Arkitektnytt

Først ut på den internasjonale scenen i bergstaden anno 1644 – oppført på UNESCOs verdensarvliste – var argentineren Rafael Iglesia (f. 1952), professor i Buenos Aires og prisbelønt for byggverk preget av eksperimentelle konstruksjoner og nyskapende materialbruk. Eller, som det sto i seminarkatalogen (overs. fra engelsk v/ JC): «Han utfordrer oss til å oppdage skillene mellom det synlige og det usynlige; letthet og tyngde; natt og dag. Dette provoserer oss til å lese tankene bortenfor selve bildet.»

Rafael Iglesia begynte med å presentere bygninger tegnet av latinamerikanske kolleger, en kavalkade som slo an Rørosseminarets umiskjennelige, universelle tone, for deretter å vise egne arbeider. Utsagnet om at «jeg liker egentlig ikke arkitektur» ble straks forstått av forsamlingen; mangt i vårt dualistiske fag plasserer seg i aksen hat/kjærlighet, og Iglesias hus lekte ekvilibristisk med gjengse oppfatninger av materialitet og tyngdekraft. Noen bygg var surrealistisk lagt i landskapet; han sa ikke «dør», men «inn og ut»; statikkens lover ble opphevet; en kunstig foss og ulike balansekunsteriske grep kunne få en tilskuer til å tenke «anti-arkitektur» hvis han eller hun ikke visste bedre.

Gjennom Iglesias uortodokse arkitektur fikk vi en serie tillitserklæringer til det jordnære og humanistiske, skapt på den andre siden av kloden, men lett å identifisere seg med også for en norsk arkitekt, takket være det faglige «esperanto» som er felles i arkitekturens verden. Undertegnede er sikker på at Røros-komiteen visste hva den gjorde da Rafael Iglesia fikk åpne seansen fredag kveld; det ble helt følgeriktig lørdag morgen å fortsette seminaret med den unge norske duoen Lie Øyen arkitekter.

Det nystartede kontoret til Tanja Lie (1970) og Kristoffer Øyen (1970) i Oslo, begge utdannet ved AHO, har allerede gjort seg bemerket med et kresent utvalg hytter, boliger og andre prosjekter. Tilsynelatende var deres minimalistiske byggverk – presentert av Tanja Lie – arkitektonisk forskjellige fra foregående forelesers kreasjoner, men etter gjennomgangen satt man igjen med den underlige déjà vu-følelsen som er så karakteristisk for de verdensomspennende TAF-sammenkomstene.

Hytte Fonnum på fjellet, kontorets første oppdrag, var en kompakt og asketisk struktur med en murt kjerne av betongstein og panelte yttervegger, lukket omkring seg selv, som en hule, uten de moderne fjellhyttenes overdrevne arealbruk og luksuriøse teknologi. En annen hytte hadde et stort indre oppholdsareal omkranset av ulike bruksrom, like funksjonelt og stilrent tenkt, og et sommerhus var oppført – av arkitektene selv – med prefabrikkerte elementer fraktet til tomten som en «pakke».

Et boligfelt i en bratt skråning ved jernbanen i Eidsvoll, basert på lavkost-prinsippet, opererte med gjennomgående veisløyfer som etablerte tre horisontale uterom for beboerne og anvendelse av takterrasser i stedet for fallende hager. Like gjennomarbeidet var en ombygd eldre villa på Vettakollen i Oslo, forvandlet til et helt nytt arkitekturuttrykk, av Tanja Lie beskrevet som en meget interessant faglig oppgave, selv om – eller nettopp fordi – de hadde det opprinnelige husets begrensninger å holde seg til.

Til slutt fortalte Lie om vinnerprosjektet i konkurransen om en rekke små parkeringslommer for bilende turister i Valdres, utsiktsplasser på Valdresflya, lagt i det sårbare fjellandskapet. Utfordringen gikk ut på å hindre bilistene i å spre seg utover det tillatte reviret, og arkitektene hadde løst problemet oppfinnsomt ved å anlegge en slags «spikermatte» av skarpe stener mellom parkeringen og den jomfruelige naturen. Enkelt gjort, idéeffektivt, med respekt for Moder Jord.

