Arkitektnytt

NALs overordnete sak er at landet må fylles med god arkitektur. Det skal være kvalitet i regelverk, kvalitet i bygg og kvalitet i omgivelser. Og de små prosjektene klarer seg som regel fint, Norge er fullt av kvalitets-arkitektur i liten skala. Det er med massearkitekturen vi sliter, spesielt i de store boligprosjektene. Her blir dårlig kvalitet til masse dårlig kvalitet. Det er her innsatsen må ligge. 
 

Normalt er det grådigheten i utvikler- og produksjonsleddet som gis skylden for den dårlige kvaliteten på boligsiden. Når NAL nå vil snakke kvalitet, masse kvalitet, så er det Boligprodusentenes Forening de henvender seg til, organisasjonen som samler «alle» boligprodusentene, fra de største til de minste. Gjennom en serie med idéverksteder, finansiert blant annet av Husbanken, skal de sammen lære å bli kjent med hvordan den andre tenker. Vi satte oss ned med NALs fagsjef Tor Inge Hjemdal og Boligprodusentenes administrerende direktør Per Jæger for å høre om de kommer noen vei.
 

Tor Inge Hjemdal: – Jeg foreslo for Per at vi kunne sette oss ned for å snakke om hvor uenige vi faktisk er.  Vi har hatt tre workshoper, med deltakere fra «hver vår side», som har hjulpet oss å sette ord på hva slags kvaliteter vi ønsker oss, og hvordan vi kan komme frem til det. 
 

– Dette hørtes jo konstruktivt ut. For det er ingen selvfølge at dere skulle klare å få til en konstruktiv dialog?  

Per Jæger: – Nei, forholdet har vært veldig konfliktfylt. For eksempel i eneboligmarkedet, der det har vært harde konflikter mellom arkitektene og de som skal produsere mange boliger.
 

TIH: – Vi har brukt mye tid innledningsvis på å diskutere prioriteringen av kvaliteter. En rekke kvaliteter er udiskutable. Som dagslys, romsammensetning, romlighet, forhold ute, inne. Inneklima er viktig. Tilgjengelighet, ja. Generalitet og fleksibilitet. Rasjonalitet. Også «byggbarhet» kom vi frem til som en viktig kvalitet. Ekstra takhøyde utover minimumet. Og så videre. Så vi er enige i mange viktige ting når det gjelder kvalitet. 
 

TIH: – Ja, boliger har forskjellige forutsetninger, og enkelte boliger må prioritere noen kvaliteter høyere enn andre for å få totalopplevelser som er gode. Dessuten er TEK en joker i forhold til et minimumsnivå på kvalitet. Nesten ingen av oss er på utkikk etter å bygge kun et minimum. Ei heller boligprodusentene. De fleste av dem sitter jo i møtene og forteller at de bygger langt utover minimumsnivået i TEK 10.  

PJ: – Samtidig er det et problem at vi endrer teknisk forskrift så ofte. For å klare å lage et salgbart produkt, så må du ligge veldig nært minimum på de fleste områder for å klare disse stadige omstillingene og samtidig nå en god nok produksjon til lav nok pris.  
 

TIH: – Endringstakten i TEK er en utfordring. Arkitektbransjen er også helt enig i det.  
 

TIH: – Vi har også diskutert trepartssystemet, med utvikler, rådgiver og det offentlige.

PJ: – Vi i boligprodusentene mener jo kommunen ikke har kompetanse til å vurdere selve bygget. Byggesaken er en nabodiskusjon: Hvordan er dette bygget sett i forhold til naboens interesser?

 

PJ: – PBL er lagt opp sånn at det som går på det tekniske, det skal ikke kommunen mene noe om. Bortsett fra å se til at man følger teknisk forskrift som sådan. Men kommunen skal jo ha et forhold til plan, og der mener vi at kommunene må begynne å bli mer offensive og legge til rette for en offensiv bygging. Så vi får nok volum. For volum kommer til å bli en av de store utfordringene over hele landet.
 

