Arkitektnytt

«Du burde bli arkitekt, du som er så flink til å tegne.» Hvor mange vordende arkitekter har ikke fått høre disse ordene i oppveksten? En oppfordring til å satse på et yrke som er både kreativt og teknisk, både fritt og kunstnerisk, men også fornuftig og trygt. Spørsmålet er likevel hvor kunstnerisk arkitektfaget egentlig er i våre dager. Håndtegningen, den som gjorde at så mange forelsket seg i faget i utgangspunktet, er på vei ut. Det meste som tegnes av arkitekter i dag, tegnes digitalt, på – og i stadig flere tilfeller av – en datamaskin.

Det er for få som setter spørsmålstegn ved hva som egentlig går tapt, og hvor lett vi har tatt inn over oss det digitale mediet som hovedverktøy, mener Siv Helene Stangeland i Helen & Hard. Da hun tok doktorgrad, undersøkte hun hva det er som skjer når hun tegner for hånd.

– Det er forskning som viser at når man tegner for hånd, er en større del av hjernen aktivert. Kroppen kommer mer med. Tegner man med blyant, er kroppen naturlig med i bevegelsen, sier Stangeland, som tidligere i år deltok på en utstilling i regi av Stavanger arkitektforening, der arkitekter stilte ut tegningene sine.

Man er i dialog med det man tegner på en helt annen måte enn når man tegner digitalt, påpeker hun. Hun tegner selv hver morgen, i ti til tretti minutter, og det kan være både prosjektrelatert og helt fritt.

– Det er en prosess hvor du selv merker og får en respons på det du tegner, som er sanselig. Det å tegne for hånd gir mulighet for å utforske, man kan tegne noe man ikke helt vet hva er, og det glipper ofte i det digitale mediet der man gjerne skal vite hva man gjør før man gjør det.

– I håndtegning kan man få med seg et helt annet spekter av atmosfære, poetiske kvaliteter og sammenhenger som ikke er rasjonelle, men som er kjempeviktige, og griper helt andre estetiske erfaringer og opplevelsesdimensjoner, sier Stangeland.

Håndtegning kan noe annet, mener hun.

SUPPLEMENT TIL DIGITALE VERKTØY

Stangeland vurderte å bli kunstner i stedet for arkitekt. At hun likevel valgte arkitekturen, etter å ha hospitert på kunstakademiet i Barcelona i ett år, handlet om at hun ikke fant seg til ro med å konstant skulle definere sine egne rammer, og måtte svare på hvorfor arbeidet var viktig.

Det kreative har hun likevel fått utløp for som arkitekt.

– Jeg har aldri følt at jeg har manglet det rommet. Det går det alltid an å skape, uansett prosjekt. Er man kreativ, kan man alltid være med og påvirke rammene for de oppgavene man får. Til og med i de mest kommersielle boligprosjekter finnes det alltid lommer for kreativitet, for eksempel i fargesammensetninger eller i utforming av en utomhusplan som ikke koster mer, men hvor det likevel er rom for å skape byggekunst.

Håndtegning som supplement til digitale verktøy er noe arkitekter bør utforske mer, mener hun.

– Når stadig mer av faget blir digitalisert, synes jeg det er viktig at vi forblir spesialister der faget har sin kjerne, nemlig i helhetsformgivning og i opplevelseskvaliteter.

– Det geniale med å tegne er at du får en estetisk erfaring mens du tegner, sansene er med, og det poetiske og atmosfæriske får ut- spille seg, selv om bygget ikke står der. Det er en måte å være i kontakt med det man ønsker skal være der til slutt helt fra starten, sier Stangeland.

UNDERSØKENDE INTUISJON

– Det eneste positive jeg kan tenke meg med klikk er at det minner meg om da jeg steppet, ler Kari Brodtkorb. Etter en 52 år lang karriere gikk hun av med pensjon og solgte firmaet sitt i 2018. I alle år har hun vært bevisst betydningen av kropp og bevegelse i rom, som forutsetning for å skape god arkitektur – gjennom både dans som inspirasjon og det hun kaller håndens intuisjon og undersøkende kraft.

– Når du beveger deg, skjer det noe i hele kroppen, og det oppstår uventede og frie streker. Et klikk på en dataskjerm er ikke det samme som å bevege seg.

Da hun studerte på NTH, var det kunstneren Håkon Bleken som var hennes viktigste lærer, og det bløte blyet og det grove, rufsete skissepapiret har alltid vært en lidenskap.

