Nyheter
Grosch-medaljen til to nestorer
Grosch-medaljen er utdelt for tredje gang. I år fikk to arkitekter den gjeve medaljen, kalt «høvdingeskikkelser i norsk arkitektur», nemlig Kjell Lund og Håkon Christie.
3. mai 2005
Første mottaker var Sverre Fehn i 2001, to år senere gikk prisen til Jan Olav Jensen og Børre Skodvin.
Det er Grosch-selskapet som deler ut prisen, og styret, bestående av forlegger Gordon Hølmebakk, professor Kaare R. Norum, biskop Gunnar Stålsett, professor Anne-Lise Seip, kunsthistoriker Siri Munthe, forhv. slottsforvalter Thomas Willoch og Ulf Grønvold, seksjonsleder ved Nasjonalmuseet, besluttet at Kjell Lund (født 1927) får medaljen for sin «fornyelse av norsk byggekunst», og Håkon Christie (1922) for «fremragende forskning i vår eldste bygningshistorie».
Arkitekt MNAL Kjell Lund, utdannet ved NTH i 1950, er kjent – sammen med sin avdøde partner Nils Slaatto – for en rekke bygninger gjennom nærmere femti år. I begrunnelsen nevnes i tillegg til fornyelsen av norsk trearkitektur «monumentalbygg som Norges Banks nye hovedkvarter, Asker rådhus, Chateau Neuf, Kulturhuset i Stavanger, Kreditkassens hovedsete, VG-huset». Dessuten poengterer styret at «kirker har i særlig grad vært Kjell Lunds spesialfelt. St. Hallvard kirke og kloster på Enerhaugen er et hovedverk i norsk arkitektur, og sammen med hans andre arbeider på dette felt, gjør det ham til vår fremste kirkearkitekt i nyere tid».
Arkitekt MNAL Håkon Christie (NTH 1949) – med en fartstid på mer enn seksti år hos Riksantikvaren – «har gjort en banebrytende innsats for norsk stavkirkeforskning og på en avgjørende måte utvidet vår forståelse av dette særegne bidraget til Europas arkitekturhistorie». Men viktigst har forskningen viet Urnes stavkirke vært, et arbeid som gjorde at Urnes havnet på UNESCOs verdensarvliste. Også andre oppgaver har preget Christies virksomhet, for eksempel har bokserien Norges Kirker gjort at han også har kommet til å arbeide mye med andre typer arkitektur – fra de middelalderske murkirker til moderne kirkebygg.
Kirken som eksistensielt rom
Kjell Lund (77) forteller til Arkitektnytt at medaljen både overrasket og gledet ham, og han syns at Jensen & Skodvins prisbelønte kirke på Mortensrud i Oslo viser bredden i Grosch-selskapets arkitekturoppfatning.
– Mortensrud kirke forener ulike sider ved byggekunsten, sier Lund, – formgivningen uttrykker både en frihet fra tradisjonene og en respekt for bygningsarven. Bygningen skaper undring med sin spennende, uvanlige sammenstilling av formale elementer og forskjellige materialer.
– Du har selv tegnet sakrale rom, krever det et spesielt mot?
– På samme vis som Jensen & Skodvin står inne for sin tolkning av kirkerommet, våger jeg også å forsvare de fem kirkene jeg har tegnet, det vil si fire kirker og et «sakralt» vernebygg.
– Du tenker på glassoverbygningen over ruinene på Hamar.
– Ja, der var hensikten å etablere et rom preget av universets nærhet, man skulle kunne sitte inne og ha den svarte stjernehimmelen over seg, og det håper jeg at jeg har fått til. Og med kirkene på Eidsvåg, Strømmen og Enerhaugen forsøkte jeg å levendegjøre den sakrale romarkitekturen. Med klosteret i Tromsø ville jeg – for å si det litt høytidelig – gestalte den eksistensielle forbindelsen mellom karmelittkvinnenes interiør og den veldige naturens evighetsdimensjon, og her er det sjeldne at midnattssolen lyser opp i koret.
– Du har gått ut av kontoret Lund & Slaatto, men ligger ikke på latsiden.
– Jeg var så heldig å vinne konkurransen om et kvartal ved Storgata i Lillehammer, min fødeby, og det prosjektet tegner jeg på nå sammen med Halgeir Kårstein, det blir 70 leiligheter og 500–600 m2 butikker. Samtidig arbeider jeg med et Hospice-senter for alvorlig kreftsyke i et skogsområde på Rælingen, og på fredede Trones gård i Trøndelag (prosjektert av Lund & Slaatto i 1961–68, JCs komm.) tegner jeg et klubbhus for golfspillere. Så jeg har da noe å gjøre, og syns fortsatt at arbeidet ved tegnebordet er en utfordring. La meg legge til at det har vært meget givende å få samarbeide – på kontoret Lund & Slaatto – med så mange begavede yngre kolleger.