TIH: – NAL mener noe annet! Vi jobber med kompetanse i kommunen. Vi ser at på arkitekt- og planleggersiden så er det 330 kommuner som ikke har den nødvendige kompetansen. Vi vil styrke kommunene, fordi vi tror de kan bli en enda bedre samspillspartnere når det gjelder å opprettholde og produsere kvalitet. 
 

PJ: – Kvalitet som er god nok på plannivået, det må vi få til, og der må kommunen være med. Vi er heller ikke glad i at kommunen lager alternative planer. Det er mye bedre at politikerne sier nei takk til det som kommer, enn at de bruker store ressurser på alternative planer.
 

TIH: – Det vi mener med god kompetanse i kommunene, handler også om forutsigbarhet for utbygging. Hvis kommunen sitter med dårligere kompetanse enn det utbyggeren gjør, blir kommunen en dårlig samspillspartner, og alt de gjør vil henge etter.
 

PJ: – Det vi i hvert fall kan bli enige om, er at vi trenger å utdanne planleggere. Vi ser en stor avgang blant eldre planfolk de neste årene. Byggenæringen, Boligprodusentene og NAL har derfor sendt brev til Røe Isaksen om at han må starte et utjevningsarbeid mellom de 20 utdanningsinstitusjonene som i dag tilbyr planutdanning. Hvis ikke utdanningsinstitusjonene får til dette, vil det fortsette som i dag, at de private firmaene tar alle planleggerne, og dermed vil sitte på alle sider av bordet. Dette er et stort demokratisk problem allerede.
 

TIH: – Jeg har et spørsmål til deg, Per. Dere sier at man trenger 37 000 nye boliger i året fremover, basert på dagens tall. Men vi vet jo ikke hvem de fremtidige boligkjøperne er, og ikke hvilke preferanser og behov de har. Boligprodusentene bygger nå fremtidens boliger basert på gårsdagens preferanser og løsninger. Harald Magnus Andreassen, økonomen, sa nå nylig at den fremtidige boligkjøperen vil ha mindre krav til kvadratmeter og vil bo annerledes. 
 

PJ: – Andreassen har jo også spådd boligkrise hvert år de siste ti årene, så han har ikke helt truffet med sine spådommer til nå. Grunnen til at vi har begynt å diskutere måltall på dette, er at vi har studert de ulike områdene i landet. 
 

Jæger gjør en gjennomgang av pris- og markedsutviklingen i de store byene. Han begynner med Kristiansand-området, som har hatt mange ferdigregulerte tomter, som har gjort at man har kunnet bygge ved behov og dermed fått en relativt jevn prisutvikling.
 

Tromsø, derimot, er skrekkeksempelet. Etter en byggeboom i 2003–2004 ble markedet oversvømt og prisene falt. Markedet var fullt av dårlige boliger som etter hvert ble solgt til lavpris. Alt stoppet opp, og prisene føk igjen til værs, men uten at man rakk å planlegge for den store boligmangelen byen ser i dag, forteller Jæger. 
 

Stavanger-området har vært landets største boligbyggingsområde, men har nå fått en kraftig nedkjøling. Han tror at dette vil kreve andre kvaliteter av boligene. Så kommer han til hovedpunktet sitt: Oslo. 
 

PJ: – I Oslo-området har man regulert alt for lite tomter. Raymond Johansen sier at han ønsker å regulere masse. Mens Stian Røsland sier at man skal regulere mer konservativt. Han sier ikke «lite», men konservativt. Han sier at dette skal ha veldig god kvalitet.  

TIH: – Nå spisser du budskapet veldig. Som jeg har forstått Røsland, snakket han på OBOS-konferansen om at hvis du regulerer 100 000 boliger, så kan du ikke bare smelle de opp med en gang. Det tar tid å bygge gode boliger og gode boligmiljøer og gode byer.
 

PJ: – Det er ikke snakk om å bygge 100 000 på en gang! 

TIH: – Nei, men heller ikke å regulere det. Fordi du ikke helt vet hvordan fremtiden vil bli, og en så stor masse er vanskelig å bestemme for fremtiden, så du må finne en smart måte å regulere det på.

PJ: – Men mitt poeng er bare at dette er to ulike måter å tenke på. Volum og «høy kvalitet». Det er min måte å tolke Røsland på. 

