Arkitektnytt

”Hva skal vi gjøre”, spør en middels stor norsk by.

Nå har de lest sin Florida, vært på sentrumskonferanser og forstått at Jane Jacobs må ned fra hylla igjen.

 

Sentraliseringen fortsetter og boligprisene i sentrumsområder overstiger plansjefens villeste fantasier. I likhet med så mange andre norske byer møtes utfordringene med utviklingen av en sentrumsplan.

 

Men spørsmålene er mange. Loven om kjøpesentre fra 2008 for eksempel. ”Hvordan håndterer vi den”?

Noen velger å utvide sentrum en smule, slik at Thons storstue får plass innenfor grensen. Andre sier bom ”Stopp” og tar parti med fylkeskommunen. De aller fleste har imidlertid tatt valget for lenge siden og står med plankart og forvaltningspenn godt plantet i et sentrum tappet for de vesentligste handelsfunksjoner. Hva gjør man da?

 

Hva enten den middels store norske byen sliter med sentrumsdød, ønsker å bevare et levende sentrum, forsøke å tiltrekke seg beboere fra fjern og nær eller rett og slett bare vil hindre flere i å flytte ut, så er sannsynligheten marginal for at ikke ordet ”møteplasser” har stått på den politiske dagsorden. De aller, aller fleste byer i Norge ønsker å utvikle sentrumsområdene sine til å bli attraktive områder for alle generasjoner å være i til flere tider av døgnet. Helst året rundt. Et sentrum som er attraktivt å være i tiltrekker seg mennesker på jakt etter en opplevelse. Det være seg å dra til byen for å spasere, for å leke, for å gå på kafe, møte andre eller – om slikt fremdeles er mulig; å handle. 

 

Men å skape gode møteplasser er ikke gjort i en håndvending. Det ligger i ordets natur at det er et sted der noe eller noen ”møtes”, og de gode møteplassene forholder seg til byveven på en måte som gjør at de forsterker eksisterende liv eller også evner å generere nytt liv. Hva som skal til i/på selve møteplassen og hva som bør befinne seg rundt den er stadig oppe til debatt. Kulturfunksjoner av ulik karakter løftes frem av mange, mens andre peker på at kultur må suppleres av servering og aller helst også handel. For den middels store norske byen er ikke dette små utfordringer. Legger vi til at det pågår et relativt omfattende generasjonsskifte blant norske planleggere sier det seg selv at det er mange kort som må stokkes.

 

I Bylab, Norsk Forms ressursgruppe for byutvikling, får vi stadig henvendelser fra kommuner som ønsker å skape gode uterom, gode møteplasser. De ser verdien for egne beboere og påpeker, ganske riktig, at å gjøre byen bedre for dem som bor der er å gjøre den bedre for eventuelle tilflyttere også. Den store bøygen for de aller fleste er imidlertid finansiering. Hvordan skape gode uterom når man ikke har flust med kommunale midler?

 

Vel, noen har gjort det. Og i den kommunale planleggerhverdagen kan verdien av gode eksempler ikke overvurderes. Men det må være eksempler på prosess; Hvordan har man gått frem. Det er nemlig det som er utfordringen. Lekre fotos i sexy arkitektmagasiner gir den jevne kommunale planlegger null og niks å jobbe med. Husker dere da alle skulle bygge museum for samtidskunst etter at Guggenheim i Bilbao var presentert på glanset forsidepapir verden over? Vel, baskerne gikk gjennom noen prosesser for å få det til som ingen norsk kommune verken har lov eller lyst til.

 

Med andre ord handler det om å presentere noen gode eksempler på en måte som gir direkte matnyttig informasjon til andre kommuner landet over. Det resulterte i eksempel/inspirasjonssamlingen ”Uterom for en billig penge” http://norskform.no/Temaer/Byutvikling/Bylab/Uterom-for-en-billig-penge/

 

Dette er en samling av ulike typer vellykkede og rimelige uteromsprosjekt i byer og tettsteder landet over. Hvert eksempel gir innblikk i hvilke faktorer som har vært viktige for planleggings- og gjennomføringsprosessen, og hvilke finansieringsmodeller som har vært brukt. Samlingen rommer både små og større steder, offentlige og halvoffentlige prosjekter, enkle og mer omfattende tiltak. Her finnes ulike typer uterom; plasser, gater, gårdsrom og overgangssoner hvor byen grenser til naturområder. De har forskjellige brukergrupper, og kan brukes til ulike tider på døgnet, året igjennom. Prosjektene har også ulik varighet, og et av prosjektene har et eksplisitt midlertidig preg, noe vi ser går igjen over hele landet i diskusjoner rundt byutvikling. Det sentrale fellestrekket er at kommunene selv mener de fikk mye igjen for sine investeringer, både i form av fysiske og sosiale kvaliteter.

 

Eksemplene spenner fra ekstrem forvandling av slitt parkeringsplass via fleksibelt tilbud til uorganisert ungdom til et ønske om å ta elva tilbake til byen. Prismessig spenner prosjektene fra 250 000 kroner til 5,75 millioner. Alle prosjektene viser hvordan kommunen har gått frem for å få det til, hvem de har samarbeidet med, hvordan medvirkning har vært bedrevet, finansieringsmodeller og erfaring med faktisk bruk. For hvert eksempel gir kommunen dessuten praktiske råd til andre kommuner som tenker i samme baner.

 

God lesning!

 

http://norskform.no/Temaer/Byutvikling/Bylab/Uterom-for-en-billig-penge/

http://norskform.no/