tradisjonen ble brutt med byspredningen utover på 1900-tallet. Men så tok man grep igjen under byfornyelsen på 1970- og 1980-tallet. Da skjedde en storstilt oppussing av sentrale boligområder og offentlige byrom.
 

– Bergen havnet igjen på høyden internasjonalt, og det var nettopp den sammenhengende byromstrukturen som ble revitalisert. Det viser at man kan koke god suppe på en kjempegod spiker, sier Roald.
 

Det neste og foreløpig siste kvalitetsspranget er utviklingen med Bybanen, som tragisk nok snublet på bryggekanten i forrige runde, ifølge Roald.
 

– Og der har vi et kjennetegn ved byen med negativt fortegn: Hvordan pendelen svinger, og man i perioder havner i en historiefelle som blir innadvendt og selvopptatt. Bryggediskusjonen er et typisk eksempel på dette.
 

– Denne frykten for utvikling svinger frem og tilbake som en pendel, og det har skjedd mange ganger før bybanen. Det holdt på å gå galt under utbyggingen av universitetet. Noen ville til og med legge det til Stavanger for å unngå at man bygget så «stygge hus» oppe på haugen. Det har skjedd med veiutbygginger og i flere andre runder. Byen har et gjennomgående ambivalent forhold til det nye. Men den tar ikke lett på det, det skal den ha. Og noen ganger fører provinsialismen til det kvalitativt særegne.
 

– Ja, jeg tror det. Jeg jobbet en stund i Oslo, og der var ikke denne holdningen så ?fremtredende. Det handler om en ekstrem kjærlighet til byen, som noen ganger kan grense mot blindhet. Ett eksempel er debatten etter bybrannen i 1916. Mens byen lå fullstendig i ruiner, skrev byråkratene et hyllingsdikt om hvor vakker byen var i saksfremstillingen til den nye planen. I Oslo, derimot, skrev Harald Hals litt senere om en stygg by i vakkert landskap, til tross for at den ikke var noen ruin. 
 

Et annet eksempel fra 1916 er at alle aktørene, også Jansen, henviste til en eller annen form for «Bergenstradisjon» i forslagene. De lot bevisst være å nevne internasjonale forbilder, selv om disse var påfallende, ifølge Roald.
 

– Også her skiller byen seg fra Oslo og Hals, som flittig nevnte og diskuterte internasjonale strømninger. Jansen, derimot, legitimerte en moderne byplan med at «sånn ville en gammel Bergenser ha gjort». Her skulle Jansen selge sin moderne plan til en befolkning med en dyp, iboende skepsis til modernitet, som samtidig gjerne vil være moderne.
 

Roald mener det har vært en gjennomgående tendens i Bergen å ta med seg fortiden inn i fremtiden.       

– Dette er, tross all hurlomhei, positivt. Uten historisk forankring mister man seg selv. Helt fra de tidligste epokene, der det meste dreide seg om sentrum og sentrumsutvidelse, har det vært en bevissthet rundt byens arkitektoniske kanon. Til og med da funksjonalismen kom, produserte man rektangulære hus med saltak på Landås, for eksempel. Og noen av mine nestorer, som Kåre Frølich og Sverre Lied, var ivrige medlemmer av fortidsminneforeningen. De var ikke funksjonalister som vendte fortiden ryggen. De så seg som en slags ringbærere som førte arven videre.
 

Det var først med de nye forstadsområdene på 1970- og 1980-tallet at man kunne snakke om et brudd.

– Det ble en epoke der man mistet geografisk kontakt med sentrum og med sitt eget landskap. Selv Fyllingsdalen hadde bygd videre på en sammenhengende grønnstruktur og et bevisst forhold til landskapet. Men feltutbyggingene på 70- og 80-tallet dannet helt uavhengige, spredte enklaver, uten et overordnet plangrep som bandt dem sammen med resten av byen. Arkitekturguide Bergen gir epoken 1980-1989 overskriften: «Fremad i alle retninger», mens årene 1990–1998 symptomatisk nok fikk tittelen «Broket byggeskikk i beste byggeland», humrer Roald. 
 

Hans-Jacob Roald spør seg om byspredningsepoken vil bli stående som en parentes i historien – eller vil den fortsette inn i de neste hundre år?
 

– Da brannene styrte byutviklingen, var det på mange måter enklere. Da kunne man ta nye stilidealer og lage helhetlige byromskomposisjoner. Nå er det mye mer komplisert, av flere grunner. Vi har på mange måter problemer med å sette overskrift på vår egen tid. Bevissthet rundt stil og historiske referanser har vi kastet på båten. Roald nevner T.S. Eliot, som har skrevet at enhver epoke har anledning til å omfavne hele historien – eller forkaste den.
 

– Le Corbusier var en av dem som forkastet historien. Derfra og fremover skulle det ikke være noen stil. Er det fortsatt der vi er nå? Er det klimaspørsmålet som skal være det viktigste parameteret for hvordan vi lager by og arkitektur i dag? I kombinasjon med forskriftsveldet? Kan man lage meningsfulle bymiljøer ut av slikt?
 

Roald avslutter med et hjertesukk. 

– Som arkitekter kan vi uansett ikke løpe fra ansvaret for å søke et estetisk uttrykk for våre fellesverdier. Vi må la dette prege våre nye tettsteder, som det skal bli mange flere av. Både Tønnessen og Hals var overbeviste om at vi ikke kunne bygge byer av «her-kommer-jeg»-arkitektur. Kanskje er det for lenge siden sist det brant i Bergen.