Arkitektnytt

Arkitekt Karl Otto Ellefsen, professor ved Arkitekthøgskolen i Oslo, født og oppvokst i Brumunddal, tok for seg «Den norske småbyen som byutviklingsproblem» med undertittelen «Historie – Identitet – Strategier for å overleve». Hans anliggende var å vise hvordan nettet av norske byer – små, mellomstore og store – har vokst fram gjennom drøyt tre hundre år, og hva denne utvikling betyr i dag. I perioden 1641–1850 så 27 nye steder dagens lys, med innlandet som siste territorium for bydannelser; Hamars etablering som by kan tidfestes til 1848. Og mens rivalen Lillehammers byplan ikke kunne realiseres fullt ut, ble Hamar «en kjempesuksess», forsterket i den industrielle fasen mellom 1850 og 1914.

Professor Ellefsen skisserte trekkene i Norges urbanisering, vitalisert av fabrikk- og jernbanebyggingen samt en mer sofistikert byplanlegging, særlig etter 1900, da stedenes særegne identitet ble vektlagt. Arkitekt og byplanlegger Sverre Pedersen vant konkurransen om Hamars byplan i 1922, et prosjekt som ble utropt til «en milepæl i norsk byplanlegging», og Ellefsen oppfattet planen som et ledd i velferdsstatens første bølge. Småbyen var et ideal, et positivt alternativ til storbyen. Pedersen hadde omsorg for stedets karakter, med landskapet og terrenget som bestemmende faktorer. Byrommene skulle åpne seg mot naturen, inkludert Mjøsas vannspeil, og kvadraturens arkitekturkomposisjon ble foredlet sammen med monumentale plasser og perspektivgater.

Dyrk noden
I dag lager vi ikke planer på Pedersens vis, fastslo Ellefsen, nå preges byplanleggingen av regionaliseringen og mer komplekse identitetsverdier enn tidligere. Småbyen lever ikke lenger alene, men inngår i en sammensatt integrasjon, styrt av handel og arbeidsmarked og moderne kommunikasjon, vi opererer innenfor dynamiske, overlappende byregioner. Hamarregionen har vokst, nå er den en del av Oslos sfære, nye kontekster gjør seg gjeldende, Hamar er integrert i et sett bysystemer. I førti år har man ønsket å flytte vekst fra Oslo til småbyer, en desentralisert konsentrasjon var idealet, og noen trodde på Østlandsvollen som effektiv mur mot hovedstadens tiltrekningskraft. Lokaliseringen av storflyplassen inngikk i denne strategi. Og en tilsvarende ideologi – mente Ellefsen – driver nå propaganda for Hamar som innlandshovedstad.

Ifølge Karl Otto Ellefsen er disse intensjoner akterutseilt; pendlingen kan skje begge veier, «alle går ikke av på Oslo S». Vi må forandre vår tenkning og heller snakke om en forsterket urban identitet, en global stedsfølelse, i et vidt felt av arkitektur- og urbanismetolkninger. Nå ser vi en tendens til at alle gjør det samme, i Tønsberg og Moss og Molde, billige standardløsninger foretrekkes, mens vi heller bør spørre hvem stedet er til for og hvordan det skal styrkes.
Her uttrykte Ellefsen tro på de nye reelle og gode planleggingsprosessene, kalt governance, hvor det offentlige byrommets rolle får forrang. Det dreier seg om å utvikle fellesskapets arenaer i inkluderende prosesser, slik det f.eks. gjøres i Dublin, Bilbao og Barcelona. Vi må vite hvem vi henvender oss til, og ta vare på det sosiale sikkerhetsnettet, hvis vi skal klare å skape velfungerende bysamfunn.

– Det er nødvendig å satse på bypolitikk framfor næringspolitikk, spissformulerte Karl Otto Ellefsen til slutt. Mangfold og åpenhet er begreper vi må verne om hvis vi skal ha en kvalitativ urbanitet som mål. Standardprosjekter er en fare, svaret er lokalt forankrede globale ideer. Hamar har allerede vist at byen kan være «ahead of the game», med rådhuset og andre prosjekter, og nå må Hamar dyrke sin egen nodes særpreg.

– Glem den tradisjonelle by/omland-tenkingen og drømmen om innlandshovedstaden. Dyrk noden, noden er der. Hamar har sine spesielle konkurransefortrinn, med den fysiske byen og kvadraturen, og dette gir enorme muligheter for en utvikling på stedets premisser.

En skikkelig by i 2024
En gruppe arkitekt- og ingeniørstudenter fra NTNU, ledet av arkitektene Gerrit Mosebach (Plan B) og Hilde Bøkestad (Agraff) samt en rekke veiledere, presenterte sine utradisjonelle visjoner for Hamar og Hedmarksområdet. De hadde bare hatt en uke til rådighet, men lanserte interessante ideer og rakk å utgi en 24-siders spesialutgave av Hamar Dagblad – kalt Ham-ark Dagblad – hvor konseptene ble presentert. Studentgruppen var internasjonalt sammensatt og besto av Hildegunn Haugen, Christiane Anna Rhede, Esteban O’Connel Vizcayno, Linda Sjøgren, Alexis Prigent, Babtiste Godais, Marianne Straume, Tuva Hansen og Yngve Ervik Kvalø.

