Nyheter
Halvor Poulsson og den lange linjen
«Hytter og hus, men ingen borge,» heter det. Og stort sett er det riktig. I lang tid manglet Norge eget kongehus og en overklasse på europeisk nivå. Derfor er det den folkelige linjen, bondens og fiskerens hus, det anonyme byggeri, som utgjør den store tradisjonen og den lange linjen i norsk arkitektur.
15. februar 2005
Halvor Poulsson valgte å følge i sin slekts spor og ble derfor del av trebyggernes stolte tradisjon – og samtidig knyttet til det mest ruvende monumentalbygg i nyere norsk historie: Oslo Rådhus. I hans slekt var nesten alle arkitekter, og selv var han sønn av den meget dyktige Espen Poulsson og sønnesønn av selveste Magnus, rådhusarkitekten.
Det gjorde at han i mange år fulgte opp Rådhuset, passet på det og gjorde noen ombygginger der. Lokalene for byrådet ble fint innpasset mellom tårnene i 7. etasje, og konferanserommene i 11. etasje, østre tårn, ble elegant løst. Dette var arbeider han løste i samarbeid med Ole Hankø, og som ble presentert i Byggekunst 03/88. Flere andre arbeider fulgte også, arbeider der det store huset nøt godt av hans lange erfaring og dype kjennskap til Rådhusets historie.
Selv støtte jeg på Halvor Poulsson første gang i mitt startår som redaktør av Byggekunst. I nummer 03/83 var temaet boliger/småhus, og der presenterte vi Eivind og Karin Willochs hus på Røyse på Ringerike, et harmonisk og uhøytidelig trehus som Halvor tegnet sammen med Ulf Lyngar. I arkitektens beskrivelse i Byggekunst står det at huset utvendig er beiset med jernvitriol og kjønrøkt. Og om hoveddøren: «Maling av engelsk rødt, linolje og skummet melk.»
Halvor hadde Magnus Poulssons svartebok der alle de hemmelige malingsoppskriftene stod. Den boken, og de husene han skapte, var et bevis for den stolte tradisjonen han stod i. Et annet bevis var Herrodd, Magnus Poulssons praktfulle hus på Nesøya. Halvor overtok huset og maktet å sette sitt diskrete merke på det. Han sa det var hans endelige svennestykke. For oss andre var det et bevis på hvilken verdig arvtager han var – en følsom fornyer og kulturarbeider av fornemt merke.
Det gjorde at han i mange år fulgte opp Rådhuset, passet på det og gjorde noen ombygginger der. Lokalene for byrådet ble fint innpasset mellom tårnene i 7. etasje, og konferanserommene i 11. etasje, østre tårn, ble elegant løst. Dette var arbeider han løste i samarbeid med Ole Hankø, og som ble presentert i Byggekunst 03/88. Flere andre arbeider fulgte også, arbeider der det store huset nøt godt av hans lange erfaring og dype kjennskap til Rådhusets historie.
Selv støtte jeg på Halvor Poulsson første gang i mitt startår som redaktør av Byggekunst. I nummer 03/83 var temaet boliger/småhus, og der presenterte vi Eivind og Karin Willochs hus på Røyse på Ringerike, et harmonisk og uhøytidelig trehus som Halvor tegnet sammen med Ulf Lyngar. I arkitektens beskrivelse i Byggekunst står det at huset utvendig er beiset med jernvitriol og kjønrøkt. Og om hoveddøren: «Maling av engelsk rødt, linolje og skummet melk.»
Halvor hadde Magnus Poulssons svartebok der alle de hemmelige malingsoppskriftene stod. Den boken, og de husene han skapte, var et bevis for den stolte tradisjonen han stod i. Et annet bevis var Herrodd, Magnus Poulssons praktfulle hus på Nesøya. Halvor overtok huset og maktet å sette sitt diskrete merke på det. Han sa det var hans endelige svennestykke. For oss andre var det et bevis på hvilken verdig arvtager han var – en følsom fornyer og kulturarbeider av fornemt merke.