Arkitektnytt

Etter fire år med ny arkitektorganisasjon i sikte, er skuta kjørt i senk. Etter at både Oslos og Bergens arkitektforeninger sa nei til å endre vedtektene for å gjøre sammenslåing mulig, er det satt punktum for en lang og kronglete ferd for NAL, NIL og NLA. Det hjalp lite at lokalforeningene ellers i landet stemte ja. Etter at det ble lagt opp til at alle lokalforeninger i NAL måtte ha 2/3 flertall for at prossesen skulle fortsette, fikk mindretallet det siste ordet.

 

Kjepper i hjulene

Den som sto ved roret da Norges Arkitekter ble lansert i 2012, var Kim Skaara. Han gjorde det til en fanesak å samle både Afag, NIL, NLA og NAL i det han mente ville bli en mer slagkraftig og robust arkitektorganisasjon. 

Han legger ikke skjul på at han er svært skuffet over at prosjektet mislyktes, og har klare tanker om årsaken.

– Noen få medlemmer har benyttet anledningen til å stikke kjepper i hjulene på en demokratisk prosess hvor alle medlemmene hadde kunnet si sitt ved en uravstemning, oppsummerer Skaara, som forlot president-
stolen og styringsgruppen for nye organisasjon sommeren 2015. 

Han var ute av organisasjonen da det ble avgjort at man ønsket alle lokalforeningene med for at samorganiseringsprosessen skulle gå videre. Skaara mener det var risikabelt å legge opp til at et mindretall skulle kunne stoppe arbeidet, slik det skjedde i midten av mars da Oslo og Bergen sa nei. 

– Jeg mener man burde lagt opp til at kun et flertall av lokalforeningnene måtte si ja, sier han.

  

– Informerte bredt 

Ekspresidenten mener styringsgruppen kjørte en åpen og rettlinjet prosess og understreker at den hele tiden hadde støtte fra NALs høyeste organ, Representantskapet. 

– Hvordan kunne dere fått enda bedre forankring i lokalforeningene, og da særlig de store nei-foreningene BAF og OAF? 

– Vi informerte bredt hele veien. Det er vanskelig å se hvordan vi kunne fått til en bedre forankring. Det har hele tiden vært løpende kontakt med innspill fra lokale arbeidsgrupper.

  

Tverrfaglige lokalforeninger kommer

Skaara mener NALs organisasjonsstruktur er hovedgrunnen til at prosessen ble så langstrakt, og at den endte uten resultat. Han beskriver prosessen som en interessekamp i
organisasjonen, mellom de store og de små foreningene.

– De små lokalforeningene ser helt klart nytten av dette, og jeg tror det vil skje en naturlig overgang til tverrfaglige lokalforeninger i tiden framover. Dersom en eller flere av lokalforeningene nå fremmer
vedtaksforslag i Representantskapet om at NAL kan åpne for landskapsarkitekter og interiør-
arkitekter, er det stor sannsynlighet for at dette blir vedtatt. Da vil de fleste lokalforeningene følge etter på sikt, sier Skaara.

  

Gammelmodig profesjonskamp

Slik han tolker det, har Oslo og Bergen sagt nei fordi de allerede fungerer godt. De er ikke avhengig av å rekruttere flere medlemmer eller trekke flere folk til arrangementene sine, slik de små foreningene er nødt til, mener han. 

– I de store foreningene sitter det dessuten en hard kjerne som har en holdning du ser lite til utover i landet. 

– Hva slags holdning sikter du til?

– Man kan kanskje kalle det en slags arkitektarroganse. På OAFs generalforsamling, før avstemningen, mente en av de frammøtte at vi måtte «huske på at vi har en profesjonskamp». Det begrepet har jeg ikke hørt brukt så lenge jeg kan huske i mitt lange virke som arkitekt. 
Å snakke om profesjonskamp i vår tid er ut-
trykk for en avleggs og gammelmodig holdning.For morgendagens arkitekter er dette et fremmedord. De er utdannet og oppdratt til å tenke samarbeid og tverrfaglighet, sier Skaara.

