Arkitektnytt

På årets julemarked på Folkemuseet forsvant datteren min sporløst inne i et av de små husene på «Enerhaugen». Vi gikk inn for å lete, og bak inngangsdøra sto hun. På en liten stige. Å si at den førte opp til en loftsleilighet, vil være å overdrive. Det var mer som en loftsbod, sirlig innredet og delt opp i et barnerom og et oppholdsrom.

 

På Enerhaugen i 1954 var det fattigdom som førte til botetthet. Nå er det boligmangel og miljøhensyn som tvinger fram en tettere by.

 

Fortett Murbyen

Skal vi fortette, er det ingen vei utenom Murbyen, den byen som utgjør hovedtyngden av bebyggelse i Oslo indre by og som ble reist i løpet av noen få tiår på slutten av 1800-tallet. Men å øke boarealet i disse bygårdene, er ikke enkelt. Er bygården du bor i på gul liste, er tilbygg eller etasjepåbygg nærmest utenkelig. Det er også vanskelig å få tillatelse til å gjøre fasadeendringer som balkonger, takterasser, større kjellervinduer og oppløft for takvinduer.

 

Hele denne enorme bygningsmassen er altså regulert til bevaring på Gul liste. Byantikvaren håndhever «regulert til bevaring»-reglene, og dagens verneparadigme er strengt.

 

Bevaringsregimet gjelder brorparten av bygningsmassen i indre by, og gjør god fortetting vanskelig. Bærekraft og klimavennlighet ofres på vernealteret.

 

Lag en oransje liste

Det er mange som har påpekt denne problemstillingen de siste årene. Dette er ingen ny debatt. Et av de hyppigst nevnte alternativene til streng gul liste-regulering er som følger (fargepalett lagt til av undertegnede):

 

– Lag en oransje liste for områder, kvartaler og bydeler som er spesielt gode eksempler på god murbybebyggelse. Kjør på med et stramt bevaringsregime her.

– Lag den gule listen grønn. Lag gjerne et løst bevaringsregime med vekt på bokvalitet, men loosen up og la denne rest-Murbyen få leve i takt med de som lever i den.

 

Jeg har bodd i Murbyen siden 1993 og sett den forandre seg innenfra. Fra et åttitallslandskap med singelhusholdninger, eldre ektepar og et og annet nygift par med baby, er Murbyen i økende grad et tilholdssted for barnefamilier. Barne- og ungdsomsskolene i Oslo sprenges, og selv de nye gigantbarnehagene holder ikke tritt med behovet.

 

Inne i leilighetene i gårdene i Murbyen sprenger de seg plass. Loft bygges ut, kjellere innredes, det bygges hemser og vindeltrapper. Utenfor hersker det fred og ingen fare… Utvendig er Murbyen slik den var da jeg flyttet inn i den i 1993. Den «gul-listete» bebyggelsen er et arkitektonisk dødt landskap.

 

Ser man nøye etter, finnes det noen få nye loftsetasjer, påbygninger, store og små oppløft, terrasser og balkonger her og der. Det meste er fra 1980-tallet og enkelte innfill-eksempler finnes fra 1970-tallet.

 

Murbygårder som motorer

Det finnes også helt ny arkitektur innimellom murbygårdene, som Parkveien 5, som fikk Oslo bys arkitekturpris i 2012. Den sammenklemte bygården har verdi langt utover seg selv. Den viser at byen lever. Den speiler de bruksendringene Murbyen har gått gjennom siden jeg ankom i 1993. Og gir et lite glimt av mulighetene for forandring, dynamikk og  bruksendring.

 

Kjære vernemyndigheter, la oss diskutere hvordan den gjengse murbygård kan bli en liten fortetningspolitisk motor i det moderne, boligmanglende Oslo.