Nyheter
Ny boligmelding:
Grei oversikt uten klar retning
Kommunalminister Erna Solberg la fram den lenge bebudede boligmeldinga på en pressekonferanse på AHO i begynnelsen av februar.
4. februar 2004
Stortingsmelding nr. 23 (2003-04) – «Om boligpolitikken» er på litt i underkant av 100 uillustrerte sider, og det forblir et lite mysterium hvordan en i departementet stadig gir seg på relativt omfattende beskrivelser av boligen uten annen visuell støtte enn noen få og enkle diagrammer.
Meldinga drøfter ikke uventet de fleste sider av boligen, selv om tyngdepunktet klart er på beskrivelser av marked, økonomi og virkemiddelbruk, ved siden av at den har en omfattende gjennomgang av de vanskeligstiltes situasjon på boligmarkedet. Delen om boligkvalitet med avsnitt om miljøvennlig og universell utforming, byggeskikk og estetikk, samt bo-forholdene i byene, har trolig størst interesse for leserne, og derfor ligger omtalen her hovedsakelig på disse.
Det kan være grunn til å merke seg at ikke bare vektlegger meldinga de to temaene miljøvennlig og universell utforming, men statsråden var rett og slett entusiastisk på pressekonferansen her. Ettersom hun er kjent som en viljesterk dame som får det som hun vil, kan det for boligfagfolk være grunn til å styrke kompetansen og forberede seg på en framtid med litt nye – og ganske fornuftige – prosjektforutsetninger.
Det er ikke klart hva en mener med miljøvennlige boliger i meldinga, men en del satsingsområder som arealeffektivitet, minsket energibruk, reduksjon av helsefarlige stoffer og av byggeavfall, bedre forvaltning, drift og vedlikehold indikerer retningen en vil gå. Interessant nok er kvalitet og byggeskikk nevnt som slike satsingsområder; ikke minst står det svart på hvitt at Regjeringa vil prioritere forsøksbygging og formidling av gode eksempler på området. Og dessuten at Staten bør gå foran med gode eksempler.
Delen som behandler byggeskikk og estetikk er ikke spesielt operativ, og den konkluderer ikke uventet med at en styrking handler mer om riktige holdninger, god planlegging og økt kompetanse enn om kostnader. Videre trekkes Husbankens rolle og innsats fram, og en mener at banken også i framtida er viktig for å stimulere til god byggeskikk. Regjeringa vil altså fortsatt vektlegge kvalitet i utformingen av boliger og bo-områder, men vil nedlegge tilskuddsordningen som helt opplagt har fungert som en god gulrot for å prioritere kvalitet i prosjekter og i prosjekteringen. Det er ikke gitt særlig begrunnelse for nedleggingen av denne ordningen, og det blir sagt at midlene skal overføres til kontoen for informasjon og formidling. Det er flott at det kommer mer penger hit, men det er selvsagt absolutt ingen garanti for at kvaliteten dermed styrkes i prosjektsammenheng. På dette området blir også den eksisterende boligmassen ofret litt oppmerksomhet, men ellers er det ikke vist så mye forståelse for annet enn nyproduksjonen i meldinga.
God tilgjenglighet, som nå heter universell tilgjengelighet, blir en hovedsatsing framover. Det er forstått som at produkter, bygninger og uteområder skal utformes slik at de kan brukes av alle uten spesiell tilrettelegging. Mye kan tyde på at en vil prioritere heisinstallasjoner også der det ikke i bygningslovens forstand er nødvendig, men det er uklart om en vil støtte oppunder med midler for å oppnå økt tilgjenglighet. Samarbeidet med Husbanken blir igjen viktig, i og med at det vil bli en forutsetning for lån at prosjektene oppfyller bestemte krav til tilgjenglighet.
Den delen som behandler bo-forholdene i byene er beskrivende og tilbakeskuende. Det er lite problematisering av forhold som preger byutvikling ellers og på steder hvor byene er større enn våre, men som helt opplagt også har betydning hos oss som gentrifisering og segregering (se: S H Venkatesh: fattige drives ut av bysentra, Le Monde Diplomatique november 2003).
Tydeligvis vil Kommunalministeren beholde Husbanken, men hovedkontoret skal av uransakelige grunner flyttes til Drammen. Og det er litt uklart om utlånsvirksomheten i framtida og i prinsippet skal fungere som nå, eller om det er kunnskaps- og kompetansedelen som skal beholdes og eventuelt styrkes. I kjølvannet av Boligutvalgets innstilling (NOU 2002-3) ble dette endel diskutert, og det er vel en vanlig oppfatning at koblingen av lånedelen og kompetanseoppbygging er viktig, og at et skille mellom disse to er uheldig og bør unngås. Under alle omstendigheter er det Stortinget som bestemmer årlige utlånsrammer og som i praksis vil avgjøre bankvirksomhetens omfang og kanskje skjebne.
Boligforskning og formidling skal i følge meldinga styrkes, og noen av oss setter selvsagt pris på det. Nylig har Forskningsrådet avsluttet et flerårig program finansiert av KRD og MD (se NFR: Rammene om vårt liv – forskning om bolig og levekår, Trondheim 2003), men det kan uten en pekuniær oppfølging fort bli et stunt. Foreløpig er forskningsmidlene overført Husbanken, og i løpet av våren skal Departementet utrede boligforskningens framtid.