 

Mener kritikken bommer

Han forteller at både styre og administrasjon underveis har møtt påstander om uryddighet og rot. Han avviser det som taktisk 
argumentasjon. 

– Man bruker de metodene man trenger for å skape uro. Da jeg satt i styringsgruppen, etterlyste vi hele tiden de gode, faglige motargumentene. De kom aldri, sier Skaara.

I hans øyne har debatten fra nei-siden vært preget av et fåtall medlemmer.

– Vi vet at det blant annet bunner i en ideologisk uenighet, og det er grunn til å tro at aktører har tatt verv ene og alene for å fremme sitt synspunkt i organisasjonssaken, sier han.   
 

Etterlyser «hjerte for NAL»

– Hva bør NAL gjøre videre?

– Man skal ta all misnøye på alvor og finne ut hva som egentlig ligger i kritikken, ha en grundig diskusjon og finne løsninger. Men det krever også at kritikerne er tydelige og kommer med konstruktive og realistiske løsnings-
forslag, sier han.

Skaara tror det er mye å hente i å jobbe for å skape en mer robust organisasjon fra topp til bunn.

– Ansvaret for dette ligger hovedsakelig hos styret og administrasjonen, men krever også at lokalforeningene har et større hjerte for NAL. Vi må ha flere møter med lokalforeningsstyrene og følge dem opp enda tettere. Det gjøres mye, men tydeligvis ikke nok, sier Skaara. 

Som president så han at kontinuitet var mangelvare, og at lokalforeningene skifter styremedlemmer og ledere for ofte. 

– Man risikerer at lokalforenings-
representantene stiller uforberedt til 
representantskapsmøtene, og da blir det vanskelig å holde stø kurs i organisasjons-
utviklingen.

  

OAF: – Usikkerhet ga nei

OAF-leder Caroline Støvring mener det var mange ulike grunner til at 42 av 63 frammøtte på generalforsamlingen i mars stemte nei. 

– De tingene som kom fram i den forut-
gående diskusjonen, var blant annet at noen mente fagene er best tjent med å ha hver sin organisasjon, og at man og heller skal satse på et styrket samarbeid, sier Støvring.

Hun mener også mange var usikre på hvilken organisasjon man forpliktet seg til å inngå i fordi mye var overlatt til et interimsstyre. 

  

 

Forstår skuffelsen

– Hva sier OAF om at ja-lokalforeninger i resten av landet nå kan føle at Bergen og Oslo har

«kuppet» organisasjonssaken? Er dere enig i at dette til slutt ble en by mot land-sak? 

– Jeg oppfatter ikke at alle ja-foreninger sier dette. Mange er nok skuffet over at det ikke blir en uravstemning. Det er forståelig. OAF og BAF representerer over halvparten av NALs medlemmer, svarer Støvring. 

Hun mener sammenslåingsprosessen kunne ha stoppet i hvilken som helst av lokalforeningene. 

– Styringsgruppen og et tydelig flertall i RS var enige i at det er viktig at samtlige lokalforeninger måtte med. Når det ikke ble tilfellet, er det også riktig å avslutte. Nå må vi se på hvordan ja-lokalforeningenes behov kan imøtekommes uten en sammenslåing, mener OAF-lederen.

  

Flertallet i styret sa nei

– Hvordan fordelte ja og nei-siden seg i styret i OAF?

– Ved en avstemning i styret få dager før generalforsamlingen så var fem imot, to for, 
én avstod. Styret oppfordret til deltakelse, formidlet økonomiske og organisatoriske forhold og tilrettela for diskusjon, presiserer Støvring.

På spørsmål om OAF i ettertid har noe konkret kritikk de vil rette mot styret og administrasjonen i NAL, svarer Støvring at de først og fremst er fornøyd med siste ledd i prosessen.

– Avstemningene har blitt gjennomført i tråd med vedtaket i Representantskapets siste møte. Etterpå har prosessen vært ryddig, 
sier Støvring. 

Nå mener Støvring at det er på tide med en opprydningsjobb i NAL. 