Stavarkitekturens anatomi
Også Håkon Christie (82) sier til Arkitektnytt at han ble forbauset – og glad – da han fikk vite at han skulle tildeles Grosch-medaljen.
– Men jeg opplever at jeg får den på vegne av mange, for det er ikke få arkitekter og andre yrkesutøvere som har arbeidet med historieforskning og bygningsvern gjennom årene, poengterer han.
– Hvem vil du trekke fram som dine forbilder i denne sammenheng?
– Christian Heinrich Grosch var meget historiebevisst, og fant utallige motiver i trearkitekturen, jeg mener at han var en av pionerene i den nasjonale bevegelsen. Kristian Bjerknes hadde jeg den glede å arbeide sammen med i Sogn, med utgravinger og restaurering av Urnes stavkirke. Vi oppdaget blant annet stolpehull etter eldre kirkebygninger under gulvene, en sensasjon på den tiden, og kom på sporet av flere ukjente ting. Og som tredje inspirator vil jeg nevne Gerhard Fischer i Bergen, med ham arbeidet jeg i studietiden med restaurering av Håkonshallen og Rosenkrantztårnet.
– Men av alle dine kjære bygningsoppgaver står stavkirkene deg nærmest?
– Det ble slik, innrømmer Håkon Christie, – og til Urnes har jeg et spesielt forhold på grunn av det langvarige arbeidet. Vi studerte kirken bygningsledd for bygningsledd, og tilegnet oss stadig nye kunnskaper, ikke minst om byggeprosessen, hvordan kirkene ble til.
– Det ryktes at du har en bok på beddingen.
– Vi holder på med et verk om stavkirkenes anatomi, der Urnes behandles så omfattende vi – det vil si den danske arkitekten Knud Krogh og jeg – makter. Her forsøker vi å beskrive selve byggingen, måten kirken ble oppført på. Stavkirkearkitekturen blomstret jo på sitt mest intense i perioden 1150–1350, før Svartedauen kom, man kan kalle det for kulminasjonen av en urgammel byggeskikk.
– Og hvor mange stavkirker har vi i Norge i dag?
– Åtteogtyve, sier Christie, – mens vi hadde omkring ett tusen på det meste. Stavkirkene var som en folkebevegelse, hver bygd skulle ha sin kirke, derfor er det viktig at vi både dokumenterer denne desimerte bygningsarv og tar vare på det som er igjen.
– Hvordan vil du oppsummere dine seksti år hos Riksantikvaren, en arbeidsplass du fortsatt går til hver dag?
– Arbeidsglede, avslutter Håkon Christie, – ren og skjær arbeidsglede.
Det er Grosch-selskapet som deler ut prisen, og styret, bestående av forlegger Gordon Hølmebakk, professor Kaare R. Norum, biskop Gunnar Stålsett, professor Anne-Lise Seip, kunsthistoriker Siri Munthe, forhv. slottsforvalter Thomas Willoch og Ulf Grønvold, seksjonsleder ved Nasjonalmuseet, besluttet at Kjell Lund (født 1927) får medaljen for sin «fornyelse av norsk byggekunst», og Håkon Christie (1922) for «fremragende forskning i vår eldste bygningshistorie».
Arkitekt MNAL Kjell Lund, utdannet ved NTH i 1950, er kjent – sammen med sin avdøde partner Nils Slaatto – for en rekke bygninger gjennom nærmere femti år. I begrunnelsen nevnes i tillegg til fornyelsen av norsk trearkitektur «monumentalbygg som Norges Banks nye hovedkvarter, Asker rådhus, Chateau Neuf, Kulturhuset i Stavanger, Kreditkassens hovedsete, VG-huset». Dessuten poengterer styret at «kirker har i særlig grad vært Kjell Lunds spesialfelt. St. Hallvard kirke og kloster på Enerhaugen er et hovedverk i norsk arkitektur, og sammen med hans andre arbeider på dette felt, gjør det ham til vår fremste kirkearkitekt i nyere tid».
Arkitekt MNAL Håkon Christie (NTH 1949) – med en fartstid på mer enn seksti år hos Riksantikvaren – «har gjort en banebrytende innsats for norsk stavkirkeforskning og på en avgjørende måte utvidet vår forståelse av dette særegne bidraget til Europas arkitekturhistorie». Men viktigst har forskningen viet Urnes stavkirke vært, et arbeid som gjorde at Urnes havnet på UNESCOs verdensarvliste. Også andre oppgaver har preget Christies virksomhet, for eksempel har bokserien Norges Kirker gjort at han også har kommet til å arbeide mye med andre typer arkitektur – fra de middelalderske murkirker til moderne kirkebygg.
Kirken som eksistensielt rom
Kjell Lund (77) forteller til Arkitektnytt at medaljen både overrasket og gledet ham, og han syns at Jensen & Skodvins prisbelønte kirke på Mortensrud i Oslo viser bredden i Grosch-selskapets arkitekturoppfatning.