TIH: – Da ser vi ulikt på det som er sagt.

PJ: – Jeg sitter sikkert med debattene vi har hatt med Bård Folke Fredriksen i bakhodet. Jeg mener Oslo har så liten boligproduksjon at det skaper et samfunnsproblem.
 

PJ: – Ja, om du planlegger for detaljert og går for sakte frem. Kommunen må bruke mindre tid på alternative planer, og isteden tenke volum.

TIH: – Så er det hvordan du regner. Kvalitet kan lønne seg i lengden.   

PJ: – Jeg sier jo ikke det. Du må levere. Men klarer du ikke få opp volum, som nå er den største faren i Oslo, så får du noen sånne bølger av dårlig kvalitet som Tromsø har fått, fordi problemene blir akutte. Det er derfor jeg tror «den gode nok kvaliteten» gjelder som regel.
 

PJ: – For våre vil det alltid være nødvendig å prioritere salgbarhet. Og da tror jeg en del vil være forsiktig med å eksperimentere for mye.

TIH: – Vi har en del samfunnsutviklingstrender som gjør at man må eksperimentere. Vi får flere eldre. Vi har pris- og bærekraftproblematikk. Vi snakker om folkehelsen, teknologisk utvikling. Men det vi ser, også etter å ha vært i dialog med meglerbransjen, er at det er gårsdagens løsning som selges og legges til grunn for videre regulering. 

PJ: – Det er riktig. Og det jeg sier er at risikoen, den er det vi som tar. Hvis Peder Ås kommer til deg med en tomt og skal ha en ny bolig, så kan du som arkitekt få ham til å velge ulike type løsninger,  hvis han har råd. Men den som skal bygge leilighetsbygg, må tenke: Hva er det de potensielle kundene kan tenke seg? Hvis du får solgt de første 50-60 prosentene, så vet du at du får solgt de siste 40, og da er økonomisk risiko mye mindre. Men får du problemer med å selge de første 50, så endrer du prosjektet så det treffer det markedet ønsker. Markedet er brutalt. 

TIH: – Meglerbransjen mener at hvis du er mellom 35 og 45, så skal du ha slette, hvite fronter på kjøkkenet etcetera. Alt dette er statistikk for gårsdagens løsning. Men hvordan få til mer innovasjon? 

PJ: – Jeg tror innovasjon kan komme på mange måter. Men hvis vi ikke får opp et volum i dette her... 
 

PJ: – Markedet er villig til å kjøpe det som det synes er gode boliger. Jeg har ikke Tor Inges faglige kompetanse, men har helt klart egne meninger om hva som er en god bolig å by på. Kvalitet er som bærekraft. Det er mange elementer i det. Og jeg tror at kvalitet er ulikt på ulike steder.  
 

TIH: – Det høres veldig elitistisk ut å svare nei på det spørsmålet. Men at kjøperen ikke fullt ut har forstått potensialet i kvalitet, det kan du si. Så synes jeg som fagperson at det er uheldig  at kvalitetsdiskusjonen har blitt veldig privatisert. Alle forbeholder seg retten til å si at «jeg vet hva kvalitet er». Dette må også være en offentlig debatt.
 

TIH: – Vi har allerede fått Mestergruppen til å samarbeide med NTNU for å gi input fra boligmarkedet til studentene, sånn at de skal få mer markedsorienterte oppgaver. Det er konkret. I tillegg ønsker vi tettere dialog, sånn at vi sammen kan ha en bedre forståelse av boligkvalitet. Det vil igjen gjøre det lettere for våre medlemmer å forhandle og diskutere i konkrete prosjekter. Og så ønsker vi bedre kvalitet på boliger, selvfølgelig!
 

PJ: – Det å sitte rundt samme bord, gjør at man skaper noe annet enn hvis man sitter på hver sin tue og skriker til hverandre. Det vi håper, er at arkitektene forstår mer av standardisering. Ikke det at alt skal se likt ut, det er ikke det vi mener, og det må jeg visst gjenta til det kjedsommelige. Men jeg tror man må forstå hvordan vi kan drive mer effektivt for å kunne bygge boliger. Og skape forståelse for markedet og de ulike type kunnskaper som vi sitter på.