– Det rår mange ulike oppfatninger om hvordan organisasjonsdemokratiet skal fungere, og skal vi samhandle tettere med andre organisasjoner, må vi først rydde opp internt. At NAL trenger fornyelse, er det liten tvil om, sier OAF-lederen.

 

Skuffet eks-redaktør

Tidligere Arkitektnytt-redaktør Grete Hennissen er blant de som har fått æren for at styret i NAL tok initiativ til arbeidet med å slå sammen NLA, NIL, NAL og Afag. I de unges tale under NALs 100-årsfeiring tok hun til orde for en ny, tverrfaglig arkitektorganisasjon som i tillegg skulle kjempe for gode lønns- og arbeidsvilkår for Norges arkitekter. 

Hennissen mener det er et stort paradoks at prosjektet havarerte på to lokale general-
forsamlinger hvor 86 av 2200 medlemmer møtte opp, og hvor 51 sa nei.

– Man burde ha endret vedtektene slik at alle avstemningene i lokalforeningene, også i BAF og OAF, kunne vært avholdt elektronisk i denne siste viktige runden. Det er ikke spesielt demokratisk at en så viktig sak blir avgjort av to lokalforeningsmøter med så begrenset oppmøte, sier Hennissen. 

– Å tenke på hvor få mennesker det skulle til for å velte en så viktig sak ... det synes jeg er tragisk, rett og slett, sier hun. 

 

 

 

 – Tre fjerdedelers flertall 

Hennissen har regnet ut hvor mange som avla stemme i lokalforeningene til sammen, og har kommet til at 222 av NALs 4000 medlemmer avla stemme. Av dem stemte 157 ja, fem stemte blankt og 60 stemte nei.

– Det vil si at det faktisk ble tre fjerdedels flertall for å endre vedtektene slik at tverr-
faglig organisasjon kunne opprettes. Og ser man på oslostemmene, hvorav 42 sa nei, så er det én prosent av NALs medlemmer som har avsluttet denne saken. Da snakker man vel ikke akkurat om medlemsdemokrati? spør Hennissen. 

– Men ville det vært mulig å gå videre uten OAF?

– Man hadde kunnet opprette et nytt 
«Oslos arkitekter» og åpnet for overgang. Det eneste vi helt sikkert ville visst, var at de 42 
som sa nei på generalforsamlingen i mars ville stått utenfor. Det ville nok NAL tålt, tror Hennissen. 

  

Splittet faggruppe

Hun mener splittelsen mellom ja og nei er et speilbilde på en viktig utvikling i faggruppen. 

– På den ene siden har du de unge, 
samfunnsengasjerte, tverrfaglig orienterte medlemmene som ser at vi må jobbe kollektivt for å bidra til den bærekraftige utviklingen. 
I den andre enden har du renessansemenneske-
arkitekten, med tegneblyanten og etternavnet i firmalogoen, med undersåtter som tegner de geniale idéskissene inn på data. Disse 
arkitektene vil fortsette å være medlem i en fagideell organisasjon og ser overhodet ikke poenget med å være i en fagforening eller en tverrfaglig organisasjon. Dem er det nok flest av i Oslo, mener den tidligere redaktøren. 

  

Sårbarhet i lokalforeningene

Hennissen er bekymret for NALs fremtid. 

– Man ville ha et rungende ja, det skjønner jeg, men hva står man igjen med nå? Et NAL hvor luften er gått ut av ballongen. Jeg vet ærlig talt ikke hva som skal til for å skape en vital, sterk organisasjon nå, sier Hennissen. 

– Hva var hovedårsaken til at det gikk så galt, i dine øyne? 

– Da jeg begynte som redaktør i Arkitektnytt, så jeg veldig fort at tyngdepunktet i NAL lå i Oslo, og at organisasjonen i resten av landet manglet fundament og organisatorisk kraft. NAL har vært preget av lite kontinuitet og sårbarhet i lokalforeningene. Det er for høy frekvens på utskiftninger av representanter på representantskapsmøtet. 

Hennissen observerte også ofte uerfarne, men engasjerte lokallagsledere bli utmanøvrert av formaliteter og vedtekter. Hun ble gang på gang overrasket over hvor lite struktur det var på det politiske arbeidet forut for og under representantskapsmøtet.