Meldinga gir en grei oversikt over situasjonene på boligfronten, men er svak når det gjelder å angi retninger framover. Det er kanskje kombinasjonen av markedstilpasning og mindretallsregjering som slår ut i en viss tafatthet, og som gjør at lesingen av dokumentet ikke er spesielt oppløftende på boligutviklingens vegne.
Meldinga drøfter ikke uventet de fleste sider av boligen, selv om tyngdepunktet klart er på beskrivelser av marked, økonomi og virkemiddelbruk, ved siden av at den har en omfattende gjennomgang av de vanskeligstiltes situasjon på boligmarkedet. Delen om boligkvalitet med avsnitt om miljøvennlig og universell utforming, byggeskikk og estetikk, samt bo-forholdene i byene, har trolig størst interesse for leserne, og derfor ligger omtalen her hovedsakelig på disse.
Det kan være grunn til å merke seg at ikke bare vektlegger meldinga de to temaene miljøvennlig og universell utforming, men statsråden var rett og slett entusiastisk på pressekonferansen her. Ettersom hun er kjent som en viljesterk dame som får det som hun vil, kan det for boligfagfolk være grunn til å styrke kompetansen og forberede seg på en framtid med litt nye – og ganske fornuftige – prosjektforutsetninger.
Det er ikke klart hva en mener med miljøvennlige boliger i meldinga, men en del satsingsområder som arealeffektivitet, minsket energibruk, reduksjon av helsefarlige stoffer og av byggeavfall, bedre forvaltning, drift og vedlikehold indikerer retningen en vil gå. Interessant nok er kvalitet og byggeskikk nevnt som slike satsingsområder; ikke minst står det svart på hvitt at Regjeringa vil prioritere forsøksbygging og formidling av gode eksempler på området. Og dessuten at Staten bør gå foran med gode eksempler.
Delen som behandler byggeskikk og estetikk er ikke spesielt operativ, og den konkluderer ikke uventet med at en styrking handler mer om riktige holdninger, god planlegging og økt kompetanse enn om kostnader. Videre trekkes Husbankens rolle og innsats fram, og en mener at banken også i framtida er viktig for å stimulere til god byggeskikk. Regjeringa vil altså fortsatt vektlegge kvalitet i utformingen av boliger og bo-områder, men vil nedlegge tilskuddsordningen som helt opplagt har fungert som en god gulrot for å prioritere kvalitet i prosjekter og i prosjekteringen. Det er ikke gitt særlig begrunnelse for nedleggingen av denne ordningen, og det blir sagt at midlene skal overføres til kontoen for informasjon og formidling. Det er flott at det kommer mer penger hit, men det er selvsagt absolutt ingen garanti for at kvaliteten dermed styrkes i prosjektsammenheng. På dette området blir også den eksisterende boligmassen ofret litt oppmerksomhet, men ellers er det ikke vist så mye forståelse for annet enn nyproduksjonen i meldinga.
God tilgjenglighet, som nå heter universell tilgjengelighet, blir en hovedsatsing framover. Det er forstått som at produkter, bygninger og uteområder skal utformes slik at de kan brukes av alle uten spesiell tilrettelegging. Mye kan tyde på at en vil prioritere heisinstallasjoner også der det ikke i bygningslovens forstand er nødvendig, men det er uklart om en vil støtte oppunder med midler for å oppnå økt tilgjenglighet. Samarbeidet med Husbanken blir igjen viktig, i og med at det vil bli en forutsetning for lån at prosjektene oppfyller bestemte krav til tilgjenglighet.
Den delen som behandler bo-forholdene i byene er beskrivende og tilbakeskuende. Det er lite problematisering av forhold som preger byutvikling ellers og på steder hvor byene er større enn våre, men som helt opplagt også har betydning hos oss som gentrifisering og segregering (se: S H Venkatesh: fattige drives ut av bysentra, Le Monde Diplomatique november 2003).
Tydeligvis vil Kommunalministeren beholde Husbanken, men hovedkontoret skal av uransakelige grunner flyttes til Drammen. Og det er litt uklart om utlånsvirksomheten i framtida og i prinsippet skal fungere som nå, eller om det er kunnskaps- og kompetansedelen som skal beholdes og eventuelt styrkes. I kjølvannet av Boligutvalgets innstilling (NOU 2002-3) ble dette endel diskutert, og det er vel en vanlig oppfatning at koblingen av lånedelen og kompetanseoppbygging er viktig, og at et skille mellom disse to er uheldig og bør unngås. Under alle omstendigheter er det Stortinget som bestemmer årlige utlånsrammer og som i praksis vil avgjøre bankvirksomhetens omfang og kanskje skjebne.
Boligforskning og formidling skal i følge meldinga styrkes, og noen av oss setter selvsagt pris på det. Nylig har Forskningsrådet avsluttet et flerårig program finansiert av KRD og MD (se NFR: Rammene om vårt liv – forskning om bolig og levekår, Trondheim 2003), men det kan uten en pekuniær oppfølging fort bli et stunt. Foreløpig er forskningsmidlene overført Husbanken, og i løpet av våren skal Departementet utrede boligforskningens framtid.
Meldinga gir en grei oversikt over situasjonene på boligfronten, men er svak når det gjelder å angi retninger framover. Det er kanskje kombinasjonen av markedstilpasning og mindretallsregjering som slår ut i en viss tafatthet, og som gjør at lesingen av dokumentet ikke er spesielt oppløftende på boligutviklingens vegne.