Nyheter
Guldens overdrevne bekymringer
Lars Gulden fortsetter sine heftige angrep (hans egen karakteristikk) mot NAL-president Gudmund Stokke, og «President Stokkes ville veivalg» er unektelig en ganske sterk overskrift. Som NAL-ansatt konkurransesekretær er det vanskelig å føle seg uberørt av det han skriver. Det er jo jeg som daglig sitter og håndterer all denne djevelskapen som Gulden og hans kolleger i Borderline Architects mener ødelegger norske arkitekters anseelse og markedsforhold.
12. mai 2004
Gulden tar opp et alvorlig tema. Likevel er det ikke enkelt å ta ham på alvor. For det første overdriver han grovt. Dessuten kritiserer han NAL og NAL-presidenten på feil grunnlag. Det er slett ikke rådende politikk i NAL å promotere åpne arkitektkonkurranser for enhver pris. Dersom Gulden hadde tatt bryet med å lese hva det sies om arkitektkonkurranser i landsstyrets Handlingsprogram (sjekk NALs nett-sider!), ville han sett at det fokuseres på mye av de samme problemer som Gulden selv ser – ikke minst hvordan den voldsomme ressursbruken kan reduseres.
I 2003 ble det avholdt 15 åpne arkitektkonkurranser. Det er uvanlig mange, 3–5 har vært vanlig de senere år. Men i motsetning til hva Gulden synes å tro: Ingen av disse konkurransene er resultat av noen aktiv pågang fra NALs side. Alle skyldes oppdragsgivere som har hatt et genuint ønske om å finne den optimale løsning på sin byggeoppgave eller å utløse arkitekters idekraft på en ryddig og respektfull måte, og som har kontaktet NAL for å få bistand til dette. Å avstå fra slik bistand ville ikke bli forstått av oppdragsgiverne og neppe heller av flertallet av NALs medlemmer.
Åpne arkitektkonkurranser bør reserveres de store symbolladede oppgaver, de passer ikke til alle hverdagsoppgavene, sier Gulden. Her slår han inn åpne dører. Det finnes ingen barnehager eller omsorgsboliger blant fjorårets 15 åpne konkurranser. Men det finnes et rikt spekter av oppgavetyper som utfordrer ulik arkitektkompetanse, ulike aldersgrupper, ulike kontorstørrelser. Og det er direkte galt når Gulden sier at det kun er de store kontorene som hevder seg i åpne konkurranser.
Gulden er i sin siste artikkel opptatt av å vise oss at han faktisk vet hva han snakker om. Han lykkes bare delvis med det. Med respekt å melde er det tøys å hevde at begrensede prosjektkonkurranser med deltakerhonorar/premier arrangeres som «rene priskonkurranser».
At det sjelden opereres med maksimalkrav til antall innleverte plansjer og at det ofte mangler arkitektkompetanse i juryer, er også et feilaktig bilde av dagens situasjon på konkurransemarkedet. At han forveksler utvelgelseskriterier med tildelingskriterier er lett å tilgi, men at han tror at Verdensbankens sympatiske anbudsprosedyrer lar seg forene med EU-direktivenes regler, avslører at han ennå har mye ulært.
Jeg mistenker at Borderline Architects, liksom ganske mange andre norske arkitektfirmaer, sjelden deltar i arkitektkonkurranser. Men mange gjør det og med stor entusiasme. Ikke fordi de nødvendigvis må det, men fordi de ser verdien i slike faglige mannjevninger.
Daglig mottar jeg ivrige forespørsler om det er nye konkurranser under forberedelse, hjemme eller i utlandet. Derfor er det inspirerende å delta i tilrettelegging av nye konkurranser, enten det gjelder Bøler kirke, Trollstigplatået, Kristiansand konserthus eller Eidsvoll sentrum.
Alt vårt arbeid bør og skal betales, sier Gulden. Det er jo et ideelt, men nokså naivt standpunkt, ganske på siden av dagens konkurransesamfunn. Det er hyggelig og dyktig dersom Borderline Architects greier å drive sin virksomhet på en slik basis, men jeg tror faren er liten for at omverdenen vil reagere særlig negativt om dere av og til går på akkord med et slikt prinsipp. Å benytte arbeidstiden til en viss andel faglig utviklingsarbeid, teambygging eller ulike former for oppdragsakkvisisjon, er en naturlig del at forretningsdriften i de fleste yrker. Mange arkitekter mener at deltakelse i arkitektkonkurranser har i seg alle disse aktiviteter.
I sitt siste innlegg betror Gulden oss at han slett ikke er motstander av åpne arkitektkonkurranser, men at det er «smitteeffekten» av disse konkurransene som bekymrer ham. Gratisarbeid svekker profesjonens anseelse, sier han. Jeg tror det er en alt for enkel betraktning. For det første fremstår ikke arkitektkonkurranser som helt gratis for oppdragsgiverne. En konkurranse skal ikke være særlig stor før den koster 1 million kroner å arrangere. Stavangerkonkurransen kostet minst 6 millioner. Dernest er det jo slik at folk flest ikke aner hvor mye arbeid vi nedlegger, tvert i mot: De synes ofte det er fantastisk hvor høye premier vi får!
