Arkitektnytt

Modernismen er et vanskelig begrep, men i det minste blir modernismen i norsk arkitektur interessant illuminert av den rekke av Groschmedaljører som startet med Sverre Fehn i 2001 og foreløpig stopper ved Helge Hjertholm i år. På hver sin måte er de preget av modernitetens tidsånd. Å forklare dette er en stor utfordring, men jeg foreslår følgende skisseopplegg (der forskeren, sivilarkitekt MNAL Håkon Christie, som ble tildelt Groschmedaljen i 2005, er utelatt av tematiske grunner): Sverre Fehn har først og fremst vært opptatt av den moderne søken etter det opprinnelige, ekte og sanne, Jan Olav Jensen og Børre H. Skodvin av modernismens iboende hang til ekspressive, paradoksale inversjoner, Kjell Lund av de moderne konstruksjoners logikk, systematikk og estetikk, og endelig, om årets medaljevinner Helge Hjertholm kan man si: Han er preget av «Barnets århundre», dvs. det tyvende århundres søken etter det sant barnlige.

Like etter at Hjertholm i 1961 hadde vunnet sin sensasjonelle førstepremie i den danske stats internasjonale idékonkurranse om en ny, økumenisk kirketype, holdt han en gjestefore­lesning ved arkitektavdelingen ved NTH. Her sa han noe à la det følgende sitat fra Byggekunst 1962: «Kirken er i hele sin karakter mottagende og utstrålende som en blomst når den folder seg ut under Guds lys. Den favner og mottar menneskene, som der henter kraft.» Videre fortalte han oss på en like direkte og ukunstlet måte om kirkens tekniske løsning, dens enkle betongstruktur og vegger av hule plast­elementer og farget glass.

På vei ut av auditoriet gikk jeg tilfeldigvis ved siden av Jens Bjørneboe (den gang stud.arch., senere byggforsker), som utbrøt: «Du, så naiv kan verken du eller jeg noen gang bli!» Det var bare å erkjenne: Vi som hadde forkastet vår enkle barnetro, og dessuten forlatt vår en gang så barnlige lek med elementene, vi ville aldri kunne prestere noe i nærheten av Hjertholms nivå. 

Seremonien
Lørdag 8. mars 2008 ble Helge Hjertholm tildelt Groschmedaljen under et arrangement i det nyåpnede Nasjonalmuseet – Arkitektur på Bankplassen 3 i Oslo.

Etter at seniorkurator Ulf Grønvold hadde ønsket velkommen, ga leder av Chr. H. Groschselskapet, professor Anne-Lise Seip, en orientering om arkitekt Grosch og hva hans sammensmeltning av europeiske og nasjonale strømninger betydde for Norges nasjonsbygging i det nittende århundre.

Grønvold beskrev Groschmedaljen som en utmerkelse til arkitekter som i særlig grad har skapt kvaliteter i norsk arkitektur. Han forklarte at det ikke som ved Nobel- eller Pritzkerprisen fulgte med penger, men til gjengjeld, som med Oscar-statuetten, stor ære, en ære som ble garantert ved den tillitvekkende rekken av prisvinnere.

På vegne av selskapet begrunnet Thomas Willoch årets valg av Helge Hjertholm som prisvinner ved bl.a. å henvise til den naturnære og samtidig beåndede poesi- og opplevelsesfylde i hans arkitektur, og overrakte ham Groschmedaljen med diplom.

Hjertholm takket Groschselskapet for den gledelige, faglige anerkjennelsen. Dessuten takket han spesielt Ulf Grønvold for dennes interesse og publisering av hans verker opp gjennom årene, læremesteren Jørn Utzon for uvurderlig hjelp og støtte, rektor Svein Hatløy for femten givende samarbeidsår ved Bergen Arkitektskole, og sist, men ikke minst, takket han sin kone Karen, hans beste samtalepartner i alle år, også i faglige spørsmål, barnevernspedagogen, som hadde reddet ham fra å bli super-estet og lært ham å sette menneskene i sentrum ved siden av skaperverket.

Seremonien ble både innledet og avsluttet med glitrende harpespill av Maria Hoen Brunborg.
 
Hyllesten
Hyllingstalen for Hjertholm ble holdt av Svein Hatløy. Han la spesiell vekt på å vise hvordan Hjertholms arkitektur inneholder arkitekturens «fjerde dimensjon», dvs. dens vesensdimensjon, dens seremonielle og samfunnsbyggende dimensjon, dens uttrykk utover det rasjonelle, utover naturlovene og tinglogikken. Den gode arkitektur gir rom for seremonielle handlinger, og denne seremonielle dimensjonen gjør arkitekturen til noe vedvarende, noe å lite på, gjennom generasjoner. Arkitekturen lager samfunn, ved å skape kulturell identitet for samfunnet og menneskene i det.

Hatløy påpekte at Grosch samlet Norge til en nasjon med de hvite kirkene sine, små og store, spredt utover landet, hver især i sitt store naturrom, sin norske katedral, likeledes at Arkitekturmuseet nylig var gjenstand for en seremoniell handling ved Kongens åpning, noe som stadfester en nasjon, og som bygningen fortsetter å bære i seg symbolsk.

Hatløy mente at på tilsvarende måte har Hjertholms kirker, eksempelvis Søreide kirke (1973) og Fyllingsdalen kirke (1976), gjennom sine fattbare former og seremonielle dimensjon samlet mennesker og skapt lokalsamfunn.

Han trakk også frem politihuset i Bergen tegnet av Hjertholm, hvor han mente «subjektet kommer før objektet», mennesket først, så bygger man formsvaret med menneskelige dimensjoner, i «mikroskalaen», eksempelvis med fortauets steinheller helt inn til passutleveringen.

Hjertholms førstepremie i konkurransen om Hydrobygget med ny funksjonell og romlig organisering, som ble forkastet av byggherren, mente Hatløy var tegnet tyve år forut for sin tid. Byggherren Hydro fattet det ikke. Naturligvis et tap for arkitekten, men først og fremst tapte Hydro og brukerne. 

Likeledes Solheimsviken, en ny bydel à la Bergen bys eldgamle, prinsipielle inndeling i allmenninger, urealisert, uforstått i den kremmerby Bergen er på godt og vondt.

Godt da, at Hjertholm fikk realisert flere boligområder, som er vakre på Hjertholms spesielle vis, samtidig som de i den modernistiske rasjonalitets ånd er bygget opp av hele vegg- og takelementer, presist snekret i oppvarmede fabrikklokaler. 

Naturligvis kom Hatløy også inn på Hjertholms triumf i 1961, den seirende sentralkirkeideen, og forelesningen i Trondhjem, der Hatløy som student var blitt spesielt inspirert av Hjertholms påståtte utgangspunkt, konseptet han hadde funnet i et skogsrom i Bymarka.

Hatløy avrundet sin tale med at når man er stilt overfor et problem, er ikke «lure» løsninger nok, de er ikke engang primære. Først må man reflektere, og så forstå, slik Hjertholm forstår, først dernest kan man gå sammen og realisere en løsning.
Grønvold ønsket velkommen til neste Groschmedaljeutdeling om to år.