Hatt
Å betrakte hattene. Variantene; materialer, former, farger, størrelser. Å ta en av dem, dreie den rundt, se den fra mange kanter (en side av gangen). Å kjenne den i hånden, hendene. Å ta den i besittelse, å eie den.
Å ta hatten på. Den er ute av syne. Den kjennes pressende mot tinningen. Forskyve den litt, trykke den bedre fast. Å gå ut i solen. Ane bremmen og merke dens skygge over øynene. Å kjenne beskyttelsen som en skjerm over ansikt og nakke, mot den dirrende sol.
Å vandre rundt med hatt på. Ta den av i skyggen, tørke svetten av pannen hvor hatten har festet et inntrykk. Den fornemmes enda rundt hodet, mens den samtidig holdes i hånden. Hånden som vifter hatten frem og tilbake foran ansiktet for en sval lufting.
***
Likevel ikke å gå ut, uten å se seg i speilet. Å se seg selv med hatt. Se seg selv som en annen, en ny. Med egne øyne, med leken av en annens blikk. En annen hatt, seg selv som enda en annen. Eller den hatten, og enda en annen. Å føle seg fin. Den, ja, den hatten!
Å vandre ut på nytt. En ny gange, holdning, maske, – høyere. Merke de andres blikk; overrasket? høflig? smilende? hånlig? misunnelig? Å hilse; med hånden å løfte hatten, nikke, sette den tilbake. En annen likeledes, et speil, en refleks.
***
Å tenke seg en hatt. En helt ny hatt, å planlegge den. Skaffe materiale, finne frem det nødvendige verktøy, å lage en hatt. Hatten blir et eget verk. Hatten er egen eiendom. Hatten er i eget bruk. Hatten er mitt eget kjennemerke.
Å kjøpe seg en hatt. Den er laget av en annen, etter hans idé og virksomhet. Det er hans spor. En form, som slik den er, aksepteres og settes på hodet. Den gir meg beskyttelsen mot solen og heten. Han har gitt meg sitt verk. Jeg har gjort det til mitt kjennemerke.
***
Å bruke en hatt. Den slites, forandrer langsomt sin form, den tar preg av hodet, av hånden, hendene. En tid kan den få nesten et personlig preg, en patina. Langsomt blir den tjafset, utslitt. Den kan til nød gjøre tjenesten å beskytte hodet i de varmeste dager. Den kan ikke lenger vises frem, ikke som verdig kjennemerke.
***
Å betrakte de andres hatter. De iakttas, de røres ikke. Noen av filt, av strå, av lin. Noen høye, noen vide. Noen mørkere enn de lyse. Alle fargene. Alle unødvendighetene, båndene, fjærene, blomstene; pynten. Alt fremstilt, gitt til syne, meddelt, i materialet, fargen, fasongen: Formen.
Å fatte de andres hatter. Den ene stor, flott og feiende, den andre beskjeden, uanselig.
***
Å innrette seg, etter hattene.
***
Nei, ingen har lenger hatt. Ingen slik beskyttelse, ingen slik fornemmelse, intet slikt tegn på tilhørighet eller status.
Det brukes andre midler.
Du har vel allerede dannet deg dine bilder av hatter.
