Nyheter
Halvor Poulsson
Det var da jeg lette efter «husly» for en spirende arkitektpraksis at jeg kom til å arbeide med Halvor som nærmeste tegnebordsnabo i flere år. For det meste lavet vi våre egne ting, men det ble også til et gjensidig samarbeid om prosjekter. Høydepunket var vel for begge ombyggingen av Oslo Rådhus.
15. februar 2005
Før «min tid» deltok Halvor sammen med sine kompanjonger med hell i flere arkitektkonkurranser, blant annet med 1. premie for Stavanger Håndverk- og Industriforening, hederlig omtale for «Nordens Hus» på Færøyene, og Bibliotek i Trondheim, samt premie i konkurranse om småhus.
Halvor kom og gikk klokkerent til sitt arbeidsbord, og gjorde på sin måte til sannhet Le Corbusiers ord om at «å arbeide er å puste».
Med villaer og hytter hadde Halvor sin egen «klo». Mange arkitekter kan kunsten å forme ved å gjøre mye, Halvor kunne kunsten å forme ved å gjøre lite. Det sympatisk enkle oppnådde han kanskje takket være sin kjærlighet for treverket, som var hans materiale fremfor noe annet, et materiale han hadde unik kunnskap om – ikke minst det å tilføye farver og lød til uttrykket. Omtanken i sine prosjekter formidlet han til sine klienter i ord og skisser på en flink og nærmest sjarmerende måte.
Halvor overrislet sine tegninger med kunnskap i form av mange, mange «små» instruksjoner, til slutt ble det mest som et personlig brev til byggmesteren.
«Artisanen», den som både er kunstnerisk idéskaper og som bygger selv, er rimeligvis blitt sjelden i en spesialisert verden. Selvfølgelig kunne ikke Halvor bygge alle sine hus, men det var tilfeller da han arbeidet på plassen og selv barket panel og pleide detaljene. Halvor gav så visst sitt bidrag til at artisanens livsnære følelse for å skape forhåpentligvis kan bevares.
Sterke internasjonale strømninger har alltid preget arkitekturfaget, og ikke mange arkitekter har valgt å stå for en arkitektur vi rett og slett kan kalle «norsk», men Halvor var blant disse få. Halvors arbeid synes efter noen år å fremstå med større integritet og verdi enn kanskje enkelte tilla det i sin tid.
Slik representerte Halvor ikke bare seg selv, men også tradisjon og kunnskap fra sin berømte bestefar og vel kjente far og onkel. Da Halvor overtok Herrodd, sin bestefars bolig, tegnet han nennsomt om for nye behov i forståelse av denne arkitekturens anatomi. Første kulturvernpris i Asker og Bærum ble nylig delt ut, til Nedre Hofstad gård, et anlegg bearbeidet av forrige generasjon Poulsson, og som Halvor førte videre til et slikt fortjent resultat.
Å forvalte en arv dreier seg også om å dele. Selv hadde jeg tidvis glede og nytte av tilgang til Magnus Poulssons arkiv, og ikke minst til en pappeske med farveprøver – de mest vellykkede utprøvet gjennom tre generasjoner. Den pappesken var mer interessant enn et skrin med juveler.
Få ting skaper takknemlighet som det å bli vist tillit, og jeg takker Halvor for den tilliten han gav.
Halvor kom og gikk klokkerent til sitt arbeidsbord, og gjorde på sin måte til sannhet Le Corbusiers ord om at «å arbeide er å puste».
Med villaer og hytter hadde Halvor sin egen «klo». Mange arkitekter kan kunsten å forme ved å gjøre mye, Halvor kunne kunsten å forme ved å gjøre lite. Det sympatisk enkle oppnådde han kanskje takket være sin kjærlighet for treverket, som var hans materiale fremfor noe annet, et materiale han hadde unik kunnskap om – ikke minst det å tilføye farver og lød til uttrykket. Omtanken i sine prosjekter formidlet han til sine klienter i ord og skisser på en flink og nærmest sjarmerende måte.
Halvor overrislet sine tegninger med kunnskap i form av mange, mange «små» instruksjoner, til slutt ble det mest som et personlig brev til byggmesteren.
«Artisanen», den som både er kunstnerisk idéskaper og som bygger selv, er rimeligvis blitt sjelden i en spesialisert verden. Selvfølgelig kunne ikke Halvor bygge alle sine hus, men det var tilfeller da han arbeidet på plassen og selv barket panel og pleide detaljene. Halvor gav så visst sitt bidrag til at artisanens livsnære følelse for å skape forhåpentligvis kan bevares.
Sterke internasjonale strømninger har alltid preget arkitekturfaget, og ikke mange arkitekter har valgt å stå for en arkitektur vi rett og slett kan kalle «norsk», men Halvor var blant disse få. Halvors arbeid synes efter noen år å fremstå med større integritet og verdi enn kanskje enkelte tilla det i sin tid.
Slik representerte Halvor ikke bare seg selv, men også tradisjon og kunnskap fra sin berømte bestefar og vel kjente far og onkel. Da Halvor overtok Herrodd, sin bestefars bolig, tegnet han nennsomt om for nye behov i forståelse av denne arkitekturens anatomi. Første kulturvernpris i Asker og Bærum ble nylig delt ut, til Nedre Hofstad gård, et anlegg bearbeidet av forrige generasjon Poulsson, og som Halvor førte videre til et slikt fortjent resultat.
Å forvalte en arv dreier seg også om å dele. Selv hadde jeg tidvis glede og nytte av tilgang til Magnus Poulssons arkiv, og ikke minst til en pappeske med farveprøver – de mest vellykkede utprøvet gjennom tre generasjoner. Den pappesken var mer interessant enn et skrin med juveler.
Få ting skaper takknemlighet som det å bli vist tillit, og jeg takker Halvor for den tilliten han gav.