Om å mumifisere bygningsarven
Arkitekt og landskapsdesigner Elias Torres (f. 1944) fra Spania, med praksis sammen med Jose Lapena, mottaker av spesialprisen på Venezia-biennalen i 2004, er særlig kjent for sin foredling av byens rom med kombinasjoner mellom vegetasjon og det bygningsmessige. Også her, som i Iglesias tilfelle, og som for de to kommende foreleserne fra Sør-Afrika og Sri Lanka, i motsetning til nordboerne Lie Øyen, var selvsagt spørsmålet om skygge og kjølige uterom sentrale faktorer.

Elias Torres sa at han fant steder som Røros og Tromsø eksotiske, slik vi trolig opplever de spanske byene han skulle omtale; det kommer an på øyet som ser og erfaringene vi har med oss hjemmefra. Men visse analoge kriterier krysser landegrensene, den urbane arkitekturen og livet mellom husene har mange transnasjonale paralleller. Blant annet er arkitektur kompromissenes kunst, særlig bestemt av diplomatiet mellom gammelt og nytt, og ofte dreier det seg om å «tømme» et byrom og ikke «fylle» det med overtydelige ingredienser.

Vi fikk innblikk i en rekke bylandskapsprosjekter signert Torres-Lampena i Barcelona, Toledo, Mallorca og andre steder i Spania, av Torres kalt «seriøse oppdrag, men gjerne med en nødvendig ironisk -schwung». I den spanske virkeligheten må man snakke om tiden under og etter Franco-diktaturet, for med 1980-tallet kom en frigjøring som fikk det til «å eksplodere i folks bruk og oppfatning av byens territorier».

Med en sjarmerende blanding av forsiktighet og vågale inngrep, ofte i nærhet til middelalderbyens ukrenkelige festninger og murer, berettet Torres om hvordan han møblerte byrommene, skapte skygge-givende overdekninger, førte nye fotgjengerårer gjennom bykroppen – for eksempel med ramper og rulletrapper (sic!) – og introduserte hager og parker. Til og med en sakrosankt Gaudi-park hadde de fått i oppdrag å rehabilitere, og gang på gang slo Torres fast at vi må oppheve det kunstige skillet mellom «arkitektur» og «landskap». Og vi må passe oss for å mumifisere bygningsarven; vi skaper liv ved å introdusere nye elementer, det overraskende kan hilse vennlig på det velkjente.

Siste eksempel var den dramatiske transformasjonen av sjøsiden i Barcelona gjennom ti-femten år, med gjennomføringen av diagonalgaten ned til vannet og en radikal ombygging av havnefronten. Dette var en form for maritim byplankunst som bør få mange norske planleggere og arkitekter, involvert i byfornyelsen her hjemme, til atter en gang å studere det som skjer i Catalonias hovedstad. Det oppsiktsvekkende skråtaket forsynt med solceller, som samtidig ga rom for kulturutfoldelse i sval skygge, med Middelhavets speil og horisont som bakteppe, skulle vise seg – koblet til neste foredragsholders sujett – å anskueliggjøre enheten mellom små og store dimensjoner, sørlige og nordlige parametere og mellom det dekorative og det puristiske.

Unikt arkitektonisk språk
Kate Otten fra Sør-Afrika, som startet sitt kontor i Johannesburg i 1989, i likhet med de foregående foreleserne belønnet med flere priser, begynte kåseriet med å vise to fotografier hun tok noen dager før reisen til Norge, av en sjiraff og en elefant, begge trygt beitende i et skogslandskap. Og deretter ble skjermen opplyst av bilder av Nelson Mandela og blødende deltakere i Soweto-opprøret, mens Otten satte arkitektyrket inn i en geografisk, sosial og politisk sammenheng. Hun var student på 1980-tallet, «en voldelig tid», men etter apartheidregimets fall hadde mye positivt skjedd med byene og arkitekturen i hjemlandet hennes.

Som begeistret utsending fra Arkitektnytts redaksjon på Rørosseminarene i 2002 og 2004, og muligens en smule forutinntatt under dette tredje møtet, hadde jeg lovet meg selv å redusere antallet superlativer denne gang. Jeg er usikker på om det jeg her hittil har skrevet kan kategoriseres som «objektiv» arkitekturjournalistikk, og for meg ble Kate Ottens manifestasjon en faglig joyride det er vanskelig å sette nøkterne ord på. La meg derfor først sitere fra programteksten til TAF: «Kates arbeid framviser en jakt på identitet som gjenspeiler det afrikanske landskapet og dets innhold og livsformer. Et unikt arkitektonisk språk oppnås gjennom et innovativt svar på lokale skikker, materialer, klima, brukere og byggetomter.»