– Som leder av et arkitektkontor var det trist å se hvordan håndtegningene ble borte. Jeg opplevde til og med at unge arkitekter kom og sa «nei, det kan vi ikke».

Da hun nylig gikk gjennom arkivene sine, kom hun over det gamle håndtegnede forprosjektet til et av sine mest kjente bygg: Stranden på Aker brygge.

– 25.000 kvadratmeter, tegnet på frihånd, uten linjal. Prosjektet var likevel tydelig nok og ble godkjent av utbygger og planmyndigheten. På den tiden hadde også oppdragsgivere en forståelse for at skisse- og forprosjekter var faser underveis. Dagens digitale presentasjoner, selv for skisseprosjekter, blir med sin presisjon ofte oppfattet som ferdig prosjekt.

På kontoret hennes ble det tegnet for hånd fram til midt på 1990-tallet. Da datamaskinene tok over, erfarte Nissen Brodtkorb at det faktisk ble brukt mer prosjekteringstid per kvadratmeter enn da alt ble tegnet for hånd.

– Samtidsarkitekturen trenger empati, men dagens arkitektur får ofte et klinisk uttrykk. Dette er også påpekt ved Arkitekturopprøret, noe jeg ofte kan gi min tilslutning.

Det er nærliggende å tenke at det har en sammenheng med håndtegningens fravær, mener Nissen Brodtkorb.

– Det er blitt for lett å klikke, klippe og lime, uten emosjonell tilstedeværelse. Du kan ikke skape gode rom hvis du ikke sanser din bevegelse i rommet.

NY TID ETTER FINANSKRISEN

Søstra100, som består av Mira Hahn og Stina Molander Skavlan, tegner mest for hånd. To år etter de ble ferdigutdannet, er det også et økonomisk spørsmål: Studentabonnementene på Autocad har utløpt og er dyre å betale for selv.

– Vi bygger mye selv og tegner sjelden i detalj det vi skal bygge. Så vi både tegner og bygger fritt. Vi kan så vidt tegne i 3D, sier Hahn.

Neste år deltar de på Nasjonalmuseets utstilling «Hånden og maskinen», hvor arkitekturtegningen brukes som utgangspunkt for å se på tendenser i samtidsarkitekturen. Fra en global arkitektur preget av digital estetikk vokser det etter finanskrisen i 2008 fram en ny generasjon arkitekter som jobber i mindre skala, mer lokalt, kollektivt og ikke-kommersielt, er hypotesen fra Nasjonalmuseets kuratorer.

– Vi er jo sikkert et resultat av at den digitale utviklingen gjør at man fjernes fra det håndgripelige og følsomme. Jeg tror vi trenger å ha ting rett foran oss, og gjøre ting selv for å forstå hva vi gjør. Det er nok et resultat av utdannelsen vi fikk, som handlet om å lære seg design på mer og mer avansert nivå, men som kanskje ikke var så fritt, sier Hahn.

Hahn og Skavlan tilhørte et av de siste kullene ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO) som ikke hadde obligatorisk undervisning i rendering andre året. Det tror de gjør dem friere enn de ville ha blitt om de hadde utdannet seg senere.

– Vi var nok ganske anti-rendering da vi gikk på skolen. Renderinger er jo blitt viktigere og viktigere og virkeligere og virkeligere. Vi jobber mye med fiksjon, men en rendering er jo like mye fiksjon. Tegningene våre blir kanskje sett på som veldig naive og tegneserieaktige, men de er jo like virkelige som en rendering, sier Skavlan.

TULLE MED PERSPEKTIV

Å droppe perspektivet i arkitekturtegninger er frigjørende, syns Søstra100. Da kan man forestille seg helt andre ting.

– Tegninger som tuller med perspektivet, kan lettere fortelle en helhet og mange ting på én gang, knyttet til materialitet og innlevelse, sier Hahn.

Først tegnet de frihånd i programvaren Autocad, før de skjønte at de like gjerne kunne droppe Autocad.

– Jeg tror vi begge liker det intuitive, som vi opplever når vi tegner, og som folk kanskje også opplever når de ser det. Det er en kobling til det å bygge og å oppleve formene som ikke så fullførte, sier Skavlan.

– Det er noen ting som ligger i hånden, og ikke i tenkningen. Vi har prøvd å tegne ut og planlegge ting vi skal bygge, men så bygger vi det, og så blir det jo aldri sånn, mener Skavlan.

