Arkitektnytt

Fra alle de gangene jeg har tråkket over terskler i hus og hytter tegnet av Gunnar Fjermeros, har jeg med meg en grunnleggende følelse av opplevd og formidlet rom. Det er en blanding av dimensjonering tilpasset mennesker, «Her er det akkurat nok», og materialer som ønsker velkommen, varme og enkelhet. Og i tillegg fornemmes det en umiddelbar forståelse av det videre forløpet i planen.

Jeg tror det handler om denne av flere besungne nordiske fortolkingen av et modernistisk arkitektonisk språk, som har vært vanskelig å sette klare ord på, men som alle fornemmer når de kommer i nærheten av disse arkitektoniske verkene.
En av hans første arkitektoppgaver var å kartlegge behovet for bolighus for den samiske befolkningen. Han beskriver dette møtet slik i et brev, der innlevelse og forståelse klart kommer til uttrykk:

«Vi rir innover på en sjø med lettbåten og hopper i land. Så klatrer vi i stappmørket opp en bratt glove, 20-30 meter og står på ei hylle i fjellet. Her ligger en gård. I alle fall et hvitt jorde med hesjestaur. Vi finner en lav, lang jordhaug som viser seg å være en gamme, dukker under døra og går inn. Gammen er bygd av skiferheller på kant med tak båret oppe av rekvedstokker. Det er fire tommes åpning mellom takbordene, men utenpå er det papp og torv, så det er varmt nok. Rommet vi er i er 3 x 3 meter. Ei gammel kone rører i ei gryte ved komfyren, en gammel finnkall bøter garn, en 20 års gutlarv ligger i overkøya og leser Romanjournalen. Men dette rommet er bare en liten halvdel av den lange gammen. Bak køyene og noen bord som er reist på ende hører vi bjelle-klang og rolig hyggelig pust fra ku. Fjøslukta og fjøsvarmen siger lun og god inn til oss. (…) Slik bodde de for 2000 år siden og slik bor mange samer nå,» konkluderer han dette avsnittet i sin reiseskildring fra 1947.

Er det fornemmelsen av kvalitetene i denne mangetusenårige botradisjonen som uten sentimental nostalgi kombineres med det såkalt moderne, som gjør mange av hans hus og hytter så unike? Sikkert er det at kvalitetene, spesielt i hyttene og bolighusene, har med dimensjonering av rom og materialer å gjøre, sammen med en umiddelbar forståelse av det bærekraftige, lenge før slike ord overhodet kom på moten.

Er det samtidig den selvfølgelige enkelheten som gjør at de ikke er lagt merke til i den faglige offentligheten?

Gunnar Fjermeros ble født på Espelund i Kristiansand 18. mai 1916. I stedet for å følge en forventet opptråkket sti frem mot et borgerlig akademisk liv i fødebyen, dro han til sjøs som 16-åring. Etter noen år, etter å ha pløyet verdenshavene, kom han hjem og tok studenteksamen som privatist, og videre derfra til Trondheim og NTH for å bli arkitekt. Etter ferdig arkitektstudium bar det først til det raserte Bodø, så et års arbeid ved Bernt Heibergs arkitektkontor i Oslo. Frigjøringsåret 1945 gikk veien tilbake mot nord, til det raserte Harstad, og halvåret etter videre til Honningsvåg og hele det utbrente Finnmark. I 1946 ble han verdens nordligste distriktsarkitekt, med Norges største distrikt å gjenreise. Enorme avstander skulle forseres for å sikre en forsvarlighet i det som skulle bygges, og fremkomstmidlene var hesteslede, sjark eller motorsykkel. Etter en tur bakpå en sånn skreiv han i et brev: «Vaskebrett er for ei neglefil å regne i forhold til veidumpene her.»

Arbeidet på gjenreisningskontoret i Honningsvåg var hardt, og utfordringene var store i dette et av norgeshistoriens merkeligste kapitler, gjenreisningen etter krigen, en historie som dessverre har litt for stor aktualitet i dag. Det ble knyttet verdifulle og livsvarige bånd mellom entusiastiske unge arkitekter fra hele Skandinavia.

Etter et friår med reinflytting og fiske i Nordishavet, klarte han å løsrive seg fra det nordnorske, og slo seg ned i fødebyen med familie og eget arkitektkontor tidlig på 50 tallet.

Han drev firmaet sitt sammen med kompanjongen Hans Petter Matzow, Husbankens arkitekt i Kristiansand. De to gjorde en stor innsats for den sosiale boligbygging, i en by som raskest i landet klarte å løse den skrikende boligmangelen etter krigen. De tegnet blant annet lavblokker, høyblokker og rekkehus for KOBB, Kristiansand og Omegn Boligbyggelag. Innsatsen hans som skolearkitekt må også framheves. 20 prosjekter, medregnet tilbygg, gymsaler og nybygg på hans egne skoler, ble utført i årene fra 1955 til 1970. Mange av disse anleggene fremstår fremdeles gjennom sin dimensjonering som forbilledlige i fortolking av sted og landskap. Der han virkelig fikk utløp for sine formende evner, er gjennom noen utsøkte eksempler på eneboliger, og enda mer utsøkte hytter. Stikkordet er en diskret og tilpasset modernisme med en utpreget og gjennomgående evne til å bygge med natur og terreng, ikke mot. Og eget hus og hytter preget av et levd liv med stilsikker integrering av både bruksgjenstander og tekstiler. Noe av det som står igjen er et minne om en tydelig person som evnet å formidle noen idealer som for mange av oss sto forbilledlige også når det gjaldt holdninger til barn og unges oppvekst, en slags lev og la leve-holdning, der sutring og skryt var bannlyst, men oppmuntringen lå i en stille anerkjennelse som man måtte lære seg å tolke.

Og vi var også noen som ble inspirert til å undersøke det arkitektoniske universet nærmere, og ble korrigert og forsynt med bilder fra fagets mangfoldighet, som et kulturfag.

Han formidlet gleden over å bygge selv med selvfølgelig gjenbruk der det passet, innpassing av vakre gamle dører, dimensjonering etter tiloversblevne vinduer som kunne brukes. En tanke om vindskydd, ingen unødvendig isolering av hytter der dette ikke trengtes, hus for sommeren og hus for vinteren. Hele tiden det nødvendige og det tilstrekkelige, både i dimensjoner, rom og materialer. Det var her han fikk brukt sine lyster og evner til å forme i 1:1, som også innebar å forme landskap med tilrugging av steiner slik at det er mulig å komme seg fram i ura, han fortsatte der han slapp i ungdommen med hang til dugelig kroppsarbeid.

I mine minner og tanker sitter han fremdeles ute ved Kjerringa et sted, et lite skjær utenfor Ulvesund i Høvåg, og fisker etter den store koketorsken. Sjekta kan så vidt skimtes når den tidvis dukker opp mellom bølgene på det åpne havstrekket mot Ramsøya.