Selv åpnet Kate Otten med stikkordene «farge», «tekstur» og «lys» og viste vakre og sensuelle bygninger som ikke var nyfunkis, ikke smittet av Bilbao-syndromet – og ikke afrikansk kitsch. Men likevel en blanding av mange uttrykksformer og tektoniske gestaltninger. Igjen noterte jeg i margen, nå skrev jeg Husk Byggekunst 4/05 om ornament og arkitektur, og mens Otten lot oss få se det ene skulpturelle og frodig detaljerte huset etter det andre, ofte oppført av naturmaterialer og følsomt integrert i terrenget, tenkte jeg på den meksikanske billedkunstneren Frida Kahlo (som Kate Otten senere, under middagen hvor vi var bordnaboer, innrømmet at hun var inspirert av). Den fantasifulle og koloristiske formgivningen grep meg, og åpenbart fascinerte den også forsamlingen.

Et kunstterapi-senter for traumatiserte barn i Soweto kunne vekke minner om regionalisten Frank Lloyd Wright, uten at det dreide seg om kopiering, og mye av gestaltningen – sa Otten – ble unnfanget i dialog med håndverkerne og brukerne under byggingen. En bungalow tegnet for «en representant for den nye svarte eliten», med et grønt atrium, var betagende «japansk» i sin figurative rikdom og romlige intimitet, med lyset filtrert ned gjennom taket. En gruppe internasjonale studentboliger ved Wits University i Johannesburg var lokalisert rundt felles møteplasser, og artistisk utformet, belønnet med Architecture+Cityscape-prisen. Og som siste eksempel fikk vi se ombyggingen av et tidligere forhatt kvinnefengsel, nå en inkluderende menneskerettighets-campus som reflekterte historien «fra undertrykking til håp, frigjøring og kollektiv».

Otten hadde brukt bilder av forhenværende fanger som lysinnslippende screens på veggene og latt en ny fløybygning – plassert på søyler – krage utover den gamle fangemuren, som symbol på overgangen fra undertrykking til frihet. Som en epilog viste Kate Otten et foto av datterens selvbygde hytte i hagen, og skildret «arkitektur som glede».

Stedskunst og modernisme
Før Kate Otten, og etter neste foredragsholder, fikk vi se de to kortfilmene «alt som ingenting» og «alt i alt» av den norske avantgardekunstneren Torbjørn Skårild. Menneskekropper i bevegelse var dynamisk tolket i fysiske rom, med ekko av Chaplin og moderne filmspråk, en glidende overgang fra Ottens afrikanske mylder til finnen Leiviskäs sublimt nordiske stillhet.

Juha Leiviskä fra Tampere har drevet sitt kontor siden 1960-årene, og i tillegg holdt forelesninger i mange land. Blant hans mest kjente byggverk er Myyrmäki-kirken og den tyske ambassaden i Helsinki. Lyset og vertikaliteten spiller en viktig rolle i hans arkitektur, som blander det Aalto-aktige med barokke trekk, igjen uten etteraping. Som inspirasjonskilder – til en forandring vist med lysbilder og ikke digitalt – beskrev Leiviskä greske templer og finske fiskevær. For ham utgjorde tradisjonen en forløsende kreativitet, og hans ydmyke fortelling la vekt på prosessene i en bygning, trafikken i og mellom rom, og forbindelsene mellom ute og inne.

Både ambassaden og kirken vektla dagslyset, inngangspartiet og de forskjellige interiørenes relasjoner samt den lokale stedstilpasningen. Grupperingen av bygningsvolumer, og den arkitektoniske målestokken, var bestemmende. For Leiviskä var Tampere «et finsk Røros», og i samme ånd kunne han snakke besjelet om Verona som forbilde for et boligprosjekt i Finland. I forbindelse med bruken av hvit marmor, og egne erfaringer i så måte, fryktet han at den vær- og brukerutsatte operaen i fjordbyen Oslo ville bli offer for slitasje i løpet av kort tid. Tenker vi nok på arkitekturens varighet?

Juha Leiviskä avrundet lørdagens fagseksjon, før festmiddagen i Sangerhuset og søndagens finale. Det innarbeidete begrepet feiring (TAF International Celebration of Architecture) har en dobbel betydning; både faglig og sosialt byr rørosseminarene på unike opplevelser, og minneverdige er de mellommenneskelige treffene og samtalene som finner sted i løpet av de tre dagene i fjellbyen.