KONFERANSESTOLER OG HØSTREGN

– Det å tegne er å tenke, for meg, sier Jan Digerud. Han sammenlikner det å tegne med å spille musikk.

– Miles Davis sa: En tone kan ikke være gal før du spiller en til. Det har jeg overført til mitt fag: En linje kan ikke være gal før du tegner en til. Da oppstår et mellomrom, og det er viktigere for meg enn å studere hver linje. Det er mellomrommet som avgjør. Den tankegangen oppstår fordi du er opptatt av å tegne, og skjønner ting ved å tegne.

Digerud tegner hele tiden, og viser fram både en liten og en stor tegnebok han for tiden tegner i. Hver dag publiserer han en tegning eller collage på Instagram, som en slags dagbok. Han har nettopp kommet hjem fra Firenze, og har tegnet både konferansestoler, kaffekopper og høstregn.

– Når jeg setter meg ned ved et bord med kolleger eller studenter, så spør jeg: Hvor er tegneboka di? Nei nå skal vi spise, sier de, her er det ikke noe å tegne. Men det er det jo. Jeg tegner det jeg ser. Så flytter jeg på ting og begynner å se i mellomrommene. Det er en øvelse på å skjønne hva det er som gjør et rom godt å være i.

Mange av tegningene til Digerud ser kubistiske ut. Kubismen er ikke noe annet enn å poengtere at du trenger ikke ettpunktsperspektivet til å illudere et rom, mener Digerud. Tvert imot.

– Ettpunktsperspektivet er en blank løgn, for verden er ikke sånn. Ettpunktsperspektivet er bare et sekund av verden. Bygninger står bom stille, rom står bom stille. Vi, derimot, vi beveger oss. Hvis jeg skal fortelle en oppdragsgiver hvordan huset skal bli, så tegner jeg en kubistisk tegning, som har flere perspektiver i én og samme tegning, sier han.

REGULERES FOR MYE

Guiomar Oliveira, arkitekt i Grape Architects, stilte tidligere i høst ut en serie med sine egne tegninger i kontorets lokaler. Ved siden av å jobbe som arkitekt har Oliveira jobbet mye med konseptuell tegning, og har også stilt ut arbeidene sine ved tidligere anledninger.

Selv om hverdagen som arkitekt blir stadig mindre kreativ, er det egentlig et intimt forhold mellom det å tegne og det å jobbe som arkitekt, mener Oliveira.

– Oppgavene arkitektene forventes å gjøre, er blitt veldig parametriske. Den konseptuelle siden av arbeidet er blitt regulert. Og det handler ikke nødvendigvis bare om at man tegner mindre for hånd.

– Det vi er forventet å levere, er så systematisert. Det er mye som er veldig alvorlig med arkitektfaget: Framdriftsplaner, budsjetter og så videre. Det skaper en avstand til den kunstneriske siden av virket. Jeg tror arkitekter håndterer det veldig forskjellig. Jeg takler det ved å tegne på siden, for å holde forbindelsen mellom hjernen og hånden i live, sier hun.

– DATAMASKINEN ER STOKK DUM

At arkitektens betydning og rolle i mange prosjekter er svekket, tror Digerud har sammenheng med at den kunstneriske delen av faget er svekket.

– Formundervisningen er for dårlig. Den blir ikke ivaretatt. Det er som på folkeskolen da vi var små, tegning blir sett på som fritid. En tanke blir ikke realitet før den er tegnet. En tanke i seg selv er som en drøm. Hvis ikke den tegnes, forblir den en drøm. Mange i dette faget har sluttet å tegne og blitt plassert foran en skjerm, og så lurer de på hvor det ble av faget deres.

Når man sammenlikner en datamaskin med en blyantstrek som et resultat av at en person har tenkt en tanke, ser man at datamaskinen er stokk dum, mener Digerud.

– Dette kan ikke datamaskinen. Tenk deg noe så vidunderlig at du har en tanke i hodet, som du kan visualisere ved å tegne den. Det er jo helt enormt! En nyfødt baby slår opp øynene og ser, og så bruker den resten av livet på å forklare hva den ser. Som Picasso sa: Jeg har brukt hele livet på å kunne tegne som jeg gjorde da jeg var barn. Å kunne se hva det er du ser, det krever trening, avslutter Digerud.