God arkitektur med lov om offentlige anskaffelser som ramme?
Lov om offentlige anskaffelser (LOA) skal sikre effektive innkjøpsordninger og hindre korrupsjon ved offentlige anskaffelser.
I LOAs formålsparagraf står det blant annet at loven skal «bidra til økt verdiskaping i samfunnet ved å sikre mest mulig effektiv ressursbruk ved offentlige anskaffelser basert på forretningsmessighet og likebehandling».
Å bidra til økt verdiskaping gjennom sitt virke er en av arkitektenes viktigste oppgaver. Hvorfor skaper da den praktiske anvendelsen av LOA så mye frustrasjon blant arkitekter? Loven oppfattes uforenlig med ett av NALs viktigste prinsipper, nemlig at alle viktige offentlige prosjekter skal kjøres som åpne arkitektkonkurranser, og at det skal kåres én vinner for å sikre at den beste løsningen realiseres.
Det virker som om offentlige byggherrers forståelse av loven er at jo større kontroll de har på kjøp av tjenester gjennom krav til datasystemer, begrensning av deltakere og mange forhandlingsrunder, jo bedre skjøtter de sitt ansvar.
Når NAL protesterer, vises det til spissfindige juridiske formuleringer i Anskaffelsesforskriften, men er dette mest mulig effektiv ressursbruk ved offentlige anskaffelser? Hva vil skje på lang sikt hvis dette er en praksis som får etablere seg? Det er all grunn til å frykte at det vil ha flere uheldige konsekvenser;
Viktige grupper utelukkes fra markedet og Norge risikerer å miste unge, dyktige arkitekters bidrag, verdifull innovativ tenking og eksperimentering.
Ved ikke til enhver tid å velge den arkitektonisk beste løsning vil vårt fag forvitre. Når byggeherrer velger minste motstands vei, vil resultatet bli middelmådig arkitektur.
Vi får en utvikling der en håndfull store kontorer er de eneste som får tildelt viktige nasjonale oppdrag, uten at de blir utfordret på høyt faglig nivå.
Det er nærliggende å spørre seg om det offentlige er tjent med et slikt konkurranseregime og om en er i ferd med å gå på tvers av lovens intensjon ved å legge begrensninger på fri konkurranse og ikke sørge for tilstrekkelig verdiskaping.
Kanskje er det ikke selve loven som er problematisk for NAL, men de offentlige byggherrers tolkning av den? Dette er en viktig prinsipiell sak for NAL. Vi må skaffe oss spesialkompetanse på LOA, formulere vårt syn presist og spille det inn for offentlige byggherrer. Slik kan NAL bidra til verdiskaping ved å levere god arkitektur.