Arkitektnytt

Arkitektene får pepper for simple løsninger og noen kontorer ser unektelig ut til å ha spesialisert seg på å stable klosser oppå hverandre på en måte som gjør at de så vidt slipper gjennom kontrollen i Plan- og bygningsetaten, men heller ikke mer.

Samtidig er arkitektene klare i sin tale om at når det gjelder prosessene rundt et boligbygg, så er det ikke arkitekten, men snarere utbyggeren som har makten. For ikke å si eiendomsmegleren som en del hevder forvalter sannheten om hva folk har behov for.

 

Det er som kjent ikke nødvendigvis samsvar mellom behov og etterspørsel. Om noen kartla behovet for store, romslige leiligheter i indre by, der man for eksempel også kan bli boende med barn fordi man synes denne byen er et suverent sted å høre til, ja, så ville det behovet være ganske stort. Når meglerne likevel kan bedyre at det er to-roms som selger, så har ikke det med behov å gjøre, men manglende kjøpekraft. Det er ikke småtteri som skal opp av lommeboka om du sikter mot stjernene og har en fem-roms i indre by i tankene.  

Siste skudd på stammen er imidlertid at man bygger ”familieleiligheter” på Ensjø, så muligens er det lys i tunellen?

 

For noen år tilbake trodde mange at teknologiske løsninger kom til å løse problemet med eventuell trangboddhet. Bare kjøleskapet snakket til deg, ble livet verdt å leve i en 19 kvadratmeter tre-roms. De færreste skapløsninger har fått talens kraft siden den gang, men i siste nummer av Arkitektur N tas det til orde for at å bo er mer enn boligens indre rom. Å bo er et verb, det er noe man gjør og i Ibsens ånd gjør vi det minst mulig stykkevis og delt, men snarere med hele oss. Det handler med andre ord om mye mer enn den enkelte bolig og dens romløsning. Boligen er en del av byen, og byen er sannelig også en del av boligen. Enhver som har vokst opp i byen, eller bare kommet hit av hjertets lyst i de senere år, vet at det er sant. Det er parker, gatestubber, næringsliv, bakgårdsfester, havneområder, elveløp, fontener, fortauskafeer og trikkesløyfer som gjør boligen så attraktiv.

 

Ingen grunn til å være uenige i at byen og boligen henger sammen, men kom i hug da at det var nettopp dette argumentet de samme meglerne grep fatt i for noen år siden da de mente byfolk egentlig ikke trengte kjøkken hjemme : de kunne jo bare gå på kafé, for det var det kontinentale byborgere gjorde. Den særegne nordiske vanen av å invitere folk hjem stagget kjøkkenets fullstendige fratredelse, men nå kommer reaksjonene mot kompromissløsningen som ble valgt i mange nybygg med såkalt ”åpen løsning”, eller ”Nei til kjøkken midt i stua!” som en rasende beboer uttrykte seg her forleden.

 

I kveld er det debatt på DogA om boligarkitekturen. Jeg tenker innfinne meg, og kanskje kommer jeg noe nærmere et svar på mine spørsmål om hva som skal til, og om skoen virkelig trykker der det hevdes?

I tillegg ville det være en berikelse for undertegnede om det kom til en debatt på disse sidene også. For, med all respekt for Lene Schmidt, Jon Guttu, Bård Isdahl og Sven Erik Svendsen som har kjempet sin sak i denne sammenheng, så lurer jeg på hvor den noe yngre arkitektstanden befinner seg i denne saken?

Er boligarkitektur et hett tema?

Hvilke eksempler på gode byboliger vil dere trekke frem, og hva er det som gjør dem gode?

Kanskje kan vi til og med komme inn på prosess i denne debatten og se på mulighetsrommet for arkitekter (om det finnes)?

 

Jeg er lutter øre -

 

gvg