– En representant kunne for eksempel fremme en sak, men så ble den lagt død fordi det ble påpekt en formell feil eller mangel på gjennomførbarhet. Det overrasket meg at det ikke var et arbeid fra sentralt hold som passet på at alle sakene var godt nok forberedt, sier Hennissen. 

 

– Afag var del løsningen

– Hva kan nå gjøres for å styrke NAL?

– Det er et veldig vanskelig spørsmål. 
Hadde man slått seg sammen med Afag, ville man automatisk arvet en struktur av tillitsvalgte som kunne ha styrket lokalforeningene rundt om i hele landet. Det er lettere å engasjere og motivere folk til å ta verv når det også er arbeidsvilkårene man kjemper for, understreker hun.     

Hun tror en mulighet er å ansvarliggjøre lokalforeningene i større grad ved å gi dem 
mer ressurser og samtidig forutsette økt aktivitet og omsetning lokalt. Kurs, arrangementer og konsulentvirksomhet, slik NAL driver sentralt, er eksempler hun trekker fram. At NALs styre og administrasjon jobber for en utstrakt profesjonalisering av hele organisasjonen på områder som kommunikasjon, organisasjonsdemokrati og lokalt styrearbeid, er også viktig, tror Hennissen. 

 

– Flere utfordringer enn muligheter 

Hun mener dessuten NAL må passe seg for ikke å bli det minst attraktive alternativet for arkitekter som ikke har råd til å være med i både NAL og Afag. Løsningen er å utvide aktiviteten for de tverrfaglige fagmiljøene som virkelig er i vekst i Norge i dag, tror hun.

– Det er fælt å si det, men jeg ser flere utfordringer enn jeg ser muligheter for NAL akkurat nå, sier Hennissen. 

Hun ser imidlertid kun positivt på at NAL endelig har fått en ung, talefør forhenværende lokalforeningsleder, uten tilknytning til Oslo, som president. 

– Alexandria Algard er en veldig viktig ressurs for NAL. Hun skjønner at hun må være synlig på så mange arenaer og plattformer som mulig for å spre engasjement og kunnskap. Hun virker som en ja-person. Det å bygge organisasjonen opp rundt henne kan være alfa og omega, tror den tidligere Arkitektnytt-
redaktøren. 

 

Afag: – Var bare interessert i medlemmene våre 

Leder i Afag, Bent Aaby, mener hovedproblemet oppstod tidlig i planleggingen av prosessen mot ny organisasjon. Det ble en ovenfra og ned-prosess, og ikke omvendt, mener han. 

– Man burde ha forankret ideen om en ny felles organisasjon i lokalforeningene i NAL, før man gikk for langt inn i prosessen, 
mener han.

Afag-lederen synes det var synd at det ble valgt en strategi som ikke sørget for en bredere debatt helt fra starten av. 

– Men det er vel ingen vits i å plassere skyld, jeg vet ikke om det var styringsgruppen, hvor jeg selv satt, eller sentrale deler av de fagideelle organisasjonene som kunne gjort noe med dette.

Aaby satt i styringsgruppen fra oppstarten 
i 2012 og jobbet med den opprinnelige visjonen, Norges Arkitekter, hvor en sammenslåing også omfattet Afag. I september 2014 valgte Afag å bryte samarbeidet med NIL, NLA og NAL. 

– Det var helt umulig for oss å godta at fagforeningsmedlemskap skulle være frivillig, og jeg er usikker på hvorfor vi gikk fra å være spiselige til å bli uspiselige, sier Aaby. 

Afag-lederen oppfattet aldri at NAL egentlig var interessert i den fagforeningspolitiske agendaen. 

– NAL var først og fremst ute etter 
medlemmene våre, sier Aaby. 

Men han mener arkitektorganisasjonene bare taper på å fortsette å oppfatte hverandre som konkurrenter, og har ikke lagt fra seg tanken om et tettere samarbeid.– Vi må legge profesjons-kampen død en gang for alle, avslutter Afag-lederen.  



