Arkitektnytt

Steen-prosjektet i Parkveien bak Slottet har versert i media i 20 år. Det inneholder flere betydelige utfordringer: førsteklasses antikvarisk restaurering av Norges første sveitserhus og et murhus fra samme periode, en etterlengtet løsning på en farlig trafikksituasjon, og i tillegg muligheten for å skape 80 boliger rundt et nytt og vakkert lite byrom for enden av Wergelandsveien.

Men med statsråd Hareides raske pennestrøk blir det vanskelig å gjennomføre noe av dette. Og den største taperen ser ut til å bli de historisk viktige husene som ikke blir restaurert til sin fordums prakt.

For 20 år siden ble den første reguleringsplanen for tomten laget i samarbeid med byplankontoret og samtidig lagt død i flere år. Årsaken var at tunnelen fra Majorstuen til sentrum var lansert og den ville munne ut nettopp i Steens tomteområde. En bevaringsplan for området rundt ble lansert samtidig, dvs. Bag Slottet-planen, men Steen-tomten ble ikke med i denne planen. Interessant nok var antikvarene den gang villige til å ofre disse verdifulle husene på bilens alter, og tomten ligger derfor fortsatt uregulert.

Da Majorstutunnelen endelig var skrinlagt, ble det sparket nytt liv i planene for Steen-tomten. De ble presentert for byantikvar, naboer og til slutt bydelsutvalg, som ønsket et stort innslag av omsorgsboliger i prosjektet. Dette ønsket ble imøtekommet og bystyret sluttet seg til reguleringsplanen gjennom et tilnærmet enstemmig vedtak. Kommunen begrunnet vedtaket med et sterkt ønske om boliger i indre by og viktige verneinteresser.

For å kunne realisere omsorgsboliger og gjennomføre kvartalsreparasjonen, ble det foreslått at ett av husene ble flyttet til Folkemuseet på Bygdøy. Grunnen var at dette huset allerede var blitt inneklemt bak de store murhusene mot Uranienborgveien og Parkveien på slutten av 1800-tallet. Dette ene huset lå også i veien for å kunne skape en helhetlig og harmonisk plan, mens de to andre husene ble en selvfølgelig del av planen. Av de tre verneverdige husene ville altså to bli restaurert på stedet, mens det tredje, som var inneklemt, kunne flyttes for å bli restaurert. Folkemuseet ønsket dette ene huset og staket også ut tomten for det. Det ble avtalt at eierne ville bekoste nedtagning og oppføring på Folkemuseet, førsteklasses antikvarisk restaurering og et økonomisk tilskudd i flere år. Der kunne huset bokstavelig talt komme frem i lyset og samtidig hedre Camilla Collett, som var husets første beboer. Avtale ble inngått i 1998, og Folkemuseets styre ble holdt jevnlig orientert om prosjektutviklingen etter hvert som stafettpinnen ble overdratt fra det ene styret til det andre og fra direktør til direktør. Så skjedde det noe i 2002: Folkemuseet skiftet direktør nok en gang, og avtalen ble brutt. Man ønsket ikke lenger dette huset.

Tomteeierne har imidlertid vært mer interessert i å skape en vakker kvartalsløsning for å hedre Bertel O. Steens minne enn å krige med Folkemuseet. Sammen med Oslo kommune satte man derfor i gang et søk på alternative tomter, og dette ble meddelt departementet. Vi får bare anta at statsråden var kjent med dette da han satte sluttstrek? Eiernes ønske har hele tiden vært å skape et kvalitetsrikt og godt prosjekt som ville gi positiv resonans fra alle berørte. De har aldri inntatt spekulantens rolle eller vært opptatt av store gevinster. De har derfor tilbudt seg å gjennomføre full antikvarisk restaurering av de gamle husene, som ble kalkulert til ca. 20 millioner kroner, men uten realisering av de omliggende boligene ville prosjektet gå med et stort tap. Noe vakkert byrom ville da heller ikke bli mulig å skape. Og den farlige trafikksituasjonen vil fortsette. Det hører med til sjeldenhetene at noen tilbyr frivillig restauring av verneverdige hus til en slik standard.

Denne saken er også et eklatant eksempel på at muligheten for et godt samspill mellom private og offentlige interesser er blitt torpedert, og det i et viktig byutviklingsprosjekt i hovedstaden. Den avdekker også en mangel på innsikt og forståelse, samt politisk vilje til samarbeid. Den avdekker på mange måter også en sjelden naivitet, som er svært sørgelig for bevaringstanken.

Med vedtaket som statsråd Hareide nå har fattet, vil det ikke være mulig å

• få til en byplanmessig helhetsløsning
• bygge omsorgsboliger som bydelen sårt trenger
• restaurere de verdifulle gamle husene uten midler til å gjøre noe.

I sin pressemelding sier statsråd Hareide at han er opptatt av bevaring. Vi utfordrer statsråden til å orientere om hvordan han ser for seg en løsning for denne tomten, dvs. byplanmessig, bevaringsmessig og økonomisk. Siden vi har arbeidet med ulike alternativer i snart 20 år med ønske om å komme frem til en god løsning på dette kvartalet, imøteser vi statsrådens svar.