Arkitektnytt

Jeg kan også, som i dette tilfelle, rett og slett la meg begeistre over publikasjoner den gir ut. I dette tilfelle ei historiebok og en veileder.

Æ bodde i Ubåten heter boka, med undertittel Streiftog i Husbankens historie i Hammerfest. Les den først. Det vil gi deg et dypere perspektiv på veilederen.

La meg også få minne om at Husbankens Hammerfest-kontor har hele Finnmark og Nord-Troms som sitt ansvarsområde. Pr. i dag inklusive Tromsø kommune. Personalet får dermed en utrolig spennvidde i sitt virke, fra storbypress til avfolkingsgrender langs en ubegripelig værhard kyst. Og, som boka om Hammerfest viser, de må hele tida takle store sprang i utviklingen. Her er utfordringer som egentlig burde friste alle arkitekter og planfagfolk. Man stilles hele tiden overfor krav om evner til nytenking og improvisasjonskunst. Og man er midt oppe i det miljøet som skaper overskuddet i norsk økonomi: fiskeri- og oljenæringen.

Historieskriving
Æ bodde i Ubåten er forfattet av Reidar Nilsen. Temaet er Husbankens historie fra 1946 til i dag. Men sett gjennom Karins øyne. Karin Mauno Johansen er den som har hatt lengst fartstid i banken. Hun var to år da Hammerfest ble rasert, og kom tilbake som fireåring. Familien fikk «leilighet» i brakke 7, «Ubåten». De fleste som bodde der var enslige anleggsarbeidere.

Storparten dukket lørdag ettermiddag ned i det våte element – «av det slaget som fortrinnsvis fins på flasker» – og dukket ikke opp igjen før mandag morgen. Derav navnet på brakka. Så langt det sosiale nærmiljø. Boligen var i tillegg kald og trekkfull og «Det var veggelus i brakka. Lusa spaserte først over pappa i senga, og stakk ho mamma». Dertil var det knapphet på det meste av det en familie trenger, inkludert basisgoder som mat, klær og brensel.

Men likevel minnes Karin, og alle de andre som var unger her i denne tida, barndommen som ei lykkelig tid. De voksnes pågangsmot og til dels fandenivoldske humør, deres samhold og kulturelle aktiviteter preget hele samfunnet. Og ungene hadde bra tilgang både på byggematerialer og lekeplasser og kamerater. Foreldrene kunne rett nok ha mang en tung stund, det er så. Men håpet beholdt de. Håpet om bedre tider.

Og underet skjedde. Hammerfest ble gjenreist. Fra ingenting til en sprell levende by. I stor grad takket være Husbanken og dens mange idealister. Ja, for den generasjonen var det. Ellers hadde det ikke gått.

Tyngden i boka legges på startfasen, naturlig nok. Den var jo dramatisk. Men herfra følger vi så utviklingen videre: Findustiden med «Hesteskoblokka» (som statsminister Einar Gerhardsen presset på byen). Børve og Stertens eksperimenter med klimariktig arkitektur. Nåtidens «tredje nyreising», som følge av gassen fra Snøhvitfeltet. Det var òg Hammerfest som utviklet ideen om «Arctic Cities».

Boka formidler først og fremst en interessant historie fra vår nordligste landsdel. Skrevet med hjertevarme og burlesk vidd, men samtidig med fornøden respekt for nøkterne fakta. Mellom linjene kan vi også lese om sørnorsk koloniholdning til Nord-Norge, hvis vi vil. Og det bør vi ville. For, som allerede nevnt, det er menneskene langs vår lange kyst som skaper det økonomiske overskuddet vi alle her i landet nyter godt av. Ikke minst Oslo.

Gode råd for fremtiden
Gjenreist og særpreget er «en planleggings- og utbedringsveileder for hus og steder i Nord-Troms og Finnmark». På side 28 finner vi et utsagn som godt kan brukes som konklusjon på hele heftet: «Kunnskap om gjenreisinga er en forutsetning for å kunne planlegge i Troms og Finnmark.» En viktig del av heftet er derfor viet dokumentasjon av gjenreisingsarkitekturen. Det skjer dels gjennom tegninger, dels gjennom fotografier, alt med korte beskrivelser. Det hele supplert med en arkitektfaglig begrunnelse for hvorfor disse bygningene – og tettstedsstrukturene – er bevaringsverdige. Til slutt en serie anbefalinger om hvordan vi i dag kan bevare dette særpreget gjennom dagens krav til modernisering, enten det gjelder det enkelte hus eller stedet/byen det ligger i. Anbefalingene synes etter mitt skjønn å være vel begrunnede, både arkitektonisk og teknisk.

Særlig interessant for oss eldre er det kanskje å møte igjen gamle kjenninger som Jens Selmer, Are Vesterlid og deres bitte små hus. I min ungdom ble vi nærmest tutet ørene fulle av «arkitektstandens» besværelser over Husbankens arealgrenser, som, ble det påstått, gjorde det umulig å skape god arkitektur. Men i 1945 vant Jens Selmer en konkurransepremie for sin «Bolig i en etasje med loft, grunnplan 30 kvadratmeter». Og Are Vesterlid tegnet i 1947 en «Bolig i to etasjer, grunnplan 35 kvadratmeter, med fire soverom». Etter foto å dømme er noen av disse husa fortsatt i bruk, uendret.

Men det var den gangen. I dag har stort sett de fleste enten bygget på eller om sine hus, føyd til garasje, skiftet vinduer og panel. Dermed forsvinner særpreget. Også for en hel landsdel. For det er gjenreisingshusa som gir landsdelen sin arkitektoniske identitet.

Det er denne endringsprosessen Husbanken, sammen med fylkeskommunene Troms og Finnmark, nå har grepet inn i ved å utarbeide dette heftet med gode råd for huseiere og kommunale myndigheter. Poenget er ikke å bevare fortida, men videreføre den. Både i bygningsmasse og tettstedsutforming. En nærmere begrunnelse for behovet skulle vel ikke trenges. Den ligger i det velkjente slogan: «Uten fortid, ingen framtid».

Så får det heller våge seg at veilederen ikke egentlig kommer inn på problemene med å bevare/videreutvikle stedskarakteren i spredtbygde strøk. Halvparten av gjenreisingshusa ble tross alt bygget der, og strøkstypen dominerer fortsatt store deler av det bebodde Nord-Troms og Finnmark.

Først og fremst vil jeg gi Husbanken i Hammerfest honnør for en både interessant og framtidsrettet publikasjon. Ja, jeg kunne faktisk ønske meg at Gjenreist og særpreget også ble tatt med i Fortidsminneforeningens serie Gode råd. For gjenreisingsarkitekturen i nord har allmenn interesse. Den er en viktig del av hele landets kulturarv.