Magisk prosess
Sunniva Neuenkirchen Rosenberg, født i Lillesand, studerte kunst, fotografi og arkitektur og tok sin mastergrad ved NTNU i 2005. Hennes originale diplomarbeid «AURORA Center for Northern Light», et interaktivt observasjonssenter i Tromsø, er for tiden utstilt blant utvalgte studentprosjekter på den internasjonale Expo-messen i Firenze.

Observatoriet var et tankeeksperiment, opplyste Rosenberg, men det virket både realistisk og – i seminarets tverrfaglige kontekst – på sin betimelige plass som åsted for vitenskapelige undersøkelser og popularisert formidling av fenomenet nordlys og dets fargesprakende himmelmysterier i polartraktene. Ulike opplevelsesarenaer og instrumenter, sammen med rom for servering og konferanser, utgjorde den arkitektoniske rammen for hennes arbeid, med et tomtevalg og en bygningsutforming som ga de maksimalt gunstige perspektivene.

Neuenkirchen Rosenberg opererte med talende par-uttrykk som hellig/profan, drømt/virkelig og materiell/virtuell, og beskrev sin programmering av det solenergigenererte prosjektet som en magisk prosess fram mot ferdig bygningskonsept. Planen fikk en halvsirkelform, publikums rute fulgte en rampe til de ulike opplevelsespunktene som endte på en vidsynt plattform, og jeg var ikke alene – viste en kjapp enquête i pausen – om å ønske meg Nordlyssenteret satt ut i livet.

Verdensborger-stemning
Channa Daswatte fra Sri Lanka hadde i flere år samarbeidet nært med den kjente arkitekten Geoffrey Bawa (1919–2003), og var en uttalt beundrer av hans organiske arkitektur og landskapskunst, men var slett ingen epigon, kunne vi se ved selvsyn da Daswatte presenterte egne bygg etter å ha vist oss utdrag av livsverket til Bawa.

Daswatte innførte oss – via fagbiografien til Geoffrey Bawa – i Sri Lankas tropiske naturparadis (hans ord) og landets folkeliv og byggeskikk, en arv han førte videre med bygninger som var like «unorske» som Sverre Fehns enestående Villa Busk eller den lekende arkitekturen til Frederik Konow Lund. Byen Colombo har – foruten de obligatoriske skyskraperne – en variert bygningstopologi og arkitektur. Daswattes egen bolig var en åpen paviljong i den tette vegetasjonen. En Mies-aktig golfklubb blandet tradisjonelle og moderne materialer. Hannif House var en bungalow tegnet for en familie som tilhørte Colombos muslimske overklasse, betegnet som «indisk modernisme».

TAFs seminarbrosjyre hevder at Daswattes arkitektur «ikke kan betraktes som «internasjonal», men bestemmes av innbyrdes forhold mellom bygning, tomt og omgivelser», men etter hans presentasjon ble jeg på nytt grepet av gjenkjennelsens salige undring. Og den poengterte sammenfatningen til Ingerid Helsing Almaas, Byggekunsts redaktør, skulle snart bekrefte min verdensborger-stemning.

Almaas tok utgangspunkt i spørsmålet om «arkitektur og identitet, stedets mening» og drøftet vår bygningslovs tyve år gamle estetikkparagraf som hun hevdet kunne fungere hemmende for arkitektarbeidet og trengte revisjon. Relasjonen stedskunst/modernisme hadde preget dette seminaret, konkluderte Almaas, vi hadde fått se makeløse byggverk som klarte å frigjøre seg fra populistiske designbegrensninger. Stedsanalyser og etterfølgende bygningsbestemmelser kan være nyttige, men blir ofte lokalt diktatoriske. Kanskje har vi behov for et mer allment «ikke-fysisk stedsbegrep»?

Imponerende raskt hadde Ingerid Helsing Almaas samlet poenger og digitale bilder fra alle foredragsholdernes presentasjoner, og gjennomgikk deres arkitekturfilosofi, fra Iglesia via Otten til Daswatte, og med en klargjørende miks av sammenlikninger og forskjellsbeskrivelser ble Rørosseminaret fagfilosofisk oppsummert. Almaas ga ingen entydige svar på «motsigelsen» mellom genius loci-teorien og arkitekturens internasjonalisering, men trakk fram dimensjoner og kvaliteter som forener oss, uansett nasjonalitet og etnisk tilhørighet. Og hun understreket at god byggekunst har innslag av drømmer og hjertevarme; ikke minst blir bygninger spennende «gaver» når de gjenspeiler dialektikken mellom tradisjon og fornyelse.