– Mortensrud kirke forener ulike sider ved byggekunsten, sier Lund, – formgivningen uttrykker både en frihet fra tradisjonene og en respekt for bygningsarven. Bygningen skaper undring med sin spennende, uvanlige sammenstilling av formale elementer og forskjellige materialer.
– Du har selv tegnet sakrale rom, krever det et spesielt mot?
– På samme vis som Jensen & Skodvin står inne for sin tolkning av kirkerommet, våger jeg også å forsvare de fem kirkene jeg har tegnet, det vil si fire kirker og et «sakralt» vernebygg.
– Du tenker på glassoverbygningen over ruinene på Hamar.
– Ja, der var hensikten å etablere et rom preget av universets nærhet, man skulle kunne sitte inne og ha den svarte stjernehimmelen over seg, og det håper jeg at jeg har fått til. Og med kirkene på Eidsvåg, Strømmen og Enerhaugen forsøkte jeg å levendegjøre den sakrale romarkitekturen. Med klosteret i Tromsø ville jeg – for å si det litt høytidelig – gestalte den eksistensielle forbindelsen mellom karmelittkvinnenes interiør og den veldige naturens evighetsdimensjon, og her er det sjeldne at midnattssolen lyser opp i koret.
– Du har gått ut av kontoret Lund & Slaatto, men ligger ikke på latsiden.
– Jeg var så heldig å vinne konkurransen om et kvartal ved Storgata i Lillehammer, min fødeby, og det prosjektet tegner jeg på nå sammen med Halgeir Kårstein, det blir 70 leiligheter og 500–600 m2 butikker. Samtidig arbeider jeg med et Hospice-senter for alvorlig kreftsyke i et skogsområde på Rælingen, og på fredede Trones gård i Trøndelag (prosjektert av Lund & Slaatto i 1961–68, JCs komm.) tegner jeg et klubbhus for golfspillere. Så jeg har da noe å gjøre, og syns fortsatt at arbeidet ved tegnebordet er en utfordring. La meg legge til at det har vært meget givende å få samarbeide – på kontoret Lund & Slaatto – med så mange begavede yngre kolleger.
Stavarkitekturens anatomi
Også Håkon Christie (82) sier til Arkitektnytt at han ble forbauset – og glad – da han fikk vite at han skulle tildeles Grosch-medaljen.
– Men jeg opplever at jeg får den på vegne av mange, for det er ikke få arkitekter og andre yrkesutøvere som har arbeidet med historieforskning og bygningsvern gjennom årene, poengterer han.
– Hvem vil du trekke fram som dine forbilder i denne sammenheng?
– Christian Heinrich Grosch var meget historiebevisst, og fant utallige motiver i trearkitekturen, jeg mener at han var en av pionerene i den nasjonale bevegelsen. Kristian Bjerknes hadde jeg den glede å arbeide sammen med i Sogn, med utgravinger og restaurering av Urnes stavkirke. Vi oppdaget blant annet stolpehull etter eldre kirkebygninger under gulvene, en sensasjon på den tiden, og kom på sporet av flere ukjente ting. Og som tredje inspirator vil jeg nevne Gerhard Fischer i Bergen, med ham arbeidet jeg i studietiden med restaurering av Håkonshallen og Rosenkrantztårnet.
– Men av alle dine kjære bygningsoppgaver står stavkirkene deg nærmest?
– Det ble slik, innrømmer Håkon Christie, – og til Urnes har jeg et spesielt forhold på grunn av det langvarige arbeidet. Vi studerte kirken bygningsledd for bygningsledd, og tilegnet oss stadig nye kunnskaper, ikke minst om byggeprosessen, hvordan kirkene ble til.
– Det ryktes at du har en bok på beddingen.
– Vi holder på med et verk om stavkirkenes anatomi, der Urnes behandles så omfattende vi – det vil si den danske arkitekten Knud Krogh og jeg – makter. Her forsøker vi å beskrive selve byggingen, måten kirken ble oppført på. Stavkirkearkitekturen blomstret jo på sitt mest intense i perioden 1150–1350, før Svartedauen kom, man kan kalle det for kulminasjonen av en urgammel byggeskikk.
– Og hvor mange stavkirker har vi i Norge i dag?
– Åtteogtyve, sier Christie, – mens vi hadde omkring ett tusen på det meste. Stavkirkene var som en folkebevegelse, hver bygd skulle ha sin kirke, derfor er det viktig at vi både dokumenterer denne desimerte bygningsarv og tar vare på det som er igjen.
– Hvordan vil du oppsummere dine seksti år hos Riksantikvaren, en arbeidsplass du fortsatt går til hver dag?
– Arbeidsglede, avslutter Håkon Christie, – ren og skjær arbeidsglede.
Kjell Lund. (Foto: Jan Carlsen.)