Gir utstillingsdesign nye dimensjoner
Interiørarkitekt Annelise Bothner-By har tatt doktorgrad om møtet mellom mennesket, rommet og utstillingstemaet.
.Hvordan kan rommet tilrettelegges slik at møter mellom mennesker blir en del av utstillingens mening og fortelling? Kan sosiale relasjoner blir en aktiv del av utstillingsdesign? Det var utgangspunkt for interiørarkitekt MNIL Annelise Bothner-Bys verksbaserte forskningsarbeid, «Møter i utstillingsrommet», som hun forsvarte i disputas på Kunsthøgskolen i Oslo, Avdeling Design, i desember.
I sitt arbeid har Bothner-By behandlet møtet mellom mennesket, rommet og utstillingstemaet som en helhet. Hun har delt arbeidet inn i tre hovedfaser med underliggende eksperimenter: kroppen i rommet, meningen i en utstilling og til slutt den sammenføyende fasen.
Hovedfag om rest-rom
For snart ni år siden, i 2007, leverte Bothner-By sitt hovedfag. Oppgaven handlet om rom i museer, med tyngdepunkt i forbindelser eller ganger mellom utstillingslokaler og andre rom. Hun har ellers gjennom årene arbeidet som designer for ulike natur- og kulturhistoriske fagutstillinger. Felles for denne typen presentasjoner er at det som skal stilles ut vanligvis ikke er myntet på utstillinger. Dette skiller i store trekk fagutstillinger fra kunstutstillinger.
Praktisk erfaring
– Allerede den gangen, mot slutten av høgskoleutdanningen, var utgangspunktet erfaringer gjennom egen praksis. Jeg så utfordringer som jeg ønsket å undersøke grundigere enn jeg kunne klare kun gjennom oppdrag. Jeg følte at jeg måtte få tid til å eksperimentere og reflektere, noe som jeg har fått anledning til i utviklingsarbeidet, sier Bothner-By.
I hovedfaget begynte hun med spørsmål omkring rommet som formidler, men endte opp med interesse for rommet som sosial institusjon. I utviklingsarbeidet begynte hun med spørsmål omkring iscenesettelse av rom, men ble mer og mer opptatt av at fortellingen i rommet tilhører de besøkende.
– Designerens rolle blir da å legge til rette for deres frihet til å tenke over utstillingens innhold, sier Bothner-By.
Hun undersøkte også utviklingspotensialet for helheten: koblingen mellom kurator og/eller fagansvarlig, designer og besøker, det vil si mellom innhold, form og opplevelse.
Erfaring med designløsninger for og eksperimenter i og med flere utstillinger har hun fått med «Spor på stedet» i Oslo museum 2012 og «Trappebakkehagen», første gang satt opp i Botanisk hage i 2011. I begge prosjektene inngikk barn som aktører, og bruken av rommet var knyttet til utstillingens tema.
Bothner-By ønsket å utforske også publikums involvering på en annen måte. Hun ville i tillegg legge til rette for at besøkernes tilstedeværelse og opplevelse av hverandre skulle bli en viktig del av utstillingsopplevelsen. Som i installasjonskunst kan publikums tilstedeværelse inngå i et utstillingsverk, slik vi kjenner det fra tidlige modernistiske arkitekters ideer om et totalverk.
Mange erkjennelser
Bothner-By fikk også anledning til å jobbe med en utstilling om minoritetsgruppen norske romá og deres situasjon: «Norvegiska romá – norske sigøynere» for Oslo Museum og Interkulturelt museum i Oslo. Utstillingen står ut 2016. I dette prosjektet skulle det ikke bare handle om å involvere publikum - en vanlig form i dette museet - men også de mennesker utstillingen handler om. Det skulle være en «kontaktsone». Ikke et fredelig rom, men et rom for diskurs.
Utstillingen har også som mål å formidle samtidshistorie for å bygge ned fordommer.
Prosjektet ble mer utfordrende enn antatt.
– Det er vanskelig å lage en utstilling uten mye annet å stille ut enn livsløpsintervjuer. Disse skal dessuten være anonymisert, og man kan for eksempel ikke bruke portrettfotos. I tillegg er utfordringen at gruppen ikke har et skriftspråk eller én historie. Romá er reisende, de har ikke en materiell kulturarv.
– Museet er avsender av utstillingen, men romá er eier av sin egen historie og her handler det altså om å balansere denne historien mot vår felles historie når det gjelder kulturmøter, sier interiørarkitekten.
Metoder
Temaet for et dokumentasjonsrom ble «Hvordan lever norske romá i dag?» Dette er hjertet i utstillingen, med et stort bord i sentrum. Her foregikk også møter mens utstillingen ble til.
En rekke installasjoner, workshops og aktiviteter med ulike temaer ble gjennomført og videofilmet. Gjennom et tredagers verksted med inviterte deltakere, ble bordet som «arena og aktør» undersøkt. Hver film ble lagd i et samarbeid mellom museumsansatte og romádeltakere, som hadde mulighet til å endre innholdet på egne premisser.
Gjennom den første fasen av utviklingsarbeidet erfarte Annelise hvordan et romlig element kan fungere som «aktør». I den andre fasen ble hun opptatt av utforming som ikke forklarer, men heller tilrettelegger for de besøkendes frihet til å tenke over innholdet. Utformingen av dokumentasjonsrommet i «Norvegiska romá – norske sigøynere» er slik at publikum kan se seg selv i forhold til temaet. Møtet med menneskene som er i rommet blir en sentral del av utstillingen.
– Tradisjonelt vurderes en utstilling som et ferdig produkt. I arbeidet med denne utstillingen har vi utfordret skillet mellom produksjon i forkant og selve utstillingen. Vi slipper publikum til ved dokumentasjonsbordene. Kamera henger fortsatt slik at nye opptak og nye diskusjoner kan fortsette i utstillingen som for øvrig er i museet hele året, forteller Annelise.
Bryter modernistisk ideal
– Når det gjelder oppgavefordelingen, så må fagansvarlig og designer utvikle utstillingen sammen. Den første bestemmer hva som skal stilles ut, mens designeren finner ut hvordan. En utstillingsdesigner blir dermed en tydelig medskaper av innholdet. Dette bryter med den modernistiske ideen om en utstilling, der designeren forholder seg utelukkende til form og kurator eller fagperson til innholdet, sier Bothner-By.
Med disputasen ble hun den første i NILs medlemsgruppe som har fullført et slikt verksbasert forskningsarbeid. Hun tror at prosjektet kan ha overføringsverdi til utstillingsarbeid generelt og fagmuseer spesielt.
– En del av det faglige fellesskapet består jo av iscenesettelser i rom og formidling av budskap. I bunn og grunn er det dette jeg undersøker, sier hun.
Arbeidet har vært gjennomført i «Stipendprogrammet for kunstnerisk utviklingsarbeid». Utviklingsarbeid er faglig, verksbasert virksomhet som er likestilt med akademisk forskerutdanning. Programmet ligger under Kunnskapsdepartementet og bærer et overordnet, nasjonalt ansvar for å stimulere kunstnerisk utviklingsarbeid.
Utstillingen «Norvegiska romá – norske sigøynere» står ut året i Interkulturelt museum, Tøyenbekken 5 i Oslo. Forskningsarbeidets skriftlige del, Rapport og Refleksjon, finnes i Kunsthøgskolens vitenarkiv.
Utstillingseksperimentene er dokumentert.