Jeg skal ikke bagatellisere Guldens bekymringer, men det er min faste overbevisning at arkitektkonkurranser, og de åpne i særdeleshet, alle forhold tatt i betraktning, har langt flere positive enn negative sider for norske arkitekter. Derfor greier ikke Gulden med sine skriverier helt å frata meg arbeidsgleden!
I 2003 ble det avholdt 15 åpne arkitektkonkurranser. Det er uvanlig mange, 3–5 har vært vanlig de senere år. Men i motsetning til hva Gulden synes å tro: Ingen av disse konkurransene er resultat av noen aktiv pågang fra NALs side. Alle skyldes oppdragsgivere som har hatt et genuint ønske om å finne den optimale løsning på sin byggeoppgave eller å utløse arkitekters idekraft på en ryddig og respektfull måte, og som har kontaktet NAL for å få bistand til dette. Å avstå fra slik bistand ville ikke bli forstått av oppdragsgiverne og neppe heller av flertallet av NALs medlemmer.
Åpne arkitektkonkurranser bør reserveres de store symbolladede oppgaver, de passer ikke til alle hverdagsoppgavene, sier Gulden. Her slår han inn åpne dører. Det finnes ingen barnehager eller omsorgsboliger blant fjorårets 15 åpne konkurranser. Men det finnes et rikt spekter av oppgavetyper som utfordrer ulik arkitektkompetanse, ulike aldersgrupper, ulike kontorstørrelser. Og det er direkte galt når Gulden sier at det kun er de store kontorene som hevder seg i åpne konkurranser.
Gulden er i sin siste artikkel opptatt av å vise oss at han faktisk vet hva han snakker om. Han lykkes bare delvis med det. Med respekt å melde er det tøys å hevde at begrensede prosjektkonkurranser med deltakerhonorar/premier arrangeres som «rene priskonkurranser».
At det sjelden opereres med maksimalkrav til antall innleverte plansjer og at det ofte mangler arkitektkompetanse i juryer, er også et feilaktig bilde av dagens situasjon på konkurransemarkedet. At han forveksler utvelgelseskriterier med tildelingskriterier er lett å tilgi, men at han tror at Verdensbankens sympatiske anbudsprosedyrer lar seg forene med EU-direktivenes regler, avslører at han ennå har mye ulært.
Jeg mistenker at Borderline Architects, liksom ganske mange andre norske arkitektfirmaer, sjelden deltar i arkitektkonkurranser. Men mange gjør det og med stor entusiasme. Ikke fordi de nødvendigvis må det, men fordi de ser verdien i slike faglige mannjevninger.
Daglig mottar jeg ivrige forespørsler om det er nye konkurranser under forberedelse, hjemme eller i utlandet. Derfor er det inspirerende å delta i tilrettelegging av nye konkurranser, enten det gjelder Bøler kirke, Trollstigplatået, Kristiansand konserthus eller Eidsvoll sentrum.
Alt vårt arbeid bør og skal betales, sier Gulden. Det er jo et ideelt, men nokså naivt standpunkt, ganske på siden av dagens konkurransesamfunn. Det er hyggelig og dyktig dersom Borderline Architects greier å drive sin virksomhet på en slik basis, men jeg tror faren er liten for at omverdenen vil reagere særlig negativt om dere av og til går på akkord med et slikt prinsipp. Å benytte arbeidstiden til en viss andel faglig utviklingsarbeid, teambygging eller ulike former for oppdragsakkvisisjon, er en naturlig del at forretningsdriften i de fleste yrker. Mange arkitekter mener at deltakelse i arkitektkonkurranser har i seg alle disse aktiviteter.
I sitt siste innlegg betror Gulden oss at han slett ikke er motstander av åpne arkitektkonkurranser, men at det er «smitteeffekten» av disse konkurransene som bekymrer ham. Gratisarbeid svekker profesjonens anseelse, sier han. Jeg tror det er en alt for enkel betraktning. For det første fremstår ikke arkitektkonkurranser som helt gratis for oppdragsgiverne. En konkurranse skal ikke være særlig stor før den koster 1 million kroner å arrangere. Stavangerkonkurransen kostet minst 6 millioner. Dernest er det jo slik at folk flest ikke aner hvor mye arbeid vi nedlegger, tvert i mot: De synes ofte det er fantastisk hvor høye premier vi får!
Jeg skal ikke bagatellisere Guldens bekymringer, men det er min faste overbevisning at arkitektkonkurranser, og de åpne i særdeleshet, alle forhold tatt i betraktning, har langt flere positive enn negative sider for norske arkitekter. Derfor greier ikke Gulden med sine skriverier helt å frata meg arbeidsgleden!