Nyheter
Gunvald Husa
Gunvald Husa, vår kjære kollega, er ikke blant oss lenger. Han døde 25. mai 2005, henimot 88 år gammel.
23. juni 2005
Med vemod minnes vi hans romslige og varme vesen, hans underfundige humor og observasjonsevne og hans allsidige, kunstneriske begavelse.
Han tok eksamen ved arkitektavdelingen på NTH i Trondheim i 1946, tre år forsinket, på grunn av krigen og et ufrivillig «opphold» på tyskernes straffeleir, Falstad. Så snart freden kom, foldet hans seg ut i høyskolekretsen, som det overskuddsmenneske han var. I studentrevyen GO-A-HEAD høsten 1945 spilte han den uforglemmelige «Jakob på himmelstigen» – til alles fornøyelse.
I 1946 meldte han seg til innsats ved gjenreisingen av Finnmark. Han ble min nære medarbeider ved planleggingen av de totalt nedbrente tettstedene i Alta, Talvik, Loppa og Kautokeino herreder. På friske turer rundt i distriktet med fiskeskøyter og på lasteplan, holdt han vårt humør oppe. I primitive brakkerom, med unge kolleger av begge kjønn, hadde vi uforglemmelige stunder når Gunvald frydet oss med sin eminente visesang og gitarspill. I 17.-maitoget på Elvebakken blåste han horn i et entusiastisk lokalt hornorkester. På «tegnesalen» jobbet han gjerne og ofte overtid, og uten dikkedarer.
Fra sommeren 1947 overtok han som reguleringsarkitekt i Alta. I juli 1948 tilrettela han det store regionplanmøtet i Alta med ca. 80 deltakere, de fleste arkitekter og ingeniører, men også lærere, geografer, historikere, økonomer og politikere fra hele Norden – som diskuterte regional planlegging – i en ukes tid. (Grundt Tanums forlag publiserte i 1950 en bok om dette viktige møtet.)
Gunvald satte varige spor etter seg i Alta, blant annet gjennom fornyelsesplanen for den kompliserte «landsbyen» Elvebakken, hvor flyplassen ligger.
I 1950 flyttet han til Kristiansand og ble avdelingsarkitekt ved byplankontoret der. To år etter ble han utnevnt til sjef for det nyopprettede generalplankontoret for Kristiansand og Oddernes kommuner. Høsten samme år giftet han seg med sin kjære Hildur, som har vært hans gode og trofaste kone og «ankerfeste» i alle år siden. Fra 50-årene husker jeg med glede våre felles lærerike reiser til diverse byplankongresser i Europa (Lisboa, Amsterdam, Edinburgh, Wien og Liège) og andre spennende studiereiser som våre generøse kommuner spanderte.
Gunvalds faglige engasjement var dyptpløyende og til inspirasjon for hans kolleger og medarbeidere gjennom årene. Med sin naturlige intuisjon levet han seg inn i folks hverdag, behov og lokale forhold. Han var en mester i å forhandle og løse konflikter. Hans ujålete og likeframme vesen, paret med en kritisk nøkternhet, gjorde ham både beundret og avholdt av mange.
Skuespillerkunsten sto bestandig hans hjerte nær, like fra barndommen i Fredrikstad, da familien Løkkeberg var nærmeste nabo. Ca. 1960 spilte han på Kristiansand amatørteater en populær rolle i det dramatiske teaterstykket «Måker over Sorrento». Tross oppfordringer, forfulgte han ikke suksessen.
Som husarkitekt var han kresen, noe hans egen sjarmerende enebolig vitner om. Det samme gjelder de sympatiske, velplasserte hyttene han har tegnet i den sørlandske skjærgård. Generalplanarbeidet ble snart utvidet til å omfatte ytterligere fem kommuner: Randesund, Tveit, Vennesla, Søgne og Songdalen. I alle år ledet han dette omfattende regionplanarbeidet, som kanskje er det mest vellykte eksempel på oversiktlig, regional planlegging i Norge. Da Kristiansand i 1965 ble slått sammen med tre av disse omegnskommunene, kunne det større bysamfunnet høste klare fordeler av Gunvalds foregående, mangeårige koordinerte planlegging.
Det var en naturlig ting at han i 1965 ble utnevnt til fylkesreguleringsarkitekt for Vest-Agder. Denne stillingen bekledte han med dyktighet gjennom mange år, like til sin fratreden som pensjonist for ca. 20 år siden. I 1987 ble han tildelt Agder Bolig- og byplanforenings pris for sin glimrende innsats i sørlandsfylket.