Prosjektet «Visjon 2024» tok utgangspunkt i ønsket om å gjøre Hamar til et «interregionalt knutepunkt», basert på høyhastighetstog som forente innlandshovedstaden Hamar med Østlandsregionen og Midt-Sverige, kombinert med omfattende nærings- og kulturtiltak som styrket områdets vekstmuligheter. I dette inngikk en omlegging av jernbanen med spor øst for byen, for å frigjøre sentrum og vannkanten.

Strandsonen ble oppfattet som et potensielt vekstområde, i tråd med «GrøntGras-Prosjektet», der rekreasjon var et av stikkordene. Hamar skulle bli en sportsby, en arena for sunn livsstil og økologi, med et «bondens marked» ved jernbanestasjonen og tilsvarende scener langs Mjøsas sjøfront. En aktivitetspark, Espern Amfi, et vannsportsenter og en småbåthavn var andre innslag, sammen med en boulevard og en trikkelinje. Aksen fra kirken til Skibladner ble framhevet, og konklusjonen var at Hamar skulle forvandles til «en stolt, sunn og sporty by».

En viktig del av den offensive 2024-visjonen var å legge forholdene til rette for bygging av 10 000 nye boliger i Hamar sentrum. Studentene påpekte de store reservearealene og ville rive dårlige bygninger, transformere bebyggelsen og skape et nytt bevegelsesmønster med bl.a. trikken som kollektivåre. Kvadraturen har gode kvaliteter, flere bygg kan gjenbrukes, infill-metoden ble belyst og konklusjonen var at med ulike boligtyper og urbanistiske forbedringer ville Hamar sentrum om tyve år framstå i en helt annen og livskraftig skikkelse. «Endelig blir Hamar by,» som det het i arkitekturavisen. For regionens rolle har forandret seg betydelig, derfor «spørs det om ikke Hamar nå bør innfri rollen som innlandshovedstad og bli en skikkelig by».

Hamars forbedringspotensial
Paneldebatten ble ledet av NAL-president Gudmund Stokke, og deltakere var ordfører Einar Busterud, Øyvind Hartvedt fra fylkeskommunen, arkitekt Tarald Lundevall fra Snøhetta og arkitekt Gerrit Mosebach fra Plan B. Fire menn altså, et kvinnelig innslag hadde utvilsomt vært på sin plass. Men tankevekkende synspunkter kom fram – her sammenfattet for hver av aktørene.
Einar Busterud beklaget at handelsborgerskapet eier mange bygninger, men viser liten interesse for nyskaping, de betrakter eiendommene som «pensjon» og bremser utviklingen. For eksempel har Triangel-bygget stått tomt i femten år mens eieren bor i Sveits. Sentrum må styrkes, og spørsmålet om boliger i strandsonen er viktig. I dag er jernbanen en barriere, og en tunnel vil koste mye. Byen mangler noen reguleringsinstrumenter, samtidig som konkurransen mellom eiendomsaktørene må tøyles. Folk etterspør sentrumsboliger, og Hamar har undervurdert arkitekturkvalitetenes betydning og må utvikle dialogen mellom arkitekter og utbyggere.

Øyvind Hartvedt oppfattet jernbanen som en «mental barriere», den går der den går og likevel kan strandsonen knyttes tettere til sentrum. Bedre prosesser er nødvendig, Hamar har et forbedringspotensial med Espern som en del av sentrum. For øvrig er ikke byen så stygg som mange hevder, blant annet er gågata et kjempeløft og rådhuset er bra. Nå kan et kulturhus løfte byvisjonen.

Også Tarald Lundevall sa at jernbanen var en mindre sperre enn folk tror, og så flere muligheter for å forene by og strandlinje, det dreier seg om små avstander. Å vitalisere kvartalsstrukturen er vesentlig, hvis man finner de «riktige» prosjektene i en god prosess. Det er bedre å utvikle noe enn å drømme om alt. Man må gjøre flere ting samtidig, og synliggjøre de lovende konseptene, som sjøsiden, kulturhuset og ulike sentrumstiltak.

– Det umulige er mulig, var hans konklusjon.
Gerrit Mosebach undret om det var lurt å fokusere så mye på strandsonen, det ville kanskje svekke sentrum. Han ønsket flere boliger der, i en intensiv strategi, og var positiv til ulike kulturtiltak, men advarte mot «entertainmentbyen». Som i Kvadraturen i Oslo trenger Hamar flere sentrale boliger tilknyttet annen urban virksomhet.

Møteleder Stokke oppsummerte at mye fint skjer i byen Hamar, nå gjenstår det å ikke la seg blende av den store strandsoneplanen som kan drenere sentrum; Hamar trenger å tilføres mer kraft i indre by.