 

NAL og NLA avventer evaluering

 

Cecilie Klem

 

Verken NAL eller NLA ønsker å forhaste selvransakelsen etter at sammenslåingen mislyktes.

 

Både president i NLA, Aase M. Hørsdal og administrerende direktør i NAL, Pål Stephensen, venter med å mene mye om prosessen til en felles evaluering og rapport er ferdig. De to satt begge i styringsgruppen for ny organisasjon og er enige om én ting:
Organisasjonene har blitt bedre kjent med hverandre og lagt et godt grunnlag for videre samarbeid.

Begge ønsket å svare Arkitektnytt på epost, og her følger et redigert utdrag fra korrespondansen:

 

President i NLA, Aase Hørsdal:

– Hva mener NLA er hovedårsaken til at organisasjonssaken og prosessen endte resultatløs?

– Prosessen har for så vidt ikke endt resultatløs, den har vært både lærerik og oppklarende i forhold til hvordan vi tre organisasjoner kan arbeide sammen fremover.

Hørsdal skriver videre at det er vanskelig å peke på en konkret grunn til at prosjektet mislyktes.

– Det kan likevel være nærliggende å anta at ideen ikke var «moden» nok i medlemsmassen, mener hun.
 

– Hva er konsekvensen av et nei for NLA?

– Vi kan ikke se at konsekvensene for NLA er så store, selv om enkelte medlemmer ønsket en sterkere arkitektorganisasjon. Arbeidet har uansett gitt et positivt utfall, slik vi ser det.

Hørsdal understreker at NLA nå vil gå aktivt inn for å styrke samarbeidet med NIL og NAL, både sentralt og lokalt.
 

– Vil en sammenslåing være aktuell igjen, og i tilfelle når?

– Det er ikke utenkelig, men når er vanskelig å si. 

På spørsmål om hva som kunne vært gjort annerledes, viser Hørsdal til at det vil komme et notat med en rapport fra styringsgruppen om prosessen og hvilke erfaringer som er gjort. «Rapporten er ikke ferdig skrevet, men vil foreligge om ikke lenge, og vil være svar på noe av det du spør om,» skriver NLA-presidenten.

 

Administrerende direktør i NAL,Pål Stephensen:

Administrasjonen i NAL mener det er for tidlig å trekke konklusjoner, og på Arkitektnytts spørsmål om det er noe administrasjonen ville ha gjort annerledes i prosessen, skriver Stephensen:

– NALs administrasjon har som sådan ikke hatt noen formell rolle i organisasjonssaken. Prosjektet ble ledet av en styringsgruppe bestående av den valgte lederen i NAL, NIL og NLA, samt de daglige lederne. Som administrerende direktør i NAL har jeg sittet i styringsgruppen. Flere av NALs medarbeidere har deltatt i deler av prosessen med sin kompetanse, for eksempel innen kommunikasjon og økonomi.

På spørsmål om organisasjonsdemokratiet fungerte godt nok gjennom de ulike leddene i prosessen, svarer NAL-direktøren:

– Styringsgruppen har vedtatt at det skal skrives en sluttrapport fra prosjektet. Hvorvidt organisasjonsdemokratiet fungerte godt nok gjennom prosjektets ulike faser, er ett av områdene som vil bli underlagt en grundig vurdering.
 

Stephensen ønsker å gå i detalj på ett punkt, og det er på spørsmålet om informasjonsarbeidet. Arkitektnytt får følgende utfyllende svar:

– Styringsgruppen har gjennom hele prosessen lagt vesentlig vekt på at medlemmene skulle få fortløpende og verdifull informasjon. En kommunikasjonsgruppe med representanter fra NAL, NIL og NLA ble opprettet, og det ble utarbeidet en kommunikasjonsplan med definerte kommunikasjonsmål som alle involverte måtte forholde seg til. Det var viktig for oss at alle medlemmene skulle få den samme
informasjonen til samme tid. Vi benyttet mange kanaler for å nå ut: organisasjonenes nettsider, nyhetsbrev, en egen informasjonsside i Arkitektnytt, sosiale medier, film, brosjyre, delrapporter og beslutningsgrunnlaget.