Arkitektnytt

Etter mitt syn er det et annet forhold ved Bjurstrøms uttalelse som er mer interessant. Hun avdekket med uttalelelsen på en nesten sjarmerende ærlig måte  - foran det meste av norsk næringsliv og møbelindustri - at hun ikke har greie på norsk møbeldesign. Det var jo slett ingen Stressless fra Ekornes som var avbildet, men en helt annen norskprodusert stol – en Deltastol fra Brunstad.

 

Ingen kan forlange at selv en statsråd sjekker at enhver uforpliktende bemerkning hun gir, bygger på riktig faktum – heller ikke når det gjelder norsk møbeldesign. Det interessante er at de aller fleste nordmenn heller ikke ville ha sett sett forskjell på den avbildede stolen og en Stressless.

 

Bjurstrøms uttalelse om ”70-tallsstressless” og også reaksjonene på dette, avdekker et tankevekkende trekk ved norsk møbeldesign; Folk flest – og statsråder inkludert - er ikke i stand til å se forskjellen på to ulike produkter fra to ulike produsenter. Den generelle oppfatningen om norsk møbeldesign som avspeiles i statsrådens kommentar, er nok jevnt over at norske møbler er like og har lite særpreg, og at produktene er trauste, sløvt komfortable og egentlig ganske så kjedelige og uinteressante.

 

Møbelprodusenten Brunstads fornærmede svar på statsrådens blunder var også ganske urovekkende:  “Jeg tror noen av statsrådene kunne ha godt av å komme seg ut av designerboblen på Oslo vest og se hva folk faktisk har i sine hjem.”  Brunstad unnlot med dette å ta innover seg at folk faktisk ikke er I stand til å gjenkjenne møblene de har utviklet, og valgte i stedet og gå I forsvar og anvende design som et skjellsord. Jeg håper en slik defensiv oppfatning om design ikke er utbredt hos norske møbelprodusentene, men frykter at nettopp det er situasjonen.

 

Den store forskjellen?

 

Norsk møbelindustri rir på den samme bølgen som i sin tid startet med Stresslessen – storsatsingen på hvilestoler i hud. Produsentene tviholder på forskjellene, men for menigmann er det kun små tekniske variasjoner som skiller den ene stolen fra den andre.

 

Stressless stol- og sofaserie ble lansert i 1971 og er fortsatt i dag en av Europas mest solgte møbler. Samtidig er Stressless trolig også en av de mest utskjelte norske stolene gjennom tidene, først og fremst på grunn av sin overlessede form, og fraværet av en helhetlig form som kjennetegner god design.

Brunstads stol som var avbildet under NHO konferansen, var  en skinnstol fra Deltaserien, og er ikke mer enn ti år gammel, ifølge produsenten.  Med unntak for buede armlener og et understell i metall, er forskjellene fra en Stressless ubetydelige.

 

I det hudfylte hvilestolmarkedet kan man også nevne ”Fjordserien” fra Hjellegjerde og ”Eternity-serien” fra Stordal.  I denne bransjen er tydeligvis mantraet at gårdsdagens hvilestolsuksess er noe man kan hvile seg på også i årene som kommer.

 

Nye talenter

 

Hvert år utdanner kunsthøgskolen i Oslo og Bergen en rekke talentfulle møbeldesignere som står klare til å fornye møbelindustrien.

 

Blant disse er designerduoen Espen Voll og Torbjørn Anderssen som har fått en rekke priser både i Norge og i utlandet for sine produkter. Det siste er stolserien Eva som produseres av Hjelle. Den ble opprinnelig laget til landsskapshotellet Juvet, og viser at en hvilestol kan ha flott og nyskapende form.

 

En annen talentfull designduo er  Atle Tveit og Lars Tornøe som fikk Bobedres hovedpris, Årets Designer, blant annet for sin stol ”Bone” og for stolen ”Clint” som produseres av ForaForm.

 

Design er ikke et skjellsord

 

Felles for  møbelbedrifter med suksess, er at de produserer møbler av høy håndverksmessig kvalitet, og at de har evne til å tenke nytt og innovativt. Den viktigste suksessfaktoren er likevel at de benytter talentfulle norske møbeldesignere i utviklingen av nye produkter. Skal norsk møbelindustri fornye seg, er det nødvendig at møbelprodusenter utnytter potensialet som ligger i gode norske møbeldesignere.

 

Det innebærer  at møbelindustrien  må få øynene opp for de mange norske talentene,  behandler dem som talenter og presenterer dem som talenter. Men først og fremst må møbelindustrien forstå at stadig utvikling av ny design er en nødvendig langsiktig investering, og ikke bare et sært vestkantfenomen.

 

Det er først når norsk møbelindustri løfter frem og bruker de norske møbeldesignerne I sin markedsføring og sin designstrategi at forbrukerne - og kanskje også statsråder - får øynene opp for, og forstår betydningen av norskproduserte designmøbler.