Mange står i takknemlighetsgjeld til Gunvald Husa. På deres vegne sier jeg meg glad for alt han ga oss gjennom et langt liv. Han beriket oss alle.
Han tok eksamen ved arkitektavdelingen på NTH i Trondheim i 1946, tre år forsinket, på grunn av krigen og et ufrivillig «opphold» på tyskernes straffeleir, Falstad. Så snart freden kom, foldet hans seg ut i høyskolekretsen, som det overskuddsmenneske han var. I studentrevyen GO-A-HEAD høsten 1945 spilte han den uforglemmelige «Jakob på himmelstigen» – til alles fornøyelse.
I 1946 meldte han seg til innsats ved gjenreisingen av Finnmark. Han ble min nære medarbeider ved planleggingen av de totalt nedbrente tettstedene i Alta, Talvik, Loppa og Kautokeino herreder. På friske turer rundt i distriktet med fiskeskøyter og på lasteplan, holdt han vårt humør oppe. I primitive brakkerom, med unge kolleger av begge kjønn, hadde vi uforglemmelige stunder når Gunvald frydet oss med sin eminente visesang og gitarspill. I 17.-maitoget på Elvebakken blåste han horn i et entusiastisk lokalt hornorkester. På «tegnesalen» jobbet han gjerne og ofte overtid, og uten dikkedarer.
Fra sommeren 1947 overtok han som reguleringsarkitekt i Alta. I juli 1948 tilrettela han det store regionplanmøtet i Alta med ca. 80 deltakere, de fleste arkitekter og ingeniører, men også lærere, geografer, historikere, økonomer og politikere fra hele Norden – som diskuterte regional planlegging – i en ukes tid. (Grundt Tanums forlag publiserte i 1950 en bok om dette viktige møtet.)
Gunvald satte varige spor etter seg i Alta, blant annet gjennom fornyelsesplanen for den kompliserte «landsbyen» Elvebakken, hvor flyplassen ligger.
I 1950 flyttet han til Kristiansand og ble avdelingsarkitekt ved byplankontoret der. To år etter ble han utnevnt til sjef for det nyopprettede generalplankontoret for Kristiansand og Oddernes kommuner. Høsten samme år giftet han seg med sin kjære Hildur, som har vært hans gode og trofaste kone og «ankerfeste» i alle år siden. Fra 50-årene husker jeg med glede våre felles lærerike reiser til diverse byplankongresser i Europa (Lisboa, Amsterdam, Edinburgh, Wien og Liège) og andre spennende studiereiser som våre generøse kommuner spanderte.
Gunvalds faglige engasjement var dyptpløyende og til inspirasjon for hans kolleger og medarbeidere gjennom årene. Med sin naturlige intuisjon levet han seg inn i folks hverdag, behov og lokale forhold. Han var en mester i å forhandle og løse konflikter. Hans ujålete og likeframme vesen, paret med en kritisk nøkternhet, gjorde ham både beundret og avholdt av mange.
Skuespillerkunsten sto bestandig hans hjerte nær, like fra barndommen i Fredrikstad, da familien Løkkeberg var nærmeste nabo. Ca. 1960 spilte han på Kristiansand amatørteater en populær rolle i det dramatiske teaterstykket «Måker over Sorrento». Tross oppfordringer, forfulgte han ikke suksessen.
Som husarkitekt var han kresen, noe hans egen sjarmerende enebolig vitner om. Det samme gjelder de sympatiske, velplasserte hyttene han har tegnet i den sørlandske skjærgård. Generalplanarbeidet ble snart utvidet til å omfatte ytterligere fem kommuner: Randesund, Tveit, Vennesla, Søgne og Songdalen. I alle år ledet han dette omfattende regionplanarbeidet, som kanskje er det mest vellykte eksempel på oversiktlig, regional planlegging i Norge. Da Kristiansand i 1965 ble slått sammen med tre av disse omegnskommunene, kunne det større bysamfunnet høste klare fordeler av Gunvalds foregående, mangeårige koordinerte planlegging.
Det var en naturlig ting at han i 1965 ble utnevnt til fylkesreguleringsarkitekt for Vest-Agder. Denne stillingen bekledte han med dyktighet gjennom mange år, like til sin fratreden som pensjonist for ca. 20 år siden. I 1987 ble han tildelt Agder Bolig- og byplanforenings pris for sin glimrende innsats i sørlandsfylket.
Mange står i takknemlighetsgjeld til Gunvald Husa. På deres vegne sier jeg meg glad for alt han ga oss gjennom et langt liv. Han beriket oss alle.