Gjenreisningsarkitektur i minefelt
Fredsmegling og bistandsarbeid, som Norge er stadig dypere involvert i rundt i verden, er forbundet med det Ole Møystad kaller «arkitektoniske problem-stillinger». – Krig er byplanlegging med andre midler, sier han, og vrir på Clausewitz' kjente utsagn om at krig er fortsettelsen av politikken med andre midler.
Ole Møystad tar utgangspunkt i den generelle historiske kjensgjerning at planlegging og bybygging alltid har vært nært knyttet til den militære virkeligheten.
– Romerbyene ble etablert som militærleire. Middelalderbyenes romantiske bymurer var militære festningsanlegg, og Kvadraturen i Oslo er anlagt av militærstrategiske grunner; med gater som kan bestrykes fra festningen. Da Israel angrep Beirut i 1996, ble angrepet innledet, ikke ved å bryte bymuren, men ved å lamme GSM-nettet. I dag blir Israels og USAs spesialister på urban krigføring skolert i filosofene Foucault og Deleuze.
– Når jeg sier at «krig er byplanlegging med andre midler», mener jeg at når vi deltar i meglingsvirksomhet og bistand under og etter en krig, er vi – på godt og vondt – del av et økonomisk og sosialt marked som er skapt og videreført av krigen. Vi går inn i et samfunn som er destabilisert, sårbart og uten motstandsmekanismer mot ekstern inngripen, og vår hjelp vil med nødvendighet også medføre enkelte skadevirkninger. Kall det gjerne kollaterale (sideordnete) skader.
– Det er vanskelig å opptre som en nøytral part?
– Man kan for eksempel spørre hva som foregår når store deler av Sri Lankas strandsoner tømmes for fastboende etter tsunamien, under henvisning til tsunamifaren, for så å utvikles til hotellområder for turismen. Naomi Klein bruker uttrykket «Disaster Capitalism» om amerikanske storkonserners aktiviteter i det USA-okkuperte Irak. Denne særskilte formen for forretningsdrift blir også kalt neo-kolonialisme. Dette begrepet kan illustreres med US State Department's Rapid Reaction Force. Dette er en enhet som skal stå klar til å rykke inn med nødhjelp og gjenreisningsinnsats på kort varsel. For å korte ned reaksjonstiden har man inngått og signert kontrakter med leverandører av en lang rekke varer og tjenester til områder hvor ingen katastrofe har skjedd, men som man har satt på en liste over risikoområder. Tenk på en del innsatser rundt i verden; Midt-Østen, Afrika, Mellom-Amerika osv., og tenk så på bukken og havresekken.
Bistandsfaren
I tiden etter Oslo-avtalen bodde Ole Møystad i Beirut med sin kone – landskapsarkitekt Hettie Pisters – og to mindreårige barn. De fikk da oppleve episoder med norske bistandskontrakter i Palestina sett med lokale øyne. For eksempel ble det libanesiske planleggings- og ingeniørfirmaet Dar Al Handassy, med mange palestinske ansatte, satt til side i konkurransen om store planleggingsoppdrag i Palestina. Sett med regionalt blikk opplevdes ikke dette som fair konkurranse. Det var vanskelig å argumentere for at det norske firmaet som fikk jobben, hadde den høyeste kompetansen – eller den laveste prisen. Sett med norske øyne kan man si at Norge donerte tjenester. Vurdert lokalt kunne det lett oppleves som om Norge kjøpte seg til en stor kontrakt.
– Vil du si at Norge gjør seg skyld i neokolonialisme?
– Nei, absolutt ikke. En så kompleks situasjon kan på ingen måte reduseres til et enkelt spørsmål om å handle rett eller ikke. Når katastrofen har skjedd, enten den er menneskeskapt eller er naturens verk, så må det hjelpes. Nødhjelp må inn, og gjenreisning må i gang nesten for enhver pris. Og den rammede er ikke i stand til å gjøre det selv. Det samme gjelder for fredsmegling.
– Men du er kritisk til den norske innsatsen etter Oslo-avtalen?
– At Oslo-avtalen var omdiskutert, er ingen nyhet. Og alle kan være etterpåkloke. Da man forhandlet på tørre nevene så å si, midt under intifadaen på begynnelsen av 90-tallet, var det livsviktig at noen fikk partene sammen og fikk stanset volden. Det var en fantastisk seier at forhandlingene lyktes slik de gjorde. Samtidig skapte avtalen et politisk klima og en form for prioritering fra norsk side, som gjorde det mindre hyggelig å være norsk i Beirut midt på 90-tallet. Da Israel angrep Libanon i 1996 og begikk massakren i Caana, var Norge taus som graven. Da var det mange, både libanesiske og palestinske venner, som spurte meg «hvor er Norges stemme nå?». Det var vondt å måtte svare at Norge er redd for å si noe som kan irritere israelerne bort fra forhandlingsbordet.
Ikke minst på denne bakgrunnen var det for meg en stor glede i sorgen å oppleve hvor klart og tydelig regjeringen Stoltenberg og utenriksminister Støre framsto i forbindelse med Israels overfall på Libanon i fjor sommer.
– Og nå er det gjenreisning igjen. Hvordan ser du på den norske innsatsen denne gangen?
– Vel, det er for tiden flere titusener av NGOs (frivillige organisasjoner) som er i aktivitet i Libanon nå. Det er mye penger og mange interesser som strømmer i mange retninger. I en situasjon der landet er på randen av borgerkrig igjen, er det viktig å være varsomme med hvem man støtter og hva man foretar seg. Etterkrigsplanlegging er et ekstremt ømfintlig minefelt, og det skal lite til for å øke spenningen.
Ole Møystad var i Beirut i november, på vegne av NTNU, som deltaker på en workshop arrangert av det nederlandske Archis/Volume (www.archis.org) sammen med flere nederlandske stiftelser og to libanesiske universiteter.
– Det ble en skremmende gjentakelse av det jeg opplevde i 1996, etter forrige angrep, da jeg blant annet skrev – med bange anelser – om det som skjedde i krigsrammede områder og konstaterte at «det blir nok gjenreisning, men ikke slik man trodde – denne gangen heller». På begynnelsen av 90-tallet var optimismen stor. Gjenreisningen kom utrolig fort og dristig i gang – uten støtte utenfra av noe slag. Utenlandske investeringer begynte så vidt å komme inn, men så bombet Israel og straks trakk investorene seg ut igjen.
– Nedgangstidene snudde igjen?
– Det gikk nedover helt til angrepet på World Trade Center i New York. Etter 9/11/2001 ble arabisk kapital skremt ut av USA og Europa, sier Møystad, – og mye strømmet til Libanon. Det ble fart i økonomien igjen. Gjenreisningen gikk på skinner, og sommeren 2006 var hoteller fullbooket og det lå an til å bli det første året turismen kom tilbake for alvor etter borgerkrigen. Så gikk Israel til angrep igjen. Sivile mål som infrastruktur og produksjonsanlegg ble systematisk ødelagt. Bombet de et drikkevannstapperi, ble også flaskeprodusenten og distributøren tatt ut. Hele produksjonslinjer ble knust. For eksempel ble det store nye meierianlegget til Liban Lait ødelagt. Like før angrepet hadde Liban Lait fått kontrakten på å levere melk til UNIFIL-styrkene i Libanon – i konkurranse med et stort israelsk meieri. Med Liban Lait ute av drift gikk kontrakten til den israelske konkurrenten.
– Israel angrep Libanon etter at Hizbollah hadde kidnappet to israelske soldater?
– Ja, Ehud Olmert hevdet, at Israel handlet i selvforsvar. Målet med forsvaret var å utrydde Hizbollah. Dermed gjorde han dem sterkere enn de noensinne har vært, og Libanon mer ustabilt enn det har vært siden borgerkrigen.
– Og inn i dette vepsebolet beveger Norge seg. Hva kan man gjøre for ikke å trå feil i minefeltet og skade mer enn man hjelper?
– Det finnes ingen sikre oppskrifter på noe i Libanon. Det man imidlertid kan være nokså sikker på, er at uansett hva man foretar seg, kan og vil det bli tillagt politisk betydning. Det kan i første omgang høres klokt ut når UD sier de vil lytte til libanesiske myndigheter når de planlegger den norske innsatsen. En ukritisk støtte til regjeringen Siniora kan imidlertid være et tveegget sverd. Utenriksminister Støre har derfor også vært så klok å invitere til innspill fra flere hold når han har snakket om norsk innsats. Selv fikk jeg i november mange råd både fra universitetskontakter og fra venner ellers i samfunnslivet i Libanon som gikk ut på å unngå politiske myndigheter – både regjering og Hizbollah – og å forsøke å knytte innsatsen direkte inn mot lokale grupper og konkrete prosjekter. Men en slik tilnærming krever lokalkunnskap og lokale kontakter, og hvem